Archive for august 2008

Heia Tufte?

august 26, 2008

Eg sto opp uvanleg tidleg for å sjå Olav Tufte vinne sitt andre OL-gull i roing. Eg jubla då han på mirakuløst vis klarte å vinne innspurten, og eg måtte felle eit par tårer då muskelbunten gråtkvalt sto på seierspallen til lyden av nasjonalsongen. Ein fantastisk idrettsmann. Heia Tufte!

Men nå ser eg meg nødt til å kommentere hans siste utspel, som ein kan lese om både i Dagbladet og Aftenposten idag. Han kritiserer «egoistiske» karriereforeldre, og meiner at karrierejaget øydelegg for barna sine muligheter til fysisk aktivitet. «Foreldre har barna i barnehagen fra sju om morgonen til sju om kvelden. Så gjeld det å fore ungene, få lagt dei og deretter gjere litt meir arbeid. Karrierejaget øydelegg for barna sine muligheter,» uttalar Tufte. 

Det er mulig at saka er blitt satt på spissen. Det er mulig at han har eit poeng i sjeldne tilfeller. Og eg trur utvilsomt at han har gode hensikter med dette utspelet. MEN! For det første: Kva haldepunkter har han for å påstå at karrierebevisste foreldre er synonymt med egoistiske foreldre som tenker meir på seg sjølv enn barna sine behov? Er det så enkelt som at dersom ein prioriterer karriere, så må ein nødvendigvis nedprioritere barna? Må ein velge enten-eller..? Forskning tyder på at han tar feil. «Barn av foreldre med høgare sosioøkonomisk status viser seg å være meir aktive enn barn av foreldre med lågare status», seier forskar Elin Kolle ved Norges Idrettshøgskule til Dagbladet. Dette blir forklart med at foreldre med høg utdanning har større kjennskap til dei positive effektane av fysisk aktivitet. Ho får støtte fra fleire andre forskarar. Undersøkelsar viser dessutan at foreldre idag er mykje meir engasjerte enn kva dei var for 30 år sidan. 

For det andre: Kven er det han anklagar for å vere dårlege foreldre? Kven er det som gjer «karriere»? Det kan vel tenkast at det er fullt mulig å «gjere karriere» innanfor normal arbeidstid? Eller at det går an å gjere karriere og likevel ta seg tid til barna? Eg mistenker at han ser for seg den karikerte karrierekvinna Tårnfrid når han kastar ut denne brannfakkelen. Sjølv kjenner eg etterkvart mange foreldre med høg utdanning og såkalla karriere, men har aldri truffe nokon som er i nærheten av å passe inn i dette bildet. Mitt inntrykk er at desse foreldra er svært opptatt av barna sine, og svært opptatt av å gjere alt rett; både når det gjeld oppfølgning på skulen, fritidsaktiviteter og kosthald. Og mange velger å prioritere meir tid til barna og familien på bekostning av karrieren. Rett nok har eg tidlegare kritisert det faktum at det stort sett er kvinnene som gjer dette valget, og det er sterkt ønskeleg at ansvaret for barn og heim blir meir likt fordelt mellom kjønna. Men eg er slett ikkje sikker på at alt var så mykje betre i gamle dagar!

Ironisk nok kjem dette utspelet fra toppidrettsutøvaren Olav Tufte.. Utan å vite noko om korleis han disponerer tida si, er det vel naturleg å gjette på at han har prioritert seg sjølv dei siste åra..? Han har sjølv uttalt at familien har vore nødt til å ta hensyn til han i alle desse åra med knallhard satsing på idretten. Så korleis han kan rette peikefingeren mot foreldre som etter beste evne forsøker å kombinere familie og arbeidsliv – det er noko uklart for meg.. La oss skulde på gullrusen, og håpe at han kjem med eit meir gjennomtenkt utspel neste gong! For ein debatt om fysisk aktivitet hos barn, både i skulen og på fritida, er sjølvsagt velkommen. Men å konkludere med at foreldra sin karriere står i vegen for barn sin fysiske aktivitet, det er vel som å skyte fra hofta i halvblinde.. For å bruke eit språk som Olav Tufte forstår!

Steinaldermannen – the missing link?

august 21, 2008

Han tilhøyrer ein sjeldan rase. Han er i utakt med si tid, og i høgste grad politisk ukorrekt. Han lar seg sjeldan observere utanfor sitt naturlege habitat, også kjent som gutteklubben grei. Er denne arten utrydningstruga? Bør han fredast eller fryktast? Eg snakkar om steinaldermannen.

Steinaldermannens våte draum?

Steinaldermannens våte draum?

Kva kjenneteiknar steinaldermannen? Ingen ytre kjenneteikn avslører hans identitet. Han kan like gjerne ha stresskoffert og slips, som skjegg og ryggsekk. Vanlegvis prøver han å skjule sine innerste meiningar i det lengste, men nokon faktorar triggar denne mannen, og då er han vanlegvis lett gjenkjenneleg. Det er nemleg eit distinkt sett av meiningar og haldningar som er steinaldermannens fremste karakteristika. Han lengtar tilbake til tidlegare ærefulle tider, då mannen var herren i huset og kvinna holdt seg der ho høyrte heime, på kjøkkenet. Han meiner at sidan kvinner og menn er forskjellige, er likestilling ein uting. Husarbeid og barneoppdragelse er kvinnfolkarbeid – sjølv ønsker han å dyrke sine maskuline interesser, helst jakt og fiske eller andre sysler som bringer han nærare det gamle jegersamfunnet. Retroseksuelle menn som Lars Monsen er idealet. 

Fins det verkeleg eksemplarer av denne arten i år 2008? Dei er sjeldan vare, men tru meg; eg har møtt dei, dei smyg seg gjerne ut av steinhola etter eit visst alkoholinntak. Og ein sjeldan gong stikk dei til og med hovudet fram i den offentlege debatten og viftar litt med klubba si. Eit ferskt eksempel er dei famøse utsagna til investor Jan Haudemann Andersen tidlegare i sommar (sjå blogginnlegg), der han erklærte seg som motstandar av pappaperm og ikkje likte synet av menn med barnevogn. 

Men steinaldermannen har vanskelege levekår for tida. Han føler at det ikkje er lov å vere mann lenger. La nå menn vere menn, seier han. Mannsrolla er i krise, blir det påstått. Samfunnet er blitt femininisert. Nei nå har likestillinga gått for langt. Steinaldermannen anser ei særskilt gruppe som sin verste fiende, nemleg feministane. Eller rødstrømpene, som han ofte yndar å kalle dei. Fysj! Desse orda blir spytta ut med stor forakt, ofte foranlediga av skildrande ord som «militante» eller «rabiate». Også menn med meir moderne meiningar får høyre det: dei er mjuke menn og tøffelheltar, og iallefall ikkje ekte mannfolk. 

Steinaldermannen representerer på mange måtar det som kan beskrivast som the missing link i likestillingsdebatten. Eg tenker på påstanden om at menn ikkje skal få lov til å vere menn lenger. Dette er ei uheldig misforståing. For på kva måte er det ei konflikt mellom det å vere machomann og det å vere opptatt av likestilling..? For å sitere Samantha i Sex and the City: «It’s all that crazy testosterone.. Thank God for it!» Men å vere mannssjåvinist er lite mandig!

Korleis skal ein forholde seg dersom ein uventa møter på denne arten? Etter nøye observasjon kan eg bekrefte at det er som med hoggormen: Den er meir redd meg, enn eg er redd den.. Mykje tyder på at steinaldermannen føler seg truga, og slit med å tilpasse seg dagens moderne samfunn. Så kanskje me heller skal synast litt synd på denne overlevninga fra fortida? Etter alt å dømme kjem nemleg evolusjonen til å utrydde denne arten i nærmaste framtid. Det er lite truleg at nokon kjem til å ville reprodusere seg med steinaldermenn i tida framover. For som Helle Vaagland uttalte: Du gidder ikke ligge med en mann som aldri tar oppvasken!

Heia pappa!

august 19, 2008

Eg har veldig god tru på norske menn. Eg trur dei er opptatt av å vere gode fedre, og eg trur dei ønsker seg mest mulig tid med barna sine. Det var derfor gledeleg å lese om kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell i VG i forgårs. Han er nettopp ferdig med åtte veker pappaperm, og setter nå søkelyset på dei positive sidene ved dette. Han anbefalar alle fedre å ta ut så mykje permisjon som mulig, og understrekar viktigheten av å vere aleine med barnet for å unngå å gjere seg til «reserve». Applaus til Solhjell, som går føre med eit godt eksempel!

Eg har tidlegare skrive eit innlegg om meir rettferdig fordeling av foreldrepermisjonen, og eg er hjertens enig med Solhjell i denne saka. Og det trur eg dei fleste er. Få vil betvile dei positive sidene ved meir permisjon til fedrene. Likevel er det ein del menn som ikkje tar ut heile fedrekvoten. Ifølge ferske tal fra NAV avstår fire av ti fedre fra å ta ut heile sin permisjonskvote på seks veker. Kva er grunnane til dette? Grovt sett kan årsakane delast i to; personlege grunnar, og grunnar som skuldast systemet slik det fungerar idag. 

På det personlege plan er det framleis ofte ei oppfatning av at det er kvinner som har hovudansvaret når eit barn blir født, og at det derfor ikkje vil følast naturleg eller nødvendig å ta ut pappaperm. Mange vil ikkje «ta» noko av permisjonen fra mora, og tar derfor ikkje ut meir enn fedrekvoten på seks veker. Ofte kan nok mødrene også vere motvillige til å dele permisjonstida med faren. Eit anna viktig forhold er arbeidsgivaren sine haldningar; mange forteller om sterk motvilje fra arbeidsgivar dersom dei ønsker å ta ut permisjon. I tillegg er systemet grovt diskriminerande, ifølge advokat Tanja Dahl Ødegaard som uttala seg til VG igår. På grunn av regelverket vil mange tape økonomisk på å ta ut pappapermisjon, fordi utbetalingane fra Folketrygda er begrensa oppad til 6G (ca 420 000 kr). Sidan kvinner i snitt fortsatt tjener mindre enn menn, vil mange ha meir å tape økonomisk dersom mannen har permisjon i forhold til dersom kvinna har permisjon. Farens rett til å kunne ta ut permisjon er også avhengig av om mora har opparbeida seg rett til foreldrepenger. Dersom mora har vore student, utan jobb, uføretrygda eller heimeverande i tida før ho får barn, vil heller ikkje faren ha rett til foreldrepenger. Dette er utvilsomt diskriminering av faren som omsorgsperson, og det er sterkt ønskeleg at også fedre får sjølvstendig opptjeningsrett.

At fedre får meir tid saman med barna sine, er ikkje anna enn rett og rimeleg, og det vil definitivt ha positive ringvirkningar for heile familien. Forhåpentlegvis vil den positive utviklinga fortsette, slik at endå fleire vil følge Solhjell sitt eksempel. Både haldningane og systemet må forbetrast for å oppnå dette!

The blindingly obvious truth about rape..?

august 19, 2008

Oh my God I can’t believe it! Altfor ofte er ein vitne til meir eller mindre tildekka insinuasjonar om at offeret kan klandrast i voldtektssaker. Altfor ofte blir fokus satt på kva jenter kan (og bør) gjere for å unngå å bli voldtatt. Ikkje gå med miniskjørt eller djup utringning! Ikkje gå heim aleine fra byen! Ikkje driv med utagerande festing! Ikkje ver lett på tråden! Ikkje bli med menn heim! For då kan du takke deg sjølv dersom du blir voldtatt! Då har du bedt om det! Då er det for seint å seie nei.. Dette er eit frykteleg feil fokus, og det provoserer meg grenselaust. 

Den til nå mest eksplisitte artikkelen eg har sett om dette temaet, fann eg på nettsida til engelske Daily Mail. Dette er ein tilsynelatande seriøs artikkel der skribenten Peter Hitchens presenterar det han meinar er «the blindingly obvious truth about rape». Les gjerne makkverket sjølv, men i korte trekk meinar han at jenter som drikk seg fulle aukar sin risiko for å bli voldtatt, og dermed ikkje bør få like høgt erstatningsbeløp som andre etter overgrepet. Sitat:»…a rape victim who was drunk deserves less sympathy». Han påpeikar at det å bli full er eit fritt valg, og at ein sjølv må ta ansvar for konsekvensane: enten det er å krasje med bilen i fulla, eller bli voldtatt..! Nytt sitat:»Getting drunk is not something that happens to you. It is something you do.» Og sidan det er eit fritt valg å bli full (hold deg fast!): «But I cannot see why women who ignore the wisdom of the ages, and make themselves more likely to be victims by drinking too much, should get the same size cheque as women who are raped despite acting responsibly.» 

Lookin' for trouble..?!

Lookin' for trouble..?!

 Dette er så legendarisk dårleg at ein kan lure på om det er seriøst meint.. Han trekker det milevis lenger enn eg har sett nokon gong før, men tendensen lurer stadig også i den norske debatten, og ikkje minst i rettsalane der voldtektsofra si påkledning eller seksualmoral er tema som blir belyst. Det dei insinuerer er følgande: «Jenta har sjølv delvis ansvaret for det overgrepet som er begått mot henne. Dersom ho ikkje hadde gjort slik eller slik, ville ikkje dette skjedd». Dette er bullshit! Offeret har ALDRI ansvar i ei voldtekt. Det som skjer, er utelukkande overgriparen si skuld. Uansett kva jenta har på seg, kor ho beveger seg, eller kor sørpe full ho er! Argumentasjonen er Hitchens er ikkje berre skremmande sjåvinistisk og ufølsom, det er også ein gigantisk logisk brist her som skjærer meg i augene: Javisst er det eit fritt valg å drikke seg full, og ofte er ikkje dette det luraste ein kan gjere.. MEN, det er ikkje eit fritt valg å bli voldtatt! Eg kan ikkje fatte og begripe at det er mulig å samanlikne dette med det frie valget det er å sette seg inn i ein bil og kjøre i alkoholpåverka tilstand, noko ein sjølvsagt må ta det fulle ansvaret for sjølv. Kvifor har Hitchens fokus på kva offeret bør gjere for å unngå å bli voldtatt..? Ein skal vel ikkje trenge å gjere noko for å unngå dette. Det er overgriparen som må gjere noko! Menn som blir valdelege i fylla, eller menn som ikkje kan styre seg – det er dei som bør unngå å drikke seg fulle! Og er ei jente så full at ho ikkje er i stand til å samtykke eller nekte; ja då bør ein kanskje ikkje ligge med henne..?!

Nei, dette tar kaka.. Eller som den amerikanske feministbloggen feministing.com seier det i sin omtale av artikkelen: «..this one takes the asshole, rape-apologist cake». Dei kårar Peter Hitchens artikkel til «victim-blaming article of the year». No shit!

One dream, two girls

august 14, 2008

Eg har aldri likt å bli lurt. Me likar best at what you see is what you get. I Norge foretrekker me at det meste er like friskt, ekte og naturleg som eplejuicen fra Hardanger. Me foretrekker Kari Traa og Siri Kalvig framfor Paris Hilton og Victoria Beckham. Me vil ha the real thing. Kurt Nilsen vinn Idol, og Erlend Bratland vinn Norske talenter. Sjarmerande med masse særpreg og talent, men ikkje perfekte på den billedskjønne måten. Me heiar på at den søte og klossete antihelten skal banke mr.perfect ned i støvlane. Mange filmar og reklamar vitnar om dette. «Billedskjønn» og «glansbilde» er ikkje nødvendigvis komplimenter hos oss. Det må ikkje bli too much – for mykje av det gode. Eller..?! Er det slik, eller er det kanskje jantelovens klamme hånd som gjer at me bortforklarar det på denne måten? Eg veit ikkje. 

Men i Kina spiser folk hund. Og i Kina trur eg dei likar å bli lurt littegrann. OL i Beijing viser iallfall at dei kinesiske myndighetene er meir opptatt av illusjonen enn av realiteten. Forestillinga er viktigare enn sanninga. Først blei det avslørt at dei hadde pynta på fyrverkeri-bildene fra opningsseremonien. Men det som meir enn noko anna kjem til å bli ståande som eit symbol på Kina sin draum om det perfekte OL er biletet av dei to jentene Yang og Lin, 7 og 9 år gamle. Med musefletter og rød kjole imponerte 9 år gamle Lin heile verda då ho song «Ode til moderlandet» under OL-opninga fredag. Men det var 7 år gamle Yang som song så vakkert. Ho var imidlertid «for lubben og hadde ujevne tenner», og passa derfor ikkje inn i glansbildet Kina ønsker å presentere. Dette kan ein lese meir om blant anna i Dagbladet, i ein kommentar i Dagbladet, og i Aftenposten

AFP/AP/Scanpix (fra dagbladet.no)

Foto: AFP/AP/Scanpix (fra dagbladet.no)

«Vi ønsket at prosjektet skulle gi det riktige bildet og vi tenkte på hva som var best for nasjonen. Barnet på seremonien bør ha ei feilfritt utseende og uttrykk, og Lin er perfekt med tanke på det», forklarar musikalsk ansvarleg for seremonien. Visepresidenten for Beijings olympiske organisasjonskomitee forstår ikkje kva som er gale med dette, og adm.dir. i IOC (internasjonale olympiske komitee) kan heller ikkje sjå at dette er problematisk. Han uttalar: «Du må være sikker på at både de som opptrer og sangen er på høyest mulig nivå». Og på spørsmål om korleis han trur Yang føler seg: «Slik er det både i sport og i livet ellers». 

Vestlege land står ikkje tilbake for Kina når det gjeld fokus på ytre verdiar og utsjånad. Skjønnhetshysteriet er nok minst like ille i mange andre delar av verda. Men at barn på 7 og 9 år skal målast og dømmast på denne måten – det er vanskeleg å svelge (begge jentene er jo så søte! Og med min norske oppdragelse synest eg sjølvsagt at den minst billedskjønne er den aller søtaste). Signaleffekten er like ille for begge jentene. Ho eine har lært at ho synger bra, men kva hjelper det når ho ikkje har utsjånaden med seg? Ho andre har lært at ho ser bra ut, men ikkje duger til noko anna enn det. 

Dette må vere ein kulturkollisjon, som me lærte om på ungdomsskulen. Dette dreier seg vel nettopp om at kulturar er forskjellige, og at i Kina er det meir godtatt å bli lurt littegrann, meir akseptert å pynte litt på sanninga. Men akkurat dette historien er likevel vanskeleg å tolke som noko anna enn kynisk og hensynslaus bruk av to små jenter som nok begge er stolte av å ha fått gitt sitt bidrag til det perfekte OL.

One world, one dream?

In a rich man’s world?

august 7, 2008

Igår kunne ein lese om 66 år gamle Else Johansen i Aftenposten. Ho har oppdratt fem barn og vore adm.dir. i «familiebedrifta AS» i alle år. I tillegg har ho vore aktiv i arbeidslivet nesten like lenge som sin mann. Sjokket var derfor stort då ho nylig fant ut at ho kjem til å bli tilnærma minstepensjonist, medan mannen blir belønna med ein svært god pensjon. Dette er eit klassisk tilfelle, og blir i artikkelen omtala som «minstepensjonistfella». Kvinner som har prioritert familien og tatt hovudansvaret for barn og heim, har gjerne jobba ein del deltid og vore litt inn og ut av arbeidslivet – og blir derfor minstepensjonistar. 

Remember... Be independent! 🙂

Er dette lønn som fortjent? Absolutt ikkje. Omsorg for barn og ansvar for hus og heim er også eit arbeid som må gjerast. Eg trur neppe mannen hennar hadde oppnådd ein like gullkanta pensjon dersom ikkje kona hadde tatt seg av nettopp desse oppgavene. I deira generasjon er denne type arbeidsfordeling regelen heller enn unntaket. Dette skapar ei stor gruppe kvinnelege pensjonstaparar. Men også blant unge kvinner idag er det vanleg å ta hovudansvaret heime, og gjerne jobbe deltid. Spørsmålet er om dei er bevisst kva følger dette kan få for framtidig økonomi og pensjon. 

Kvinnesiden.no har som formål å bevisstgjere kvinner i forhold til eigen privatøkonomi. Siw Ødegaad er ansvarleg for økonomistoffet, og ein artikkel ho skreiv på kvinnedagen i fjor fanga mi interesse. «Kvinner velger feil», skriv ho. Ho påpeikar at kvinners valg er til direkte hinder for økonomisk likestilling. 

Kva er det som gjer at me ikkje har økonomisk likestilling i Norge idag? Ein av grunnane er åpenbart at kvinner tjener dårlegare enn menn. Lønnsforskjellen mellom kjønna er heile 15%. Kvinner velger framleis tradisjonelt i forhold til yrke, og typiske «kvinneyrker» har dessverre låg lønn. I tillegg jobbar kvinner ofte deltid; ifølge Ødegaard er det kun 4 av 10 kvinner som jobbar fulltid. Det er interessant at tidleg i yrkeslivet er lønnsforskjellane mindre, medan dei aukar når ein etablerer familie. Då tar kvinner mesteparten av permisjonen, er mest heime med sjuke barn og går gjerne ned i deltid eller sluttar i jobb ein periode dersom det trengs. Og eg trur ofte det trengs. Det er ikkje vanskeleg å forstå at tidsklemma kan ramme mange familiar, og det er heller ikkje vanskeleg å forstå at ein ønsker å prioritere samvær med barna medan dei er små. Det som er verre å forstå, er kvifor det alltid er kvinnene som tar dette ansvaret? Etter mi meining burde begge foreldra prioritert familien i småbarnsperioden. 

Kva kan grunnane vere til at det er kvinner som oftast tar hovudansvaret heime og prioriterer familien, medan det  oftast er mannen som tar hovudansvaret for økonomi og prioriterer karrieren..? For all del, det har utvilsomt skjedd ei positiv utvikling på denne fronten dei siste åra, men likevel; særleg når ein etablerer familie ser ein at mange velger eit forbløffande tradisjonelt familiemønster. Er det biologiske grunnar til dette? Har kvinner sterkare dragning mot å passe barn og heim, eller betre utvikla omsorgsevner? Er kvinner mindre opptatt av penger og karriere? Synest kvinner det er greit å bli forsørga? Eg trur ikkje det. Eg trur heller dette har med sosiale forventningar å gjere. Det er ei sterk forventning i samfunnet om at kvinner skal prioritere familien. Kvinner blir fortsatt sett rart på dersom dei begynner å jobbe 3 månadar etter fødselen, eller dersom dei prioriterer karriere framfor barn og familie. Det er noko unaturleg over det, som gjer folk usikre i møte med slike utradisjonelle valg. 

Men er det egentleg nødvendig med økonomisk likestilling, da? Er det i det heile tatt ønskeleg? Dersom paret trives med den tradisjonelle arbeidsfordelinga og er enige om å ha det slik, kva er då gale med det? Nei, ingenting er gale med det. I prinsippet. Og dersom dei har felles økonomi, og tilhøyrer dei heldige som har eit ekteskap som «lever lukkeleg alle sine dagar»; ja då treng det ikkje eingong medføre problemer. Men faktum er at over 50% av ekteskap endar i skilsmisse, og for samboarskap er statistikken endå verre. Det bør ein tenke på før ein setter seg i ein situasjon der ein i praksis er økonomisk avhengig av ektefellen/samboaren sin.

Kva bør gjerast for å betre den økonomiske likestillinga? Kvinner velger tradisjonelle kvinneyrke med låg lønn, og eg er ikkje sikker på om det er så mykje å gjere med dette. Eg synest det er positivt å velge utdanning og yrke utfra evner og interesser, heller enn utfra lønn og status. Og det er nå eingong slik at kvinner og menn har ulike interesser og preferanser i så måte. Men når det er sagt; dei som er interessert i å velge utradisjonelt, det vere seg jente eller gutt, bør oppmuntrast til dette. Og ein bør stimulere tiltak som kan gi jevnare kjønnsfordeling i yrker der dette trengs. Ein bør også jobbe for å få fleire heile stillingar, slik at ingen skal bli nødt til å jobbe deltid fordi dei ikkje får full stilling. Eit anna tiltak er å få opp lønna i dei såkalla «kvinneyrkene». Anders Folkestad i Unio «ber Jens tette lønnsgapet», kunne ein lese i Dagsavisen nylig. Han støttar Likelønnskommisjonen sitt forslag om å sette av tre milliardar kroner for å heve lønningane for typiske kvinneyrke opp til nivået for mannsdominerte yrke i same sektor. Omsorgsarbeid bør også verdsettast høgare. I så måte har ein tatt eit lite steg på vegen med den nye pensjonsreformen, der ein kan få såkalla omsorgspoeng i inntil seks år og dermed skal bli mindre straffa for å vere heime med små barn.

I tillegg til dei nevnte tiltaka trur eg at ei bevisstgjering omkring desse forholda er av stor betydning. Både kvinner og menn må vere bevisst konsekvensane av dei valg dei gjer! Visst kan det virke litt trasig å sette seg inn i økonomiske spørsmål og reglane for pensjonspoeng.. Men det kan fort bli meir trasig dersom ein ikkje gjer det. «Jeg hadde drømt om å bruke en god pensjon til å reise og kose meg», avsluttar Else Johansen. Fordi ho hadde fortjent det.

Dårleg forslag, Lønning!

august 4, 2008

På nettet idag kan ein lese at Inge Lønning fra Høyre vil fjerne støtten til assistert befruktning. Han meiner at ufrivillig barnlaushet (infertilitet) ikkje kan definerast som eit helseproblem, og at dei barnlause bør betale for assistert befruktning (IVF; in vitro fertilisering) sjølve. Han ønsker derfor å ta dei 100 millionane som blir brukt årleg ut av helsebudsjettet for å spare penger. Etter mi meining går han også langt i å antyde at dette ofte er eit sjølvforskyldt problem, då han seier: «En viktig grunn til at flere og flere par er barnløse er at de venter for lenge.» Han vil derfor legge forholda betre til rette for unge jenter, slik at det blir meir attraktivt for å føde barn tidlegare. 

Litt fakta: 

  • I 2006 blei det født 1532 barn ved hjelp av IVF i Norge (2,6 % av alle fødslar). Staten betaler cirka 65 000 kroner for kvart barn som blir født ved hjelp av denne metoden. Det offentlege dekkar inntil tre forsøk, deretter må paret evt betale sjølve. 
  • Det er brei enighet om at ein bør stimulere tiltak som kan øke fødselsraten i Norge. Idag er fødselsraten nesten 1,9 barn per par, og dette er nokså bra samanlikna med mange andre vestlege land. Sannsynlegvis skyldes dette dei gode velferdsordningane i Norge, med lang foreldrepermisjon, barnetrygd og gode muligheter for barnehage. Men for å oppretthalde befolkningtalet i landet, må fødselsraten opp til minst 2,1. 
  • Gjennomsnittleg alder for førstegangsfødande i Norge var 28 år i 2006, i Oslo-regionen over 31 år. 

Dersom eg forstår Lønning rett, meiner han altså følgande: 

  1. Infertilitet er ikkje eit helseproblem. Ufrivillig barnlaushet er både eit helseproblem og eit samfunnsproblem. Mange medisinske tilstandar har infertilitet som komplikasjon eller følgetilstand. Mange opplever også psykiske problemer som følge av ufrivillig barnlaushet. 
  2. Barnlause bør betale for IVF-forsøk sjølve. Dette vil skape eit samfunn der dei økonomisk godt stilte familiane kan «kjøpe seg» barn, medan mange ikkje vil ha muligheten. 
  3. Det er store penger å spare i helsebudsjettet på å fjerne dette tilbudet. 100 millionar er ein liten sum i denne samanhengen. Andre tiltak bør ha betre potensiale for innsparing. 
  4. Det er ikkje samfunnsøkonomisk lønnsomt å bruke 65 000 kr på å sette eit barn til verda. Det er klart at dette er lønnsomt, på så mange måtar! Men sidan Lønning først og fremst er opptatt av økonomi; ein arbeidstakar og skattebetalar i eit livsløp vil bidra med mykje meir enn dette! Innan helsepolitikk bør dette vere noko av det mest «lønnsomme» ein kan bruke pengar på. Summar i samme størrelsesorden blir brukt på dyre medisiner med forholdsvis liten effekt for å øke livslengda til alvorleg sjuke med nokon få månadar. (Eg seier slett ikkje at det er feil bruk av penger, men i det perspektvet kan ein umulig seie at 65 000 kr for å sette eit barn til verda er for dyrt!)
  5. Dette er eit problem som i hovudsak skyldes at kvinner ventar for lenge med å få barn. Det er sant at kvinner ventar lenger med å få barn (gj.snittsalder for førstegangsfødande var 23 år på 60-talet), men dette er ledd i ei positiv utvikling som det ikkje er ønskeleg å snu! Kvinner vil utdanne seg og gjere karriere, og me har idag mange sikre prevensjonsmetodar. Derfor velger mange kvinner å vente med barn til dei er vaksne og etablerte og kan gi barna trygge og stabile oppvekstvilkår. Det er mulig at det biologisk sett er optimalt å få barn når ein er 25 år, men sosiale forhold må også tas med i betrakninga. Å tvinge jenter til å føde barn tidlegare er derfor ikkje noko god løysing. Men det er absolutt positivt med betre økonomiske støtteordningar for dei som velger å få barn f.eks under studietida. Men; det er ikkje sant at hovudårsaka til infertilitet er at kvinner ventar for lenge med å få barn! Rett nok går fertiliteten ned med økande alder, men ikkje i ei slik grad at dette kan vere hovudårsaken. Mange i 20-åra slit med dette problemet, og dei som er eldre har ofte prøvd i mange år før dei oppsøker hjelp. Det er ei rekke medisinske tilstandar som er hyppige årsaker til infertilitet, og i mange tilfeller finn ein ikkje nokon sikker årsak. Dette kan ein lese litt om f.eks i Pasienthandboka

Etter mi meining bør ein legge forholda til rette for fleire barn på meir enn ein måte. Ein av vegane å gå er familiepolitiske tiltak som fremmar likestilling, betre og billigare barnehagetilbud, og betre økonomiske støtteordningar for dei som ikkje har opparbeida rett til foreldrepenger. Ein annan viktig veg er å hjelpe dei som slit med infertilitet, og utbetre det offentlege tilbudet heller enn å fjerne det! 

I forrige veke omtala Jan Bøhler dette på ein mykje meir klok måte i ein kommentar i Dagbladet. Det er tydeleg at han tilhøyrer ein annan generasjon enn Lønning.

Stripp snapp snute..

august 3, 2008

Eg tenkte egentleg ikkje å skrive om denne saka, men klarar ikkje heilt å dy meg.. Storås-strippinga blei eit antiklimaks og ein skuffelse, noko ein kan lese om blant anna i Dagbladet og Adresseavisa. «Stor ståhei for ganske lite», kallar Adresseavisa det i sin kommentar. Eg vil ikkje gå tungt inn i diskusjonen om stripping er kvinnefrigjerande eller kvinneundertrykkande, om porno er feminisme eller bør forbys. Kanskje ein annan gong! Men eg vil kommentere to forhold som er interessante ved denne saka. For det første kvifor eg synest strippeshow var eit dårleg trekk av Storås-festivalen, og for det andre det tragikomiske i at showet blei eit realt antiklimaks. 

Denne saka har typisk nok fått altfor mykje oppmerksomhet i beste agurk-sesong, noko som truleg også var grunnen til at festivalen booka dette showet. Mykje PR på kort sikt, men er verkeleg all PR god PR, spør ein journalist i Dagsavisen..? Eg trur ikkje det. Og eg trur ikkje Storås vil vinne på dette på lang sikt. Dette er blitt ei sak først og fremst på grunn av den type festival Storås gjerne vil vere. Dei markedsfører seg som ein annleis festival, med sosial samvittighet og samarbeidspartnarar som Framtiden i våre hender. Det er ikkje nødvendigvis noko gale med at ei vaksen norsk jente frivillig velger å ty til stripping for å stille sine ekshibisjonistiske behov. Not my style, men versågod! I Norge er stripping i stor grad ein frivillig bransje, og det også høgst frivillig om eit vil sjå på strippeshowet. Stripping er imidlertid nært knytta til pornobransjen, og særleg i dette tilfellet sidan jenta er aktiv i begge bransjar. Og sjølv om også porno kan virke uskyldig og prega av frivillighet her i Norge, så er dette truleg ein av verdas mest skitne industriar. Globalt er dette ein bransje prega av kriminalitet, kvinneundertrykking og mangel på reell valgfrihet for kvinnene. I solidaritet med alle desse kvinnene bør ein tenke seg om før ein flørtar med denne bransjen. Ein kan ikkje lukke augene for det som foregår rundt om verda, sjølv om det i dette tilfellet truleg dreiar seg om ei oppgåande norsk jente som gjer dette av eigen fri vilje. Det står ho sjølvsagt fritt til å gjere, men ein festival må vere bevisst kva signaler dei sender og kva bransje dei knyttar seg til. I tillegg er det klart at pornobransjen representerer også eit forelda og sjåvinistisk kvinnesyn, som det er overraskande at Storås vil identifisere seg med. 

Det andre forholdet som er interessant med denne saka er at sjølve showet blei ein skuffelse. Stripparen kasta oppskriftsmessig klærne og grisa seg til med diverse matvarer, og vips, på ni minutter var antiklimakset eit faktum. Det tragikomiske er sjølvsagt: Kva i all verda hadde folk forventa seg..? Med den forhåndsomtalen som dette showet hadde fått, var tydelegvis ikkje god gammaldags nakenhet nok til å innfri publikum sine forventningar. Min fantasi strekker (heldigvis) ikkje til for å spekulere i kva folk hadde forventa seg, men det er unekteleg eit tankekors kor mykje som skal til for å sjokkere folk idag. Sexolog Kristin Spitznogle skreiv nylig i ei av tabloidene om det faktum at stadig fleire sliter med manglande lyst og andre problemer i sexlivet. Ho spekulerte i om dette kan ha samanheng med det massive sex-fokuset me er vitne til i dagens frigjorte samfunn. Sex og nakenhet ser ein idag støtt og stadig på tv, film, i aviser og blader. Er det blitt så vanleg at det er blitt kjedeleg..? Den seksuelle frigjeringa som har skjedd dei siste tiåra er definitivt positiv, og ikkje minst for kvinner sitt liv har dette vore viktig. Tenk berre kva sjølvbestemt abort og p-piller har betydd for likestillinga! Men med den enorme overfokuseringa på sex som ein har sett i media dei siste åra, står ein vel kanskje i fare for å ødelegge litt av spenninga? Ironisk nok er kanskje burlesk-uttrykket «The art of the tease» treffande i denne samanhengen..? Eller less is more..??