Archive for november 2008

Norge best på likestilling!

november 12, 2008

img_6666Gledelege nyheter idag: Aftenposten kan melde at Norge er kåra til verdsmestarar i likestilling! Ifølge den ferske rapporten «The Global Gender Gap» fra World Economic Forum er Norge det landet i verda der likestillinga er komt lengst. Rapporten måler avstanden mellom menn og kvinner på fire viktige områder: 1) Økonomisk deltaking og muligheter, 2) utdanningsnivå, 3) politisk representasjon, og 4) helse og forventet levealder. Den omfattande rapporten har gitt 130 land ein «Global Gender Gap index score». Indeksen kan tolkast som prosentandelen av gapet mellom menn og kvinner som er blitt lukka, og Norge får ein score på 82,39 prosent. Denne målinga er blitt utført dei tre siste åra, men 2008 er det første året der Norge tronar på toppen av lista. Finland og Sverige følger på 2. og 3.plass, medan USA er å finne heilt nede på 27.plass. Les heile rapporten her

Dette er gode nyheter, som viser at politiske valg gir konkrete resultater. Som barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt seier til aftenposten.no: «Mange har sagt at likestilling vil komme av seg selv, og at man ikke skal gripe inn i folks privatliv og bedriftenes anliggender. Men dette viser at tiltakene fører frem.»

Så la oss ikkje kvile på lauvbæra, men fokusere på arbeidsoppgavene; og la det vere typisk norsk å vere best framover også! 82% likestilling er kanskje best i verda, men det er ikkje bra nok-

Jobbsøkar i «barneklar alder»..?

november 12, 2008

Bør det vere forbudt å spørre om graviditet og familieplanlegging under jobbintervju? Om få dagar går høyringsfrista ut for ei endring av likestillingsloven som vil gjere dette forbudt. Det er allerede forbudt å diskriminere på bakgrunn av graviditet i ein ansettelsesprosess, men denne presiseringa av loven vil sende eit sterkt signal om at det også er uholdbart å stille spørsmål om dette i ein intervjusituasjon. I høyringsnotatet står følgande: «Et eksplisitt forbud mot spørsmål om graviditet vil kunne effektivisere diskrimineringsvernet ved at det klargjør dagens rettstilstand og kan motvirke at arbeidsgiver stiller spørsmål om forhold det ikke er adgang til å vektlegge.»

I ein kronikk i Aftenposten idag diskuterar ein skribent i «barneklar alder» dette spørsmålet. Ho fryktar at eit lovforbud mot spørsmål om graviditet under jobbintervju kan virke mot si hensikt, og gjere jobbsøking vanskelegare for kvinner i «barneklar alder». Ho begrunnar dette med at mange bedrifter kan velge minste motstands veg, og rett og slett la vere å innkalle desse kvinnene til intervju. 

Artikkelen belysar problemstillinga på ein god måte, men eg er uenig i konklusjonen. For det første ar eg vanskeleg for å tru at særleg mange bedrifter vil vere så ukloke og kortsiktige at dei unnlatar å innkalle kvalifiserte kvinner til intervju. For det andre forstår eg ikkje heilt denne prinsipplause pragmatismen basert på høgst hypotetiske konsekvensar som stadig gir seg utslag i diverse debattar. Det var akkurat det samme i debatten rundt kriminalisering av kjøp av seksuelle tjenester. Dei fleste er enige i at prinsipielt og moralsk sett bør dette vere forbudt. Mange var likevel skeptiske til eit forbud på grunn av hypotetiske følger dette kunne få, som at bransjen vil gå under jorda og skape dårlegare forhold for dei prostituerte.  

Men bør ikkje lovar og reglar gjenspegle kva som er akseptabelt og ikkje i eit samfunn? Bør ikkje lovar og reglar signalisere samfunnet sine haldningar? Skal spekulasjonar eller mulige konsekvensar avgjere kva som skal vere lovleg og ikkje..?

Akkurat i dette tilfellet er det sannsynleg at presiseringa av lova blir vedtatt. Det ville vore eit tvetydig signal dersom det skal vere ulovleg å diskriminere på bakgrunn av graviditet, men likevel lov til å spørre om det i ein intervjusituasjon. Nokon vil kanskje tenke at arbeidgivar har rett til å få kjennskap til ein mulig arbeidstakar sine planar framover. Eg meinar at i ein ansettelsesprosess bør søkaren sitt privatliv og personlege framtidsplanar vere totalt irrelevant. Alle bør bli vurdert på bakgrunn av sine kvalifikasjonar og si erfaring. Imidlertid er det forståeleg at arbeidsgivar av praktiske grunnar kan ha eit ønske om å bli informert om arbeidstakar sin graviditet på eit forholdsvis tidleg tidspunkt. Dette kan vere eit rimeleg krav, vel og merke etter at vedkommande er ansatt. Men dersom det skal vere legitimt å etterspørre slik informasjon i ein ansettelsesprosess vil dette utvilsomt øke risikoen for at unge kvinner blir diskriminert på usakleg grunnlag. Det samme må sjølvsagt også gjelde for unge menn i «barneklar alder». Dersom arbeidsgivarar følger med i timen, veit dei at stadig fleire menn tar ut foreldrepermisjon, også utover fedrekvoten. På samme måte som det bør vere uakseptabelt å spørre om ei kvinne sin graviditet under eit jobbintervju, bør det like fullt vere uakseptabelt å spørre ein mann om han planlegg familieforsøkelse og om han isåfall har tenkt å ta permisjon.

Kva meinar mine lesarar i «barneklar alder» om dette? Er diskriminering av unge kvinner (og menn) eit stort problem? Vil det nevnte lovforslaget kunne endre dette i positiv eller negativ retning? Og kva skal ligge til grunn for lovgivinga; prinsipper, pragmatisme eller begge deler..?

La dei små barn komme..

november 11, 2008

Tenk deg at du ligg med ei lita nyfødt jente i armane, utslitt etter fødsel og eit langt svangerskap, med mange nye rutinar som skal lærast både for deg, barnet og den stolte barnefaren. Nattevåk, amming, bli kjent med eit nytt lite menneske. Tenk deg så at i staden for å glede dykk til totalt 1 års lønna foreldrepermisjon, ligg du der og bekymrar deg for kor mange dagar eller kanskje veker du har råd til å vere vekke fra jobben. Kanskje får du berre eit par veker lønna permisjon, kanskje må du bruke av ferie eller sjukedagar, eller kanskje får du ingen lønna permisjon i det heile tatt.. Tenk deg at du må levere den vesle bylten i fra deg til framande etter nokon få veker eller månadar for å begynne på jobb igjen. Velkommen til USA.

Me er heldige i Norge. Ordningane for foreldrepermisjon er svært gode, og det er politisk vilje til å gjere ordningane endå betre; nå sist ved økninga av fedrekvoten fra seks til ti veker. Eg har tidlegare skreve om at det også i Norge er rom for forbetring, særleg når det gjeld å fordele permisjonstida meir rettferdig mellom foreldra, men når ein høyrer korleis forholda er her i USA er det lett å vere glad for at me bur i eit priveligert og beskytta lite hjørne av verda. Her i USA er det nemleg ikkje slik at lønna foreldrepermisjon er ein lovfesta rett. Praksis vil dermed avhenge av kor du jobbar, kor lenge du har jobba der, og i nokon tilfeller kva stat du bur i. Ifølge ein rapport fra 2007 utarbeida av Institute for Women’s Policy Research er ikkje lønna permisjon eingong standard i dei «beste bedriftene». Dei har sett nærmare på dei 100 mest familievennlege bedriftene i landet, og det viser seg 24% av desse bedriftene tilbyr 4 veker lønna permisjon eller mindre. Nær halvparten tilbyr ingen permisjon for fedre eller adoptivforeldre. 7% av desse bedriftene tilbyr ingen lønna permisjon. Og dette er altså snakk om forbilledlege bedrifter som i ei undersøking er kåra til dei mest familievennlege i landet. Som forventa er tilgangen til permisjon endå dårlegare dersom ein ser på heile privat sektor under eitt. Samme rapport angir då at kun 8% har tilgang til lønna permisjon. Dei påpeikar også at offentleg sektor ikkje går føre med eit godt eksempel; heller ikkje her er lønna permisjon standard. 

Kva seier det føderale lovverket i USA om foreldrepermisjon? The Pregnancy Discrimination Act of 1978 (PDA) pålegger arbeidsgivarar å gi gravide samme behandling og rettighetar som andre arbeidstakarar, og forbyr diskriminering av gravide. The federal Family and Medical Leave Act of 1993 (FMLA) beskyttar arbeidstakar sin jobbsikkerhet ved sjukdom (inkludert svangerskap og fødsel), og gir rett på inntil 12 veker ulønna permisjon årleg. FMLA gjeld imidlertid berre dersom du jobbar over 20 veker årleg, har jobba minst 12 månadar hos nåverande arbeidsgivar, og jobbar i eit firma med minst 50 ansatte. Utover dette er det fleire statar som har eigne bestemmelsar som tilbyr arbeidstakarar noko betre ordningar. 

Rett nok er me godt stilt i Norge, men i denne samanhengen er det faktisk USA som skiller seg radikalt fra dei aller fleste andre industrialiserte land. Ifølge ein artikkel i USA Today viste ei undersøking fra Harvard University at 163 av 168 undersøkte land hadde ei eller anna form for lønna foreldrepermisjon. Dette plasserer USA i selskap med land som Lesotho, Papua New Guinea og Swaziland. Kva kan vere årsakane til at USA har valgt ein annan kurs enn land det ville vore naturleg å samanlikne seg med? Den første teorien mine kollegaer lanserte, var at økt foreldrepermisjon blir sett på som sosialistisk. At frykta for sosialismen fratar amerikanarene mange grunnleggande velferdstilbod har eg tidlegare skreve om på denne bloggen. Artikkelen i USA Today peikar på at medan mange andre land har ført en bevisst familiepolitikk for å stimulere til fleire barnefødslar og halde folketalet oppe, har ikkje USA hatt dette behovet fordi innvandring har sikra folkeveksten. I USA er fødselraten per par 2.1, som tilsvarar den raten som er nødvendig for å halde befolkningstalet oppe. Til samanlikning er fødselsraten i Norge 1.9. Nokon meinar også at den feministiske bevegelsen har hatt ulike mål i Europa og USA. Medan europeiske feministar lenge har framheva ordningar som permisjon og barnehagar som eit viktig likestillingspolitisk verkemiddel, var det i USA lenge uaktuelt å kreve særbehandling av kvinner. Amerikanske feministar søkte likebehandling på alle plan og kjempa derfor heller ikkje for ordningar for gravide og mødrer. Nå har denne mentaliteten endra seg, men noko av forklaringa kan ligge i i tidlegare feministar sine haldningar. Andre peikar på det naturlege spørsmålet: Kven skal betale for det..? Det er lite tradisjon for offentlege skattefinansierte ordningar her i USA, jamfør den overdrevne frykta for sosialismen; og arbeidsgivarar er uvillige til å påta seg denne betydelege ekstrakostnaden. 

Tenk deg så at den vesle jenta di skal begynne i barnehage, og du oppdagar til din forskrekkelse at prisen på barnehage nærmast er som å ta opp eit ekstra huslån. Kva skal du gjere..? Tjenar du nok til å klare dei skyhøge barnehageprisane? Dersom du har fleire barn er det lite sannsynleg. Skal du skaffe dagmamma? Eller skal du slutte i jobben og bli heimeverande? Dette er daglegdagse betraktningar i USA idag. Ei av mine kollegaer har ei lita jente på 8 månadar. Dersom ho skulle hatt jenta i barnehage, hadde dette kosta henne 1800 dollar i månaden – med dagens dollarkurs tilsvarar dette godt over 12 000 norske kroner i månaden. Her i Boston er rett nok barnehage dyrare enn mange andre stader i landet, men det er likevel sjokkerande stor kontrast til den norske maksprisen for barnehageplass (for tida 2330 kr/mnd, med mål om å komme ned i 1750 kr/mnd innan 2012). 

Mange får sjokk når dei oppdagar kor dyrt det er å ha barn her i USA, men mange er også smerteleg klar over det i forkant. Eg har i løpet av mi korte tid i landet snakka med fleire jenter over 30 år, med høg utdanning og sikre jobbar, som seier rett ut at dei gjerne vil ha barn – men dei har ikkje råd ennå. Ei av jentene fortalde meg at sidan ho og ektemannen har kjøpt hus, må dei vente med å få barn. Naturleg nok vil mange vente med barn til dei har lagt seg opp nok penger til å kunne gi barnet sitt det aller beste; det vere seg bustad, barnehage eller college. Men skal ein verkeleg måtte vente fordi ein ikkje har råd..? Skal ein måtte velge mellom bustad eller barn?

Utfra desse skildringane skulle ein tru at barne-, familie- og likestillingspolitikk sto høgt på den politiske dagsordenen her i USA, og at dette var viktige kampsaker under den nyleg avslutta valgkampen. Tru om igjen! Dette er saker som såvidt meg bekjent ikkje blei nevnt med eit ord under valgkampen, iallfall ikkje i nokon av dei siste store debattane. Det er liten politisk vilje til å ta tak i desse sakene, og akkurat nå kan ein vel kanskje seie at USA har større og meir umiddelbart presserande problemer å ta tak i. Men likevel; mitt inntrykk er at dette er viktig for folk; dette er noko folk kjenner på kroppen og noko som i sterk grad påverkar folk sine livsvalg. Amerikanske familiar fortjenar velferdsordningar på linje med andre vestlege land, men då trengs det ein ny politisk vilje til å prioritere barne- og familiespørsmål og sjå viktigheten av dette i ein større samanheng. Kvifor er ikkje dette tilfelle idag? Kvifor er dei velferdsordningane me tar for gitt i Norge utopi her i USA? Og korleis kan det ha seg at amerikanarar likevel får fleire barn enn nordmenn..?

Front row to history

november 6, 2008

img_7231«This is our moment. This is our time.» Eg trur me alle følte at me sat på fremste rad og såg historien utspele seg framfor augene våre igår. Kva vil eg huske fra 4.november 2008?

 

Eg kjem til å huske den unge svarte jenta på t-banen om morgonen. Eg trur det er vanskeleg å fullt ut forstå kor viktig denne dagen er for den svarte befolkninga her i USA. Mange hadde nok ikkje trudd at dei skulle få oppleve denne dagen. «I never thought I’d live to see the day». Jenta på t-banen hadde Obama-genser, sat rak i ryggen, og såg så utruleg stolt og glad ut. Kanskje kom ho rett fra stemmelokalet? Det formeleg lyste stolthet av henne. Yes we can. 

Eg kjem til å huske den spesielle stemninga på jobb. Lett nervøs stemning, håpet om at dette kunne gå vegen, frykta for at dei kunne bli skuffa denne gongen også. Dei fleste av kollegaene mine hadde stått i kø og avgitt si stemme før dei kom på jobb, og hadde «I voted»-klistermerke på genseren. Dei fleste trudde at Obama kom til å vinne, men det var delte meiningar om korvidt det kom til å bli spennande eller ikkje. Eg følte meg sikker på at Obama kom til å vinne stort. Ingen grunn til å tvile nå. Yes we can. 

Eg kjem til å huske at då me kom til Kings Lane, ein av dei mange barane som arrangerte «election party» denne kvelden, hadde McCain klar ledelse i mange av dei viktige sving-statane. Me blei redde eit øyeblikk, før den rasjonelle forklaringa gjekk opp for oss: Sannsynlegvis var opptellinga kun ferdig på små plassar utanfor dei store byane. Me slapp med skrekken. Yes we can. 

Eg kjem til å huske øyeblikket då det ikkje var tvil lenger. Klokka var berre halv ti på kvelden, men Obama blei annonsert som vinnar av viktige Ohio. Eg kjem til å huske den store unge vennegjengen som braut ut i spontane jubelbrøl og kasta seg om halsen på kvarandre. Ei av dei hadde ei t-skjorte med påskrifta: Yes we can. 

img_72261Eg kjem til å huske at presis klokka elleve var det offisielt: «Barack Obama elected president!» På storskjermen viste CNN fantastiske jubelscenar fra rundt om i landet. Ikkje lenge etter holdt John McCain ein svært god tale der han erkjente nederlaget. Han framsto som oppriktig og verdig, og gjorde ein av sine beste talar. Etter dette venta alle på den talen det var knytta aller størst forventningar til: Barack Obama direkte framfor tusenvis av tilhøyrarar i Grant Park, Chicago. Han innfridde forventningane. Eg trur alle hadde konstant gåsehud og ei tåre i augekroken under denne legendariske talen oppbygd rundt det som har vore slagordet i valgkampen: Yes we can. 

Eg kjem til å huske Jesse Jackson sine tårer, den vesle jenta i Chicago som burde ha vore i seng for lengst, at Obama snakka om den 106 år gamle svarte kvinna fra Atlanta som etter eit langt og begivenhetsrikt liv avga si stemme for forandring og for framtida på ein elektronisk skjerm, og den enorme folkemengda i Chicago som taktfast ropte: Yes we can. 

Eg kjem til å huske at då me gjekk mot t-banen var det store gjengar ungdommar ute i gatene, dei song og dansa og var elleville av glede. Og kanskje det mest påtakelege; både igår og idag har alle virka så stolte..! Endeleg har me klart det, virkar det som om folk tenker. Ein av naboane våre har tidlegare fortalt oss at ho føler behov for å unnskylde på vegne av det amerikanske folk når ho er i Europa. Ho føler at ho må seie unnskyld for alt det USA har stelt i stand dei siste åra. Versåsnill, ikkje tru at alle amerikanarar er enige med Bush! Det samme inntrykket har eg fått på jobb. Dei er skamfulle heller enn stolte over landet sitt. Nå er det som om folk pustar letta ut. Håpet og trua på den amerikanske draumen vender tilbake. Det er store forventningar til kva Obama kan utrette som president. Men som Obama sjølv seier: «I’m reminded every day that I am not a perfect man. I will not be a perfect president.»

Men han har allerede gjort mykje for mange. Han har gjort dei stolte. Han har gitt dei håpet tilbake. Yes we can.