Jobbsøkar i «barneklar alder»..?

Bør det vere forbudt å spørre om graviditet og familieplanlegging under jobbintervju? Om få dagar går høyringsfrista ut for ei endring av likestillingsloven som vil gjere dette forbudt. Det er allerede forbudt å diskriminere på bakgrunn av graviditet i ein ansettelsesprosess, men denne presiseringa av loven vil sende eit sterkt signal om at det også er uholdbart å stille spørsmål om dette i ein intervjusituasjon. I høyringsnotatet står følgande: «Et eksplisitt forbud mot spørsmål om graviditet vil kunne effektivisere diskrimineringsvernet ved at det klargjør dagens rettstilstand og kan motvirke at arbeidsgiver stiller spørsmål om forhold det ikke er adgang til å vektlegge.»

I ein kronikk i Aftenposten idag diskuterar ein skribent i «barneklar alder» dette spørsmålet. Ho fryktar at eit lovforbud mot spørsmål om graviditet under jobbintervju kan virke mot si hensikt, og gjere jobbsøking vanskelegare for kvinner i «barneklar alder». Ho begrunnar dette med at mange bedrifter kan velge minste motstands veg, og rett og slett la vere å innkalle desse kvinnene til intervju. 

Artikkelen belysar problemstillinga på ein god måte, men eg er uenig i konklusjonen. For det første ar eg vanskeleg for å tru at særleg mange bedrifter vil vere så ukloke og kortsiktige at dei unnlatar å innkalle kvalifiserte kvinner til intervju. For det andre forstår eg ikkje heilt denne prinsipplause pragmatismen basert på høgst hypotetiske konsekvensar som stadig gir seg utslag i diverse debattar. Det var akkurat det samme i debatten rundt kriminalisering av kjøp av seksuelle tjenester. Dei fleste er enige i at prinsipielt og moralsk sett bør dette vere forbudt. Mange var likevel skeptiske til eit forbud på grunn av hypotetiske følger dette kunne få, som at bransjen vil gå under jorda og skape dårlegare forhold for dei prostituerte.  

Men bør ikkje lovar og reglar gjenspegle kva som er akseptabelt og ikkje i eit samfunn? Bør ikkje lovar og reglar signalisere samfunnet sine haldningar? Skal spekulasjonar eller mulige konsekvensar avgjere kva som skal vere lovleg og ikkje..?

Akkurat i dette tilfellet er det sannsynleg at presiseringa av lova blir vedtatt. Det ville vore eit tvetydig signal dersom det skal vere ulovleg å diskriminere på bakgrunn av graviditet, men likevel lov til å spørre om det i ein intervjusituasjon. Nokon vil kanskje tenke at arbeidgivar har rett til å få kjennskap til ein mulig arbeidstakar sine planar framover. Eg meinar at i ein ansettelsesprosess bør søkaren sitt privatliv og personlege framtidsplanar vere totalt irrelevant. Alle bør bli vurdert på bakgrunn av sine kvalifikasjonar og si erfaring. Imidlertid er det forståeleg at arbeidsgivar av praktiske grunnar kan ha eit ønske om å bli informert om arbeidstakar sin graviditet på eit forholdsvis tidleg tidspunkt. Dette kan vere eit rimeleg krav, vel og merke etter at vedkommande er ansatt. Men dersom det skal vere legitimt å etterspørre slik informasjon i ein ansettelsesprosess vil dette utvilsomt øke risikoen for at unge kvinner blir diskriminert på usakleg grunnlag. Det samme må sjølvsagt også gjelde for unge menn i «barneklar alder». Dersom arbeidsgivarar følger med i timen, veit dei at stadig fleire menn tar ut foreldrepermisjon, også utover fedrekvoten. På samme måte som det bør vere uakseptabelt å spørre om ei kvinne sin graviditet under eit jobbintervju, bør det like fullt vere uakseptabelt å spørre ein mann om han planlegg familieforsøkelse og om han isåfall har tenkt å ta permisjon.

Kva meinar mine lesarar i «barneklar alder» om dette? Er diskriminering av unge kvinner (og menn) eit stort problem? Vil det nevnte lovforslaget kunne endre dette i positiv eller negativ retning? Og kva skal ligge til grunn for lovgivinga; prinsipper, pragmatisme eller begge deler..?

Stikkord: , , ,

4 kommentarar to “Jobbsøkar i «barneklar alder»..?”

  1. kamikaze Says:

    Hei IngaCecilie!

    Jeg så også denne artiklen og tenkte ugg, jeg håper ikke jeg får det spørsmålet, for jeg kommer til å bli så sint, og det hjelper jo neppe på jobbmulighetene. Jeg skal ut å søke jobb om et års tid, så det er jo snart aktuelt.

    Jeg er enig med deg i at konsekvensene burde være uinteressante for lovgivningen, i hvert fall i dette tilfellet. Jeg tror ikke bedriftene slutter å kalle inn kvinner — hvis, som kronikkforfatteren sier, disse bedriftene allikevel ikke tror på en når man sier at man ikke vil ha barn, så blir man vel allikevel ikke ansatt?

    Men hvordan reagerer man når man får et slikt spørsmål? Er det akseptabelt å si, nei, jeg liker faktisk ikke barn? Eller nei, kjæresten min liker ikke barn? Eller, det diskuterer jeg ikke med fremmede, og du har ikke lov til å diskriminere meg på grunn av det?

  2. ~SerendipityCat~ Says:

    Jeg tror fortsatt det er et problem, og jeg tror fortsatt at folk ikke helt klarer å skjønne at det faktisk er sånn at man får barn og at det ikke kan hindre oss i å ansette noen…. Bare et par-tre kjappe eksempler fra den siste tiden:

    – Kvinnelig kollega 1 som er oppgitt over at den relativt nyansatte kollegaen skal gå ut i svangerskapspermisjon snart….og at det er stort sett bare kvinner i «barneklar» alder på lista over mulige kandidater til vikariat som er kalt inn til intervu.
    – En bekjent i firma som er irritert over at en av hans medarbeidere er blitt gravid, for han mener at han har da ikke lagt ned SÅ mye arbeid i opplæring og utvikling av henne for at hun skal forsvinne et år!
    – En venninne som er lei seg fordi hun må sykemeldes 100% fra jobb pga graviditet, ikke pga at hun er reelt syk, men fordi arbeidsgiver overhodet ikke klarer å legge til rette noen av arbeidsoppgavene ut fra at hun trenger litt avlastning. Delvis sykemelding hjelper ikke, det blir som å prøve å gjøre en heltidsjobb på halvparten av tida…

    Så jeg tenker at det fortsatt er så mye uvitenhet og feil holdninger ute i arbeidslivet til det å få barn, ha permisjon etc. og at det først og fremst alltid blir vinklet mot kvinnene. Jeg prøvde å dra fram eksempelet med at «jammen, hva med alle de unge mennene her, tror du ikke DE kommer til å ta ut permisjon?» og fikk bare tomme «hva mener hun?»-blikk tilbake. Ingen forventet at en mann i permisjon ville bli _helt_ borte.

    Jeg vet ikke hva som bør ligge til grunn for lovgivningen, men jeg håper at den blir ganske streng mot å diskriminere både kvinner og menn i yngleklar alder.

  3. ingacecilie Says:

    Takk for veldig gode innspel!
    Ja, korleis skal ein svare dersom spørsmålet blir stilt..? Godt spørsmål… Eg kom til å tenke på lillesøstera mi som i 11-12 årsalderen blei spurt om å ta det ærefulle oppdraget som trillepike for ein unge i nabolaget. Det var då sjølvsagt forventa at dette skulle vere hennar største drøm, og overraskinga blei derfor stor då ho svarte meget kontant: «nei, eg trur ikkje det – du ser, eg er ikkje så interessert i ungar, eg..»
    Men seriøst: det blir liksom feil uansett kva ein svarar.. Og arbeidsgivar kan jo heller ikkje sjekke om ein seier sanninga. Slik det fungerer nå, har ein lov til å nekte å svare på spørsmål om graviditet og familieplanlegging. Men kva hjelper det..?! Då tenker jo iallfall arbeidsgivaren sitt..
    Det beste vil derfor vere å forby slike spørsmål under jobbintervju. Det må vel vere det enklaste for begge parter..? Arbeidssøkar slepp å ta stilling til kva ein skal svare og kva konsekvensar eit eventuelt svar kan få. Arbeidsgivar slepp å tolke eit svar som det likevel ikkje er lovleg å legge til grunn i beslutningstakinga..
    Men kva dersom presiseringa i lova blir vedtatt, men du sitter der om eit år Kamikaze, og får spørsmålet likevel! Det korrekte svar er jo sjølvsagt å på ein fin måte minne om at slike spørsmål er ulovlege å stille, og at du derfor velger å la vere å svare på det. Men det er lett å seie i teorien.. Når ein sitter der stressa på jobbintervju vil ein jo nødig virke belærande eller vanskeleg. Eg trur kanskje eg ville ha forsøkt å vridd meg unna med eit kjapt og lett «ingen planar i nærmaste framtid», men dersom spørsmåla blei meir nærgåande vill eg sagt tydeleg fra.
    Cat: Eg trur dessverre me alle har altfor mange eksempler i samme gata som dei typiske du viser til.. Det beviser at me fortsatt har ein veg å gå på dette området. Og eg er ikkje overraska over det tomme blikket du beskriver når du minnar om at menn også tar permisjon.. Dessverre trur eg ofte at nettopp manglande forståelse og i nokon tilfeller direkte uvilje fra arbeidsgivar kan medføre at menn unnlatar å ta så mykje permisjon som dei egentleg kunne tenkt seg. Eg meinar derfor at å lovfeste fedre sin rett på en større del av permisjonen vil vere eit positivt tiltak.

  4. maerris Says:

    Jeg er sikker i min sak og soleklar på at potensielle arbeidsgivere bare må slutte å spørre. Jeg kommenterte dette på Bostonblogg, men føyer til følgende:

    Jeg betrakter «planlegger du barn?» som et personlig, privat og intimt spørsmål. Jeg opplever det for eksempel slik at det ikke er comme il faut å bare spørre et par som har vært sammen en tid om de planlegger barn.

    Det kan være at hun er 8 uker på vei og ikke ønsker å offentliggjøre det enda.

    Det kan være paret har valgt bort å få barn, men er dritlei av forventningene om at det skal man ha.

    Det kan også hende at paret prøver å få barn, men erfarer at det ikke er så lett å bli gravid.. Dette vil man kanskje dele med sine nærmeste, men ikke med alle.

    Jeg synes vanlig folkeskikk burde gjelde også i ansettelsesprosesser, og når det ikke er tilfelle bør man lovhjemle det.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s


%d bloggarar likar dette: