For det andre: La oss ikkje kvile på lauvbæra heime i Norge heller. At Norge nå er på verdstoppen innan likestilling er ikkje ein tilfeldighet. Det har tatt lang tid, og me må ikkje gløyme alle dei kvinner og menn som opp gjennom åra har kjempa for dei rettane me ser på som sjølvsagte i dag. Å latterleggjere ”rødstrømpene” er å håne dei forkjemparane for likestilling som har bidratt til at me er der me er i dag. Å ta avstand fra kvinnebevegelsen fra tidlegare tiår er både ignorant, historielaust og utakknemleg. Me treng ikkje lenger stå på barrikadane. Men det er fordi nokon har gjort det for oss.

Det har også krevd politisk mot og vilje over mange år å komme dit me er i dag. Nokon meinar at likestilling kjem av seg sjølv, med tida; og at ein derfor ikkje bør gripe inn med aktive verkemiddel som kvotering eller lovfesting av rettar. Ideelt sett skulle eg også ønske at kvotering var unødvendig, men då vil dei ønskelege prosessane ta usigeleg lang tid. Utan kvotering hadde me ikkje hatt ein kvinneleg statsminister i Norge (Gro blei kvotert inn i politikken, og er stolt over det!), og me hadde heller ikkje hatt så mange kvinnelege statsrådar. Og kravet om 40% kvinner i styrene var truleg det som gjorde at Norge kapra førsteplassen i den tidlegare nevnte kåringa. Pappapermisjonen var omstridt då den først blei innført, men nå ønsker 7 av 10 fedre seg meir permisjon. 

For det tredje: Likestillinga er ikkje fullkommen i Norge heller. Særleg er me ikkje heilt i mål når det gjeld økonomisk likestilling og likelønn. Det bør vere nok å minne om at kvinner fortsatt tjener 15% mindre enn menn, og at det er altfor få kvinner i leiar- og professorstillingar. Det er framleis slik at normen er at kvinner tar hovudansvar for barn og husarbeid, medan mannen gjer karriere. Kvinner velger fortsatt tradisjonelt, og typiske kvinneyrker er dessverre lågt lønna. Resultatet er i mange tilfelle at kvinner blir økonomisk avhengige av menn, og svært mange kvinner endar opp som minstepensjonistar. Ei meir rettferdig fordeling av foreldrepermisjonen er eit beslekta tema eg har vore opptatt av i år. Foreldrepermisjon er eit velferdsgode som begge foreldra bør få nyte godt av, som vil ha positive ringvirkningar for heile familien, og som kan bidra til økt likestilling både i heimen og i arbeidslivet. Vold i nære relasjonar ogvoldtekt er andre enormt viktige saker som fortjener økt oppmerksomhet. Det same kan seiast om integrering og inkludering av kvinner med innvandrarbakgrunn. 

Kva er mine visjonar og ønsker for kommande år?

Eg ønsker meg ein brei og inkluderande debatt rundt feminisme og likestilling. Mange mislikar feminist-stempelet, og føler at dette er eit belasta begrep dei ikkje kan identifisere seg med. Eg har lest mange artiklar og blogginnlegg som diskuterer kva det vil seie ”å vere feminist”. Så interessant dette enn kan vere – eg skulle ønske at me kunne legge denne diskusjonen bak oss, og heller konsentrere oss om dei mange konkrete sakene. Kva bør gjerast for ytterlegare å fremme likestilling, både i Norge og ellers i verda? Ottar-feminist, radikal-feminist, liberal-feminist eller Gucci-feminist – kven bryr seg..? Sjølvsagt er ikkje alle feministar like, men så lenge ein er interessert i å fremme likestilling bør der vere plass til alle. Når diskusjonen sklir over i kor vidt det er kvinnefrigjerande eller ikkje å barbere leggane eller pynte og sminke seg – ja, då er det lett å forstå at mange ikkje vil kalle seg feministar. Så lenge kvinnegruppa Ottar til stadighet dukkar opp som dei einaste representantane for kvinnesaka i debattar – ja, då er det lett å forstå at mange ikkje føler at dei kan identifisere seg med feminisme-begrepet. Kvinnene i Ottar gjer ein god jobb, og eg er enig med dei i mange saker. Men eg har også forståelse for at stilen deira kan virke framandgjerande på mange. Men det er plass til alle! Eg trur dei fleste som er opptatt av likestilling har dei samme overordna måla; men framgangsmåte, stil og retorikk er ulik. Så la oss ikkje krangle oss i mellom om smålege detaljar, men la det vere plass til alle i ein konstruktiv debatt om dei viktige sakene.

I tillegg; for å komme vidare er det avgjerande å innsjå at likestilling dreiar seg om både kvinner og menn sine muligheter og rettigheter. For meg er det viktig å reagere på urettferdig behandling av begge kjønn. Sjølv om diskriminering av kvinner har vore det største problemet så langt, er det urimeleg og lite truverdig å neglisjere at menn i nokon samanhengar kan bli diskriminert også. Verneplikt, foreldrepermisjon og barnefordelingssaker er nokon eksempel på at dette. Og ikkje minst; hovudfokus bør vere at likestilling er til det beste for både kvinner og menn. Menn er ikkje fienden, tvert imot. Likestilling handlar ikkje om at det ikkje skal vere lov å vere maskulin eller feminin lenger, eller at menn og kvinner skal vere ”like” – sjølv om nokon ”steinaldermenn” yndar å framstille det slik. Slik eg ser det, er målet eit større handlingsrom og eit større mangfald av muligheter for begge kjønn. Me kan heller ikkje alltid skulde manglande likestilling på det motsatte kjønn; ofte er det kvinner sjølve som motarbeidar likestilling, for eksempel ved tradisjonelle karrierevalg eller ved å tvihalde på foreldrepermisjonen. Systemet må legge til rette for likestilling, men kvinner og menn har også eit individuelt ansvar for å benytte dei mulighetane som fins.

Gratulerer med dagen!

PS: Det er jammen godt at det er kvinnedag ein gong i året, for det er jo man(n)dag kvar veke..

Første aspekt ved forbannelsen blir ofte omtala som “Post-Oscar” syndromet; nemleg at mange skuespelarar sliter med å følge opp suksessen i ettertid, og henfaller til dårlege B-filmar eller tv-seriar. Nokon stader blir dette fenomenet skildra etter Oscar-pris for både birolle- og hovudrolle, og nokon meiner at dette ofte er tilfelle både for kvinner og menn. Men mest kjent er “Best Supporting Actress Curse”; at mange lovande  kvinnelege skuespelarar som vinn prisen for beste birolle ikkje klarar å leve opp til forventningane. Særleg på nittitalet blir det hevda at mange har blitt offer for denne forbannelsen, blant andre Whoopi Goldberg, Mercedes Ruehl, Kim Basinger, Mira Sorvino, Geena Davis og Marisa Tomei. 

Eit anna aspekt ved Oscar-forbannelsen er det som blir kalla “Oscar’s Relationship Curse”. Og denne baksida av medalja skal visstnok vere forbeholdt kvinner. Teorien går ut på at kvinner som vinn Oscar, hovudsakleg for Beste Hovudrolle, går eit snarleg samlivsbrudd i møte. Ifølge mi venninne på jobb, er følgande scenario hyppig tilfelle: Den kvinnelege Oscar-vinnaren er gift med ein mindre kjent mann, som reagerer på kona sin suksess med å finne seg ein ny og mindre kjent kjæraste. Mest sannsynleg er samlivsbrudda rett etter Oscar-tildelinga ein tilfeldighet, men det er påfallande mange kvinner som har delt denne skjebnen. Eg nevner i fleng: Reese Witherspoon, Julia Roberts, Hillary Swank, Halle Berry, Gwyneth Paltrow og Helen Hunt. I tillegg tok forholdet mellom Nicole Kidman og Tom Cruise slutt rett før ho mottok Oscar for “The Hours” i 2002.

“Win an Oscar – lose your man”. Det blir sagt at “she who wins an Best Actress will bring home one man (Oscar), but lose her own”. Er det verkeleg slik at menn ikkje tåler at kvinner er meir berømte eller suksessfulle..? “It is hard on any couple when the woman is perceived to be more successful”, blir det sagt i ein av artiklane om dette temaet. Er det verkeleg slik..?! Og i såfall, gjeld dette berre når kvinna er meir berømt og suksessfull enn mannen? Kvifor skulle det ikkje vere like problematisk andre vegen?

Eg håpar dette er ei myte. Men eg fryktar at det er ei kime av sannhet i det – særleg her i USA..

Det er eit skadeskutt republikansk parti som må reise seg fra aska etter valget i haust, og spekulasjonane rundt kven som skulle ta leiinga og gjenreise partiet har vore mange. I går kveld kom ein av kandidatane fram i rampelyset for fullt, då han på vegne av republikanarane kom med eit motsvar til gårsdagens kongresstale fra Barack Obama.

Eg har høyrt om han fleire gonger tidlegare, men i går slo det meg at dette faktisk kan komme til å bli ein framtidig republikansk presidentkandidat. Kanskje allerede ved neste valg? Bobby Jindal er utvilsomt ei ”shooting star” i partiet, og kanskje kan han representere den ”change” som dei siste 8 åra og valgresultatet nødvendiggjer. Han er guvernør i Louisiana, og den første guvernør med indisk-amerikansk bakgrunn. Han er ung, dynamisk, karismatisk og veltalande. Ta ein kikk på karakteristikken ovanfor, og bytt ut ‘indisk-’ med ‘afro-’. Kan dette vere republikanarane sitt svar på Barack Obama?

Talen i går hadde hovudfokus på den økonomiske krisa som rammar USA hardt. Han skisserte på ein forenkla måte forskjellen mellom demokratane og republikanarane sin økonomiske politikk: Demokratar trur at staten (”government”) kan løyse problema. Republikanarar vil ha minst mulig statleg innblanding, og meinar at det er det amerikanske folket som best kan løyse problema sjølve. Dette er den klassiske høgre- mot venstre retorikken som ein har i mange land. Men her er ingen av partia særleg venstrevridde, det er jo USA, må vite!

Jindal gjekk kraftig ut mot stimulus-pakken som nyleg er vedtatt, og kalla den uansvarleg. Det tilbakevendande slagordet i talen hans var: ”Americans can do anything!” Meir presis: med skattelette og utan statleg innblanding kan amerikanarane klare kva som helst! Slik sett representerar Jindal ”back-to-basics” innan det republikanske partiet, ved å forfekte ”small government”, skattelette og ansvarleg økonomisk politikk – akkurat dei grunnideala som gjorde Ronald Reagan så populær på 80-talet. Dette er prinsipper som gir gjenklang hos mange amerikanarar. Husk; dette er “do-it-yourself” landet. Det er ikkje tilfeldig at New Hampshire har valgt mottoet “Live Free or Die”. 

Small eller big government – kva strategi fungerar best i den økonomisk politikken? Eg synest det virkar som om opp- og nedgangstidene kjem med jevne mellomrom uansett kva parti som styrer skuta. Men er det ikkje slik at oppslutninga og populariteten til dei to retningane fluktuerar på samme måte? Er det ikkje eit omvendt proporsjonalt forhold mellom trua på det frie marked med minimal statleg innblanding og dei økonomiske konjunkturane? Grovt sett kan det virke som om denne teorien stemmer for USA dei siste 30 åra. Etter at både Reagan-åra og jappetida var forbi, tapte Bush senior for Clinton tidleg på 90-talet. Tidene blei betre, og økonomien gjekk så det suste då Bush junior stakk av med valgseieren i 2000. Den økonomiske situasjonen var høgast prioriterte sak for amerikanarane ved valget sist haust, og finanskrisa var medvirkande årsak til demokratane sin brakseier.

Er det ikkje litt slik i Norge også? I nedgangstider blir me engstelege og søker trygghet og forutsigbarhet i statleg styring. Men så snart det er gode tider og alt går på skinner; då klagar me på bensinprisen og støttar Fremskrittspartiet..?

Men Bobby Jindal altså. Merk dykk navnet – det er alt eg seier! Americans can do anything. 

Kilde: Scanpix (www.dagbladet.no)

 “En historisk dag for damene”, skriv Marte på bloggen sin idag. Eg kunne ikkje vore meir enig. Dessverre fekk eg ikkje sjølv vere augevitne til det første VM-hopprennet for kvinner, men pyttsann; eg kan skrive om det likevel!

Det har vore ei lang ferd mot VM-skihopping for jentene. Eg har sett mang ein diskusjon og debatt om dette dei siste åra. Bakstreverske haldningar og fordommar har skjult seg bak tilsynelatande velmeinande argument som at “sikkerheten må stå i fokus” eller at “bredden er ikkje stor nok”. Medan det ein leser mellom linjene er at “skihopp er ikkje noko for jenter” eller at “skihopping er for farleg for jenter”. Eg skal ikkje snakke stygt om Torbjørn Yggestad, eg leste på nettet at han er alvorleg sjuk. Eg lar han tale for seg sjølv: “Jeg synes det er veldig koselig at de er med. Men det kommer til å ta mange år fremover før vi får skikkelig blest og fart rundt dette med damehopp. Det finnes fremdeles for få damer med den kapasiteten som trengs for å lage et skikkelig renn”, seier han på vg.no. Koseleg var ikkje det første ordet som falt meg inn, men greit nok. Han meinar det nok godt. Og eg såg jo ikkje rennet idag, men var det ikkje eit “skikkeleg renn”..?

For jentene må ikkje berre få hoppe, dei må få hoppe skikkeleg! Eg leser at den norske hopparen Line Jahr uttalar til dagbladet.no at “juryen var dritfeig” og at “det ser så jævlig dårlig ut når jentene lander på kulen”. Det er viktig at utøvarane får optimale forhold, særleg sidan skihopp for jenter er ein ny sport som treng litt “blest og fart” som Yggestad seier. Idag virkar det som om farten hadde vore altfor dårleg, slik at mange landa på kulen og dei lange hoppa uteblei. Dette er jo ein sport der jentene sannsynlegvis har betre forutsetningar enn gutane. Men dei må få ein sjanse til å vise kva dei kan. Marte skriv at under rennet var ekspertkommentator og tidlegare hoppar Espen Bredesen avmålt og strekte seg ikkje lenger enn til å seie at enkelte av hoppjentene er “relativt gode”. På ein slik historisk dag kunne vel superlativa sitte litt lausare..? Eller er det nokon som føler seg trua?

Vanlegvis skyr eg kommentarfelta i nettavisene, men idag kom eg tilfeldigvis over ein kommentar eg merka meg: Vedkommande som skreiv kommentaren hadde besøkt si gamle mor på sjukeheimen idag. Ho hadde tørka sine modige tårer då jentene satte utfor hoppkanten i VM. Ho var nemleg ei av dei første norske jentene som dreiv med skihopping i sin ungdom på 40-talet. Det har vore ei lang ferd. 

Valentine’s Day er angiveleg den tredje største “spending holiday” i USA (etter jul og Halloween, trur eg), altså den tredje største høgtida kva forbruk angår. Den er strategisk plassert midt mellom jul og påske, for at handelsnæringa kan gi folk eit påskudd til å opne lommeboka også i februar. I fjor brukte amerikanarane 122 dollar (ca 850 kroner) kvar på feiringa av denne dagen. I år skal visstnok finanskrisen ha lagt ein dempar på kjøpefesten; predikert forbruk per person var i år redusert til 102 dollar (ca 700 kroner). Blomster og søtsaker står for ca 80% av forbruket på Valentine’s Day, og prisen på nettopp desse varene blir skrudd kraftig opp i forkant av denne dagen. Butikkane har eigne utstillingar lang tid i forvegen, med rosa hjerteforma konfektesker som kostar skjorta og vel så det. Vil du overraske din kjære med røde roser denne dagen, må du også rekne med å punge ut. Eg har høyrt at eit dusin røde roser kan koste opp mot 500 kroner. 

Og kjøpepresset er stort. Rosa reklame blinkar mot deg overalt – skreddarsydd for å gi deg dårleg samvittighet dersom du ikkje viser din kjærlighet til din utkåra på ein kostbar nok måte. Eit anna fenomen eg har lagt merke til: i tida før Valentine’s Day er avisene fulle av “hjelp-til-sjølvhjelp” artiklar for dei “stakkars” single, som ikkje har nokon hjertevenn å dele denne dagen med. Det blir på ein måte tatt for gitt at dette er ei vanskeleg tid for alle einslege, og at dei sitter ensomme og aleine heime og deppar denne kvelden. For noko tull! Eg tippar at dei fleste single gir blaffen i denne krampaktige og kommersielle høgtida. Kanskje er dei rett og slett glade for å sleppe å forholde seg til kjøpepresset og forventningane knytta til denne dagen?

Eg har ingenting i mot ideen om ein dag der ein setter ekstra pris på sin kjæreste, sambuar eller ektefelle – det er ein fin tanke. Men kva med å gjere det på sin eigen måte? Kva med å gjere det resten av året? Kjøp heller blomster ein tilfeldig kvardag! Eller betre; vis at du setter pris på din utkåra på ein måte som ikkje kostar penger. 

På Whole Foods idag var all den rosa hjerteforma konfekten på salg, til 50% av gårsdagens pris.. The best things in life are free (eller på tilbud..?)

Eg likar mange typar filmar. Eg kan også like romantiske komediar, dersom dei er godt laga. Eg kan gjerne sjå ein lett film for underhaldninga si skuld. Eg likte både Notting Hill og Love Actually. Sex and the City er min favorittserie. Men ein plass går grensa. Etter å ha sett “He’s just not that into you” på kino i helga, må eg kvesse slaktekniven. I’m just not that into this movie..

Filmen er det nye stjernespekka tilskuddet på romantisk komedie-stammen. Ei rekke kjente skuespelarar har stilt opp i denne filmatiseringa av det som opprinneleg var ei sjølvhjelpsbok om dating. “He’s just not that into you” var også bakgrunnen for ein episode i Sex and the City-seriens sjette sesong. Konseptet går ut på at dersom ein mann ikkje ringer deg etter ein date, er det fordi “he’s just not that into you”. Det er ikkje fordi mobilen ikkje virkar, han har det travelt eller eit familiemedlem er avgått ved døden.. Dersom han er interessert, vil han få tak i deg. There are no mixed messages. Denne moralen harselerar altså med kvinners tendens til å dissekere, overanalysere og bortforklare når det gjeld dating og forhold. Det kunne vore eit artig utgangspunkt for ei romantisk komedie litt utanom det vanlege. I Sex and the City er denne episoden veldig morsom og treffande, og seriens Miranda får ei frigjerande åpenbaring når ho høyrer dette budskapet: He’s just not that into you. Genialt. Move on.

Så kva går så alldeles gale i filmen..? Filmen kretsar rundt ei rekke personar, unge vaksne som enten er single eller i eit forhold, men som alle har eit eller anna problem i sitt forhold til det motsatte kjønn. Midt i begivenhetane sitt sentrum finn me single Gigi (Ginnifer Goodwin) som er så desperat, obsessiv, nevrotisk og reint ut irriterande at Carrie Bradshaw blir som Dalai Lama å rekne i forhold.. Ho er desperat opptatt av dating og det å finne seg ein mann, koste kva det koste vil. Men å ta noko form for initiativ sjølv er utelukka; i stadan slepp ho ikkje mobilen av syne i vekesvis i håp om at den siste date’n skal slå på tråden. Desperasjonen og grensepsykosen lyser lang veg av henne, og det er egentleg fullt forståeleg at dei fleste menn skyggar banen..

Filmen lar oss også bli kjent med ei rekke andre meir og mindre dysfunksjonelle unge menn og kvinner. Jennifer Aniston og Ben Affleck spelar eit samboarpar som har vore ilag i 7 år, men der ho er så besatt av at dei må gifte seg; at forholdet tar slutt som resultat. Eit anna par har vore gift i mange år, men eit stort oppussingsprosjekt tærar på forholdet, og mannen innleiar ei affære med filmens femme fatale, spela av Scarlett Johansson. I tilleggg er det bartendaren Alex, som begynnar å gi Gigi råd om dating, etter reglane i “he’s just not that into you” konseptet, og ei rekke andre personar som viklar seg inn i denne søtsuppa. 

For søtsuppe blir det nemleg. Filmen er ein einaste stor sjølvmotsigelse. Reglane i “he’s just not that into you” konseptet gjeld berre fram til siste halvtimen, knapt nok det. Då er plutseleg alle så “into” alle, at den påfølgande kvalme happy ending’en fekk meg og Qingling til å simulere brekningar til kvarandre. Ick..! Men: søtsuppe er ikkje i seg sjølv bakgrunn for denne bloddryppande slakten. Hovudproblemet med filmen er at den framstillar jenter som patetiske og desperate, utan andre mål i livet enn mann og bryllup. Dei single jentene i filmen er besatt av å skaffe seg ein mann, og dei som er i eit forhold er besatt av å gifte seg.. Eindimensjonale robotar på stadig søken etter den store kjærligheten..! Framstillinga av mennene i filmen er ikkje like kliss klisjefylt, men det er sanneleg ikkje langt unna. Dei er redde for forpliktelsar generelt og bryllup spesielt. Dei går hodestups inn i utroskapsfella og mister både kone og elskerinne med dumskapen sin. Både menn og kvinner blir undervurdert og fornærma i denne håplause framstillinga av kjønnsrollene. 

Eg er klar over at kjønnsrollemønsteret er hakket meir konservativt her i USA enn heime, og at viktigheten av det å gifte seg er større her; men likevel: Hallo Hollywood! Dette går ikkje an!! Og til mine kjære lesarar: Dykk er herved advart! Ikkje la dykk lure av Hollywood sine forsøk på å lobotomere både kvinner og menn. Me kan betre enn dette! Skygg unna denne filmen!

Å vere her i USA medan Gaza-krigen utspelar seg i Midtausten, gjer at ein undrar seg over følgande: Kva er det som gjer at USA alltid gir Israel si ubetinga støtte? Kva er det som gjer at synet på denne konflikta er så forskjellig i USA og Europa? Eg veit på langt nær nok om dette til å gi dykk svaret, men eg gjer meg nokon tankar. 

Dei amerikanske myndighetene og regjeringa støttar Israel fordi landet utgjer ein viktig alliert i Midtausten, eit område der USA har sterke interesser og også sterke fiendar. Det er av avgjerande betydning for USA å ha ei demokratisk og sterk USA-vennleg militærmakt i dette urolege hjørnet av verda. Når Israel nå bruker “øks i stadan for skalpell” mot Hamas i Gaza-krigen, er dette ein del eit større maktspel i Midtausten. Dei viser musklar for å demonstrere si overlegne militærmakt i området ovanfor fiendar som Iran og libanesiske Hizbollah. Og i Midtausten er det slik at mine venner er dine venner; Israel og USA har dei same vennene og dei same fiendane. 

Det er imidlertid litt vanskelegare å forstå kvifor den amerikanske folkeopinionen også støttar Israel. Haldninga til konflikta mellom Israel og palestinararne er merkbart forskjellig i Europa og her i USA. I Europa har eg inntrykk av at fleirtalet utviser eit snev av nyanse i synet på konflikta, og det er nærmast politisk korrekt å uttrykke ein sunn skepsis ovanfor Israel sin okkupasjonspolitikk. Mitt inntrykk er at storparten av nordmenn, også i det politiske landskapet, prøver å sjå saka fra begge sider. Det kun FrP som kjører ein knallhard Israel-vennleg politikk. Lite tyder på at dette vil vere ein stemmesankar i Norge idag. Men i USA kan ingen bli president utan å vere fullstendig uforbeholden i si støtte til Israel. Det var nesten komisk å sjå korleis kandidatane kjempa om å vere den største Israel-vennen under valgkampen; korleis dei overgjekk kvarandre i å erklære si livslange og inderlege kjærlighet til Israel. Republikanarane prøvde hardnakka å så tvil om Barack Obama verkeleg er ein ekte og lojal Israel-venn. Då han ga uttrykk for eit ønske om ein meir diplomatisk utanrikspolitikk og opna for dialog med USA sine fiendar, som mellom anna Iran, blei han stempla som håplaust naiv. Desse uttalelsane blei han håna kraftig for i kvar debatt – tenk å seie at ein ønsker å snakke med Iran! Nei, då er det vel betre å begrense seg til Bush-administrasjonen sin einsidige taktikk; starte ein krig eller to.. 

Men kvifor er det så viktig for politikarane å markere seg som den største Israel-vennen? Nokon meinar dette er for å vinne stemmane til dei ca 6.7 millionar amerikanske jødane. Dette er sjølvsagt ei side av saka, men kan ikkje fullt ut forklare fenomenet. For eksempel bur heile 1.75 millionar av jødane i New York City, i ein stat som alltid stemmer erke-demokratisk og på ingen måte er nokon vippe-stat. Mange jødar bur også i den viktige staten Florida, og her kan det ha meir praktisk betydning å vinne jødane sine stemmer. Men likevel; dei amerikanske jødane sine stemmer er ikkje aleine nok til å forklare viktigheten av å markere si Israel-støtte. Det er også andre forhold som spelar inn. Den israelske lobbyen står sterkt i USA og har betydeleg makt innan politikk og i samfunnet ellers. Dei sterke interesseorganisasjonane er truleg viktigare enn sjølve antallet jødar i USA, og ein kan sannsynlegvis lide ein rask politisk død dersom ein legger seg ut med desse. Men kanskje endå viktigare: For å vinne det amerikanske valget må ein ikkje berre vere Israel-vennleg, ein må også vere sterkt religiøs. Og med religiøs meinar eg kristen altså, ikkje muslim som Obama meir enn ein gong blei beskyldt for å vere.. Dei sterkt religiøse er ei stor velgargruppe i USA, mykje større enn jødane. Og dei støttar Israel. Overraskande mange kristne amerikanarar leser nemleg Bibelen bokstaveleg, og trur at ein av tinga som må skje før dommedag er at jødane skal få kontroll over Jerusalem. Kåre Willoch siterer The Economist i sin kronikk i Aftenposten: “To av fem amerikanere tror at Israel ble gitt til det jødiske folk av Gud, og en av tre sier at opprettelsen av staten Israel var et skritt i retning av Kristi gjenkomst.” Eit anna forhold som blir påpeika blant anna i denne kronikken av Harald Stanghelle i Aftenposten, er at USA og Israel føler eit skjebnefellesskap i kampen mot terror. Særleg etter 11.september 2001 har denne følelsen av felles skjebne og felles fiendebilde gitt eit endå sterkare fellesskap landa i mellom. Som Stanghelle seier: “Både supermakten USA og landet med Midtøstens mektigste militærkompleks – begge atommakter – ser seg selv i offerrollen, og gjenkjenner frykten i hverandres nasjonale ansikt.”

Avtroppande president George W. Bush og hans regjering har vore ekstremt Israel-vennleg, sjølv i amerikansk målestokk. Dette har truleg hatt negativ innvirkning på konflikta i Midtausten, og ikkje nettopp skapt eit klima for utvikling av ein fredsprosess. Nå håpar mange at Barack Obama kan vere i stand til å “give peace a chance”; ikkje minst er der mange muslimske land som har forhåpningar om ein ny retning i utanrikspolitikken. Mange blei imidlertid skuffa, og tok det som eit dårleg signal, då Obama valgte jødiske Rahm Emanuel som stabssjef. Sjølv om det er overdrevent å trekke slutningar kun basert på denne utnevninga, kan nok kritikarane ha rett i at det neppe blir noko radikal endring av USA si linje ovanfor Israel. Til det er bånda altfor tette, den gjensidige avhengigheten altfor stor. Men ryktene seier at den nye administrasjonen har planar om å opprette ein kanal for kommunikasjon med Hamas, og Obama har sagt at han ønsker å starte ein dialog med Iran. Willoch siterer Nelson Mandela: For at det skal bli fred, må fiendar snakke saman. Det høyres ut som eit betre forslag enn bomber iallfall.. 

På tirsdag blir Barack Obama utnevnt til den 44.amerikanske presidenten. Tida vil vise om han kan lukkast med “mission impossible”; å skape fred i Midtausten. Skal dette nokon gong skje, må USA vere med på laget. Det er vanskeleg å ha for store forhåpningar til verdas urolege hjørne, men me kan jo håpe. Eg håpar iallfall at Obama kan bidra til å gjere verda til ein litt tryggare stad å vere.

Eg prøver å følge litt med i dei norske nettavisene, men nå har eg sett meg kraftig lei på følgande fenomen: Anonyme kommentarar på artiklar, kronikkar og alt mulig som det går an å meine noko om. Takk og pris for ytringsfriheten, men det må då vel kunne gå an å stå fram med fullt navn dersom ein har noko viktig å seie..?? Eg forstår at tanken bak denne anonymiteten er at fleire skal kommentere og delta i debattane, og at ein kanskje skal oppnå eit breiare meiningsmangfold enn ein hadde gjort dersom folk måtte oppgi navn. Men ein kan lure på om dette egentleg fører til ein meir konstruktiv og nyttig debatt?

Fredag leste eg ein kronikk i Aftenposten kalla “Barn er ikke alt”, av skribenten Anniken Strømøy. Denne kronikken blei skreve i kjølvatnet av Knut Olav Åmås sin kronikk “De frivillig barnfrie” i samme avis, der han skildrar det å ikkje ønske seg barn som eit stort tabu i dagens samfunn. Strømøy skriv ein svært personleg kronikk der ho deler sine eigne erfaringar og følelsar rundt det å få barn. Ho skriv om ting som at det var grusomt å gå gravid, at ho ikkje kjente nokon glede når barnet blei født, og at ho ofte skulle ønske seg friheten tilbake. Samtidig presiserar ho at ho er utruleg glad i den lille 6-åringen sin, og at ho ikkje angrar på at ho fekk barnet. 

Kommentarfeltet under denne kronikken er til dels sterk lesning. Mange støttar henne, og synest det var befriande at nokon setter ord på dei mindre rosenrøde sidene ved det å få barn. Mange har også liknande erfaringar. Men det haglar også med direkte utskjelling og utilbørlege anklager:

“Mest sannsynlig burde forfatteren aldri vært mor, da hun virker som hun vil leve for seg selv og ikke for sine barn.”

“..bare det å tenke tanken på å såre følelsene til en person DU har satt til verden fordi du ikke opplever morsrollen som en porselensglasert paradegate av komfort, er i mine øyne heslig, du skulle hatt deg en saftig smekk, vær den moren ungen din trenger og fortjener, kvinne!”

“Ingen ber om å bli født, og vi har adgang til abort i Norge.den følelsen du vekket i meg var rett og slett “forakt”"

“Det er det mest sutrete og patetiske innlegget jeg lest!”

“Hater slike damer som deg! Ta ansvar for det du har gjort, og sørg for at barnet får det så godt som overhode mulig. Stakkars barn!!!”

“Det burde vært lisens på å få unger når man hører slikt egosentrert preik fra en selvopptatt mor.”

“Jeg synes at mødre som ønsker seg både i pose og sekk skal gå inn i seg selv og finne ut hva slags mennesker de er. Barna har ikke bedt om å komme til verden, og min erfaring er at det i første rekke er kvinnene som ønsker seg barn.”

“Skam deg du som angrer! Du burde kansje ha adoptert bort barnet ditt til noen som ville ha elsket henne i stedet.”

“Nettopp pga slike kvinner er Norge en døende kultur. Barnehatende, mannshatende, “leve ‘livet’ først”, tvilende, “skulle gjerne ha knullet en neger først”, utro av prinsipp, ansvarsløs, “krevende”, rettigheter og ingen plikter. Disse kvinnene, kanskje ca 70% av norske kvinner, må man for enhver pris unngå.”

“Dette tror jeg er det mest ureflekterte, selvsentrerte, og latterligste jeg har lest i hele mitt liv

Nei det er synd på disse kjerringene her i landet… “  

“..dette er andre gang et innlegg fra meg blir slettet….dagens kjerringer ER egosentriske,tåler dere ikke høre det?”

 

Etter desse kommentarane er det lett å vere enig med Åmås og Strømøy; å snakke om slike følelsar verkeleg må vere eit stort tabu.. 

Når nokon er modige og deler sine personlege opplevingar på eit så sårbart område som dette, kan ein kjenne seg igjen eller ikkje; vere einig eller ikkje; tenke sitt i sitt stille sinn eller ikkje; – men ein bruker då vel vanleg folkeskikk og behandlar forfattaren med respekt..?! Og dette er berre eit enkelt eksempel på ein ukultur som berre har akselerert den siste tida. 

I Aftenposten sine reglar for innlegg og kommentarar står det følgande: “Innlegg som strider mot norsk lov eller alminnelig folkeskikk vil bli fjernet. (…) Selv om man er uenige, forventer vi at man behandler andre debattanter med respekt. Krenkende og nedsettende kommentarer om motparten er et tegn på at man selv er gått tom for argumenter, og denne type innhold vil bli fjernet.” Då lurer eg på: Kor går grensa? Kva må til for å bryte alminneleg folkeskikk eller opptre respektlaust..?? Det kan forøvrig nevnast at etter 109 kommentarar blei denne debatten stengt for anonyme innlegg. 

Eg synest denne utviklinga i norske nettaviser er hårreisande, og kan ikkje sjå at anonymiteten bidrar til anna enn ei forsøpling og ei fordumming av det offentlege rom.

Til dagleg tenker eg ikkje vidare over dei mulighetane eg har fått tildelt. Sjølvsagt kan eg ta utdanning og bli lege! Sjølvsagt kan eg ta doktorgrad! Sjølvsagt kan eg reise eit år til Boston! Som eg sa den gong eg som lita jente ville og skulle klare alt (men kalla meg sjølv “du” i stadan for “eg”..): “Du skal! Du kan!” Men av og til blir eg minna på at det ikkje er så lenge sidan dette ikkje var sjølvsagt. Iallefall ikkje for størsteparten av befolkninga. Og iallfall ikkje for jenter. 

Nyleg var eg på ei foredragsrekke på Brigham and Women’s Hospital, i eit stort flott amfiteater eller auditorium. Tankane kan lett vandre av stad i slike samanhengar, særleg når detaljutbroderinga av basalforskning fjernt fra eige fagfelt drar ut i langdrag. På dette foredraget begynte eg å kikke meg rundt i auditoriet, og blei etterkvart fascinert av at veggene nærmast var dekka av portrettmaleri av gamle professorar. Eg veit sjølvsagt ikkje kven alle dei portretterte menna var, men eg reknar med at dei var framståande legar og forskarar fra opp gjennom sjukehusets historie. Det var sikkert snakk om totalt tredve maleri på auditoriets to langvegger, og av desse var det kun ei einsleg kvinne. Resten var eldre ærverdige gråhåra menn i dress eller legefrakk. Det portrettet som særleg fanga oppmerksomheten min var av ein professor som sto smilande framfor arbeidspulten sin. På pulten i bakgrunnen var det inniblant bøker og papirer også to familiebilder; truleg av kone og barn. Detaljar i bakgrunnen. Eg kunne ikkje la vere å tenke på at slik var det nok for mange av familiane til desse framståande og ærverdige professorane: Dei var i bakgrunnen. Dei blei ikkje prioritert. Dei la til rette for professoren sin suksess, dei laga mat og stelte hus og heim. Dei fleste ektefellene hadde truleg ikkje anledning til eigen utdanning, jobb eller karriere. Det kan ikkje ha vore lett for professorane sjølve heller. Lange arbeidsdagar og lite ferie, stort arbeidspress. Kanskje såg dei familien sin oftare på fotografiet på pulten enn i levande live..?

Ting har endra seg. Ingen finn seg lenger i ein så altoppslukande jobbkvardag, der ein må forsaka tid med familie og fritid for å kunne lukkast. Jenter blir legar og tar doktorgrad sjølve, i stadan for å sitte heime og vente med middagen klar til ein mann som jobbar 15 timars dagar. Me er heldige. Men også idag er det store fleirtalet professorar gamle grå menn. Til tross for at jenter for lengst har gjort sitt inntog i høgare utdanning og forskning, viser statistikken at veldig mange faller av på veg oppover karrierestigen. La oss sjå nærmare på dei harde fakta: Likestillingsstatistikk fra Universitetet i Bergen (UiB) for året 2007 viser at 49% av stipendiatane ved UiB er kvinner. Kvinneandelen varierar betydeleg mellom ulike fagområde. Medisin er eit av dei fagområda med størst kvinneandel, i 2007 var 62% av stipendiatane ved Medisinsk Fakultet kvinner. Dette er ei økning på nesten 10% dei siste ti åra, og gjenspeglar den utviklinga me ser på medisinstudiet; der fleirtalet studentar dei siste åra har vore kvinner. Statistikken på professornivå viser ei anna kjønnsfordeling. Kvinneandelen blant professorar på UiB er 17%, og her har det ikkje vore nokon økning dei siste åra. Innan fagfeltet medisin er 16% av professorane kvinner, også dette talet har vore stabilt dei siste åra. Noko av denne forskjellen kan sjølvsagt forklarast utfra det faktum at det tar tid å oppnå professor-kompetanse, og at det derfor nødvendigvis vil måtte ta nokon år før desse kjønnsforskjellane utjevnar seg.

Men dette er ikkje einaste forklaringa. Isåfall burde kvinneandelen også på professornivå ha økt meir enn den har gjort. Forskningsminister Tora Aasland uttalar følgande til Norges Forskningsråd: “Kvinneandelen i medisinfaget er høy og har vært det en stund. Men selv om 56 prosent av dagens doktorander i medisin er kvinner, får vi ikke flere kvinnelige professorer i faget. Da er det grunn til å se nærmere på hva det er som gjør at utviklingen stopper opp på doktorgradsnivå.” Figuren ovanfor illustrerar det som blir kalla ”the leaky pipeline”, nemleg at kvinner fell i frå på den akademiske karrierestigen i større grad enn menn. Mens ein tidlegare trudde at så lenge fleire kvinner tok høgare utdanning, ville kjønnsforskjellane også i toppstillingane forsvinne etterkvart, ser ein nå at dette truleg ikkje kjem til å skje heilt automatisk. Det kjem iallfall til å ta lengre tid enn forventa. Mange brukar begrepet ”glasstaket” for å illustrere at kvinner kan møte motstand i systemet i større grad enn menn. Både “the leaky pipeline” og “glasstaket” har truleg mange og kompliserte årsakar. Mest sannsynleg er fenomenet delvis forårsaka av kvinner sine eigne valg, og delvis av treghet i systemet. Stadig fleire universitet og bedrifter har nå ein bevisst likestillingspolitikk, der det er eit uttalt mål å utjevne kjønnsforskjellane og få opp kvinneandelen på toppnivå. Innan medisinsk forskning er det avgjerande at det blir oppretta fleire stillingar i mellomsjiktet mellom stipendiat og professor, og at desse stillingane blir tryggare og meir forutsigbare. Men det er også viktig at ein på individuelt nivå tenker over kva “glasstak” ein har i sitt eige liv. Kva er årsakane til at mange kvinner frivillig hoppar av den akademiske karrierestigen?

Professorane er fortsatt i all hovudsak gamle grå menn. Og oftast er dei ei uvurderleg ressurs for oss i den nye generasjonen legeforskarar, dei fleste tar i mot oss med opne armar og øser av sin kunnskap. Eg har etterkvart vore på ein del forskningsmøter og -kongressar. Mi erfaring gjenspeglar statistikken: Mange unge kvinnelege stipendiatar og mange eldre mannlege professorar. Hierarkiet på mange møter er ofte påfallande forutsigbart. Dei mannlege professorane sitter fremst og snakkar desidert mest, med den største sjølvsagthet. Me i den yngre garde setter oss oftast langt bak til tross for at det er ledige plassar lenger framme, og me tar sjeldan ordet uoppfordra. Dette er ikkje alltid sant, men det er ofte tilfelle. Og dessverre er me jenter verst.. Held me oss pynteleg i bakgrunnen og tier i forsamlingar..?? Det er kanskje på tide å våge å ta litt meir plass? Men eg trur også det delvis har med ein annan kultur å gjere. Ein stille revolusjon er på gang. Me blir nok professorar, men kanskje me ikkje føler behov for å få maleriet vårt på veggen?

Tilbake på foredragsrekka på Brigham and Women’s Hospital: 6 framståande forskarar innan sitt fagfelt var valgt ut til å halde kvart sitt foredrag. Kor mange var kvinner? Ei av seks. Det er betre enn ei av tredve. Det går framover.