Archive for februar 2009

Small vs Big Government

februar 26, 2009

Det er eit skadeskutt republikansk parti som må reise seg fra aska etter valget i haust, og spekulasjonane rundt kven som skulle ta leiinga og gjenreise partiet har vore mange. I går kveld kom ein av kandidatane fram i rampelyset for fullt, då han på vegne av republikanarane kom med eit motsvar til gårsdagens kongresstale fra Barack Obama.

Eg har høyrt om han fleire gonger tidlegare, men i går slo det meg at dette faktisk kan komme til å bli ein framtidig republikansk presidentkandidat. Kanskje allerede ved neste valg? Bobby Jindal er utvilsomt ei ”shooting star” i partiet, og kanskje kan han representere den ”change” som dei siste 8 åra og valgresultatet nødvendiggjer. Han er guvernør i Louisiana, og den første guvernør med indisk-amerikansk bakgrunn. Han er ung, dynamisk, karismatisk og veltalande. Ta ein kikk på karakteristikken ovanfor, og bytt ut «indisk-« med «afro-«. Kan dette vere republikanarane sitt svar på Barack Obama?

Talen i går hadde hovudfokus på den økonomiske krisa som rammar USA hardt. Han skisserte på ein forenkla måte forskjellen mellom demokratane og republikanarane sin økonomiske politikk: Demokratar trur at staten (”government”) kan løyse problema. Republikanarar vil ha minst mulig statleg innblanding, og meinar at det er det amerikanske folket som best kan løyse problema sjølve. Dette er den klassiske høgre- mot venstre retorikken som ein har i mange land. Men her er ingen av partia særleg venstrevridde, det er jo USA, må vite!

Jindal gjekk kraftig ut mot stimulus-pakken som nyleg er vedtatt, og kalla den uansvarleg. Det tilbakevendande slagordet i talen hans var: ”Americans can do anything!” Meir presis: med skattelette og utan statleg innblanding kan amerikanarane klare kva som helst! Slik sett representerar Jindal ”back-to-basics” innan det republikanske partiet, ved å forfekte ”small government”, skattelette og ansvarleg økonomisk politikk – akkurat dei grunnideala som gjorde Ronald Reagan så populær på 80-talet. Dette er prinsipper som gir gjenklang hos mange amerikanarar. Husk; dette er «do-it-yourself» landet. Det er ikkje tilfeldig at New Hampshire har valgt mottoet «Live Free or Die». 

Small eller big government – kva strategi fungerar best i den økonomisk politikken? Eg synest det virkar som om opp- og nedgangstidene kjem med jevne mellomrom uansett kva parti som styrer skuta. Men er det ikkje slik at oppslutninga og populariteten til dei to retningane fluktuerar på samme måte? Er det ikkje eit omvendt proporsjonalt forhold mellom trua på det frie marked med minimal statleg innblanding og dei økonomiske konjunkturane? Grovt sett kan det virke som om denne teorien stemmer for USA dei siste 30 åra. Etter at både Reagan-åra og jappetida var forbi, tapte Bush senior for Clinton tidleg på 90-talet. Tidene blei betre, og økonomien gjekk så det suste då Bush junior stakk av med valgseieren i 2000. Den økonomiske situasjonen var høgast prioriterte sak for amerikanarane ved valget sist haust, og finanskrisa var medvirkande årsak til demokratane sin brakseier.

Er det ikkje litt slik i Norge også? I nedgangstider blir me engstelege og søker trygghet og forutsigbarhet i statleg styring. Men så snart det er gode tider og alt går på skinner; då klagar me på bensinprisen og støttar Fremskrittspartiet..?

Men Bobby Jindal altså. Merk dykk navnet – det er alt eg seier! Americans can do anything. 

Hipp hopp hurra!

februar 21, 2009

Kilde: Scanpix (www.dagbladet.no)

Kilde: Scanpix (www.dagbladet.no)

 «En historisk dag for damene», skriv Marte på bloggen sin idag. Eg kunne ikkje vore meir enig. Dessverre fekk eg ikkje sjølv vere augevitne til det første VM-hopprennet for kvinner, men pyttsann; eg kan skrive om det likevel!

Det har vore ei lang ferd mot VM-skihopping for jentene. Eg har sett mang ein diskusjon og debatt om dette dei siste åra. Bakstreverske haldningar og fordommar har skjult seg bak tilsynelatande velmeinande argument som at «sikkerheten må stå i fokus» eller at «bredden er ikkje stor nok». Medan det ein leser mellom linjene er at «skihopp er ikkje noko for jenter» eller at «skihopping er for farleg for jenter». Eg skal ikkje snakke stygt om Torbjørn Yggestad, eg leste på nettet at han er alvorleg sjuk. Eg lar han tale for seg sjølv: «Jeg synes det er veldig koselig at de er med. Men det kommer til å ta mange år fremover før vi får skikkelig blest og fart rundt dette med damehopp. Det finnes fremdeles for få damer med den kapasiteten som trengs for å lage et skikkelig renn», seier han på vg.no. Koseleg var ikkje det første ordet som falt meg inn, men greit nok. Han meinar det nok godt. Og eg såg jo ikkje rennet idag, men var det ikkje eit «skikkeleg renn»..?

For jentene må ikkje berre få hoppe, dei må få hoppe skikkeleg! Eg leser at den norske hopparen Line Jahr uttalar til dagbladet.no at «juryen var dritfeig» og at «det ser så jævlig dårlig ut når jentene lander på kulen». Det er viktig at utøvarane får optimale forhold, særleg sidan skihopp for jenter er ein ny sport som treng litt «blest og fart» som Yggestad seier. Idag virkar det som om farten hadde vore altfor dårleg, slik at mange landa på kulen og dei lange hoppa uteblei. Dette er jo ein sport der jentene sannsynlegvis har betre forutsetningar enn gutane. Men dei må få ein sjanse til å vise kva dei kan. Marte skriv at under rennet var ekspertkommentator og tidlegare hoppar Espen Bredesen avmålt og strekte seg ikkje lenger enn til å seie at enkelte av hoppjentene er «relativt gode». På ein slik historisk dag kunne vel superlativa sitte litt lausare..? Eller er det nokon som føler seg trua?

Vanlegvis skyr eg kommentarfelta i nettavisene, men idag kom eg tilfeldigvis over ein kommentar eg merka meg: Vedkommande som skreiv kommentaren hadde besøkt si gamle mor på sjukeheimen idag. Ho hadde tørka sine modige tårer då jentene satte utfor hoppkanten i VM. Ho var nemleg ei av dei første norske jentene som dreiv med skihopping i sin ungdom på 40-talet. Det har vore ei lang ferd. 

Can’t Buy Me Love

februar 16, 2009

img_7746Som sagt; alt er stort her i USA. Derfor inga overrasking at Valentine’s Day tar av her borte. 14.februar er dagen då alle hjerter skal glede seg, koste kva det koste vil.

Valentine’s Day er angiveleg den tredje største «spending holiday» i USA (etter jul og Halloween, trur eg), altså den tredje største høgtida kva forbruk angår. Den er strategisk plassert midt mellom jul og påske, for at handelsnæringa kan gi folk eit påskudd til å opne lommeboka også i februar. I fjor brukte amerikanarane 122 dollar (ca 850 kroner) kvar på feiringa av denne dagen. I år skal visstnok finanskrisen ha lagt ein dempar på kjøpefesten; predikert forbruk per person var i år redusert til 102 dollar (ca 700 kroner). Blomster og søtsaker står for ca 80% av forbruket på Valentine’s Day, og prisen på nettopp desse varene blir skrudd kraftig opp i forkant av denne dagen. Butikkane har eigne utstillingar lang tid i forvegen, med rosa hjerteforma konfektesker som kostar skjorta og vel så det. Vil du overraske din kjære med røde roser denne dagen, må du også rekne med å punge ut. Eg har høyrt at eit dusin røde roser kan koste opp mot 500 kroner. 

Og kjøpepresset er stort. Rosa reklame blinkar mot deg overalt – skreddarsydd for å gi deg dårleg samvittighet dersom du ikkje viser din kjærlighet til din utkåra på ein kostbar nok måte. Eit anna fenomen eg har lagt merke til: i tida før Valentine’s Day er avisene fulle av «hjelp-til-sjølvhjelp» artiklar for dei «stakkars» single, som ikkje har nokon hjertevenn å dele denne dagen med. Det blir på ein måte tatt for gitt at dette er ei vanskeleg tid for alle einslege, og at dei sitter ensomme og aleine heime og deppar denne kvelden. For noko tull! Eg tippar at dei fleste single gir blaffen i denne krampaktige og kommersielle høgtida. Kanskje er dei rett og slett glade for å sleppe å forholde seg til kjøpepresset og forventningane knytta til denne dagen?

Eg har ingenting i mot ideen om ein dag der ein setter ekstra pris på sin kjæreste, sambuar eller ektefelle – det er ein fin tanke. Men kva med å gjere det på sin eigen måte? Kva med å gjere det resten av året? Kjøp heller blomster ein tilfeldig kvardag! Eller betre; vis at du setter pris på din utkåra på ein måte som ikkje kostar penger. 

På Whole Foods idag var all den rosa hjerteforma konfekten på salg, til 50% av gårsdagens pris.. The best things in life are free (eller på tilbud..?) 😉

Warning: High Ick-Factor!

februar 9, 2009

Eg likar mange typar filmar. Eg kan også like romantiske komediar, dersom dei er godt laga. Eg kan gjerne sjå ein lett film for underhaldninga si skuld. Eg likte både Notting Hill og Love Actually. Sex and the City er min favorittserie. Men ein plass går grensa. Etter å ha sett «He’s just not that into you» på kino i helga, må eg kvesse slaktekniven. I’m just not that into this movie..

Filmen er det nye stjernespekka tilskuddet på romantisk komedie-stammen. Ei rekke kjente skuespelarar har stilt opp i denne filmatiseringa av det som opprinneleg var ei sjølvhjelpsbok om dating. «He’s just not that into you» var også bakgrunnen for ein episode i Sex and the City-seriens sjette sesong. Konseptet går ut på at dersom ein mann ikkje ringer deg etter ein date, er det fordi «he’s just not that into you». Det er ikkje fordi mobilen ikkje virkar, han har det travelt eller eit familiemedlem er avgått ved døden.. Dersom han er interessert, vil han få tak i deg. There are no mixed messages. Denne moralen harselerar altså med kvinners tendens til å dissekere, overanalysere og bortforklare når det gjeld dating og forhold. Det kunne vore eit artig utgangspunkt for ei romantisk komedie litt utanom det vanlege. I Sex and the City er denne episoden veldig morsom og treffande, og seriens Miranda får ei frigjerande åpenbaring når ho høyrer dette budskapet: He’s just not that into you. Genialt. Move on.

Så kva går så alldeles gale i filmen..? Filmen kretsar rundt ei rekke personar, unge vaksne som enten er single eller i eit forhold, men som alle har eit eller anna problem i sitt forhold til det motsatte kjønn. Midt i begivenhetane sitt sentrum finn me single Gigi (Ginnifer Goodwin) som er så desperat, obsessiv, nevrotisk og reint ut irriterande at Carrie Bradshaw blir som Dalai Lama å rekne i forhold.. Ho er desperat opptatt av dating og det å finne seg ein mann, koste kva det koste vil. Men å ta noko form for initiativ sjølv er utelukka; i stadan slepp ho ikkje mobilen av syne i vekesvis i håp om at den siste date’n skal slå på tråden. Desperasjonen og grensepsykosen lyser lang veg av henne, og det er egentleg fullt forståeleg at dei fleste menn skyggar banen..

Filmen lar oss også bli kjent med ei rekke andre meir og mindre dysfunksjonelle unge menn og kvinner. Jennifer Aniston og Ben Affleck spelar eit samboarpar som har vore ilag i 7 år, men der ho er så besatt av at dei må gifte seg; at forholdet tar slutt som resultat. Eit anna par har vore gift i mange år, men eit stort oppussingsprosjekt tærar på forholdet, og mannen innleiar ei affære med filmens femme fatale, spela av Scarlett Johansson. I tilleggg er det bartendaren Alex, som begynnar å gi Gigi råd om dating, etter reglane i «he’s just not that into you» konseptet, og ei rekke andre personar som viklar seg inn i denne søtsuppa. 

For søtsuppe blir det nemleg. Filmen er ein einaste stor sjølvmotsigelse. Reglane i «he’s just not that into you» konseptet gjeld berre fram til siste halvtimen, knapt nok det. Då er plutseleg alle så «into» alle, at den påfølgande kvalme happy ending’en fekk meg og Qingling til å simulere brekningar til kvarandre. Ick..! Men: søtsuppe er ikkje i seg sjølv bakgrunn for denne bloddryppande slakten. Hovudproblemet med filmen er at den framstillar jenter som patetiske og desperate, utan andre mål i livet enn mann og bryllup. Dei single jentene i filmen er besatt av å skaffe seg ein mann, og dei som er i eit forhold er besatt av å gifte seg.. Eindimensjonale robotar på stadig søken etter den store kjærligheten..! Framstillinga av mennene i filmen er ikkje like kliss klisjefylt, men det er sanneleg ikkje langt unna. Dei er redde for forpliktelsar generelt og bryllup spesielt. Dei går hodestups inn i utroskapsfella og mister både kone og elskerinne med dumskapen sin. Både menn og kvinner blir undervurdert og fornærma i denne håplause framstillinga av kjønnsrollene. 

Eg er klar over at kjønnsrollemønsteret er hakket meir konservativt her i USA enn heime, og at viktigheten av det å gifte seg er større her; men likevel: Hallo Hollywood! Dette går ikkje an!! Og til mine kjære lesarar: Dykk er herved advart! Ikkje la dykk lure av Hollywood sine forsøk på å lobotomere både kvinner og menn. Me kan betre enn dette! Skygg unna denne filmen!

Ei utstrakt hånd

februar 1, 2009

 

img_6891Change we can believe in? Yes we can! Barack Obama si første halvanna veke som president har markert ei kraftig kursendring i amerikansk politikk. Mange av tiltaka hans har vore mest av symbolsk art og hatt som formål å distansere seg fra Bush og hans politikk. Andre tiltak har nærmast hatt eit historisk sus over seg, med potensiale til å få betydning langt utover USA sine grenser. 

Obama venta ikkje lenge med å sette løftene om endring ut i politisk praksis. «He hit the ground running», som dei seier her i USA. Han var kjapt ute med å reversere mykje av Bush sin sikkerhetspolitikk, ved å beordre stenging av den berykta Guantanamo-basen i løpet av eit år, forby dei hemmelege CIA-fengsla, og endre reglane for avhør av terrormistenkte. Han har gitt krystallklar beskjed om at USA ikkje er eit land som skal drive med tortur. Målet skal ikkje lenger heilaggjere bruk av alle tenkelege midler, og kampen mot terror skal kjempast på ein måte som ivaretar USA sine ideal og moralske prinsipp. «We believe we can abide by a rule that says, We don’t torture, but we can effectively obtain the intelligence we need», uttala Obama om denne saka. 

Også innan familie- og likestilingspolitikken har Obama markert seg innan eit par saker som har stor symbolverdi, og som lovar godt for framtida. Først fjerna han det som blir kalla «the global gag rule», ei lov som har lagt ned forbud mot støtte til internasjonale organisasjonar som driv med familieplanlegging og aborthjelp. Denne ballen har blitt sparka att og fram mellom republikanarane og demokratane sidan Reagan innførte forbudet i 1984. Clinton fjerna forbudet då han kom på plass i det kvite hus, og Bush var kjapp med å gjeninnføre forbudet då det blei hans tur. Som forventa sparka Obama ballen i retur så snart han fekk sjansen, men i det stille og utan å gjere noko nummer ut av det. Truleg vil han kaste minst mulig ild på det følelsesladde abort-bålet nå i dei viktige første vekene som president. 

Eit anna positivt signal fra Obama var signeringa av Lilly Ledbetter Fair Pay Act, ei lov vedtatt av Kongressen og oppkalla etter ei kvinne som gjekk til retten fordi ho opplevde å få mindre lønn enn sine mannlege kolleager. Ho fekk medhald i retten, men Høgsterett avviste saka fordi det hadde gått meir enn 180 dagar fra første gong ho opplevde forskjellsbehandling til ho gjekk til søksmål. Den nye lova endrar desse strikte reglane, og skal gjere det enklare å gå rettens veg dersom ein opplever diskriminering i arbeidslivet. 

Obama har også signalisert ein ny stil innad i det kvite hus. Han har vedtatt reglar som skal begrense og regulere lobbyvirksomheten, og varsla større åpenhet rundt dei politiske prosessane. Han har også vedtatt ei frysing av lønningane til alle ansatte i det kvite hus som tjener over 100 000 dollar i året, og dermed satt eit eksempel til etterfølgelse; moderasjon må gjelde alle i desse økonomiske krisetider. Han har også gitt Wall-Street leiarane ei skikkeleg overhøvling fordi dei tok ut store summar i bonus til seg sjølv medan finanskrisen sendte økonomien i ein nedadgåande spiral. Det var tydeleg at dette provoserte Obama, og han brukte sterke ord: «That is the height of irresponsibility. It is shameful.»

Økonomien har naturleg nok vore den viktigaste enkeltsaka for Obama å gripe fatt i. Nyleg blei stimulus-pakken hans på 819 milliardar dollar vedtatt i Representantenes Hus, rett nok utan støtte fra ein einaste republikanar. Det må ha vore noko skuffande at redningsplanen ikkje oppnådde noko som helst tverrpolitisk støtte, men viktigare er det nok om planen vil virke etter hensikten eller ikkje. Det vil truleg ha mykje å sei for Obama si politiske framtid. Kriseplanen skal nå til vidare behandling i Senatet, og justeringar kan framleis gjerast før Obama setter sin signatur på papiret, noko han håpar å gjere i midten av februar. 

Men økonomi, sikkerhet, familiepolitikk og annan innanrikspolitikk til side.. – det som utan tvil har gjort sterkast inntrykk på meg er den fundamentalt nye tonen innan utanrikspolitikken. Me har fått ein forsmak på dette gjennom valgkampen og ikkje minst i talen under innsettinga, då han henvendte seg direkte til heile verda. Hans bruk av den utstrakte hånda som eit bilde på dette blir truleg ein klassikar: «we will extend a hand if you are willing to unclench your fist». Å sjå at dette skjer i praksis er likevel noko anna enn å høyre det i talar. I løpet av sin første dag som president var Obama på telefonen med mange av verdas leiarar, også i Midtausten, for å vise sin vilje til dialog. Vidare har han gitt uttrykk for vilje til å ta tak i konflikta mellom Israel og palestinarane heilt fra starten av, og har allerede gjort ei populær utnevning av George Mitchell som spesialutsending til Midtausten. Han presiserte også at Mitchell si hovudoppgave i første omgang er å lytte, ikkje diktere, og at tiltak vil bli sett i verk først etter å ha konsultert alle partar i konflikta nøye. Dette er nye tonar. 

Change we can believe in..? La meg seie det slik: So far, so good. Etter mi meining har Obama komt godt i gong desse første dagane av si presidentgjerning. Forventningane er store, men han rir også på ei bølge av godvilje fra amerikanarar og fra verda ellers. Alle forstår me at ting kjem til å ta tid. Alle ønsker me at han skal lukkast. Eg seier som i X-files: I want to believe. 

Den mest talande handlinga til nå er utan tvil intervjuet Obama ga på den arabiske tv-kanalen Al-Arabiya i veka som gjekk. «My job to the Muslim world is to communicate that the Americans are not your enemy. We sometimes make mistakes. We have not been perfect.»

Den utstrakte handa gjekk fra å vere ein abstrakt metafor i ein tale til å bli ein håndfast realitet.