Archive for mars 2009

8.mars? – Yes we can!

mars 8, 2009

img_7760Det er 8.mars – kvinnedagen, og det kan ikkje gå upåakta hen. I fjor blei Norge kåra til det mest likestilte landet i verda. Eit halvår i USA har ytterlegare minna meg på kor langt me faktisk er komne heime i Norge. Så kvifor bør me framleis markere kvinnedagen?

For det første; alle verdas kvinner er ikkje like heldige som oss. Eg blir provosert av å høyre kvinner som seier: Nei, eg føler meg ikkje diskriminert, og er derfor ikkje opptatt av feminisme eller likestilling. Manglande personleg erfaring er ein egoistisk og sneversynt grunn til å unnvike temaet. Særleg nå rundt kvinnedagen er avisene fulle av rystande artiklar om kvinneundertrykking, æresdrap, og vold mot kvinner i andre deler av verda. La oss ikkje sette skylappane på og oversjå den urett som ikkje rammar oss sjølve.

For det andre: La oss ikkje kvile på lauvbæra heime i Norge heller. At Norge nå er på verdstoppen innan likestilling er ikkje ein tilfeldighet. Det har tatt lang tid, og me må ikkje gløyme alle dei kvinner og menn som opp gjennom åra har kjempa for dei rettane me ser på som sjølvsagte i dag. Å latterleggjere ”rødstrømpene” er å håne dei forkjemparane for likestilling som har bidratt til at me er der me er i dag. Å ta avstand fra kvinnebevegelsen fra tidlegare tiår er både ignorant, historielaust og utakknemleg. Me treng ikkje lenger stå på barrikadane. Men det er fordi nokon har gjort det for oss.

Det har også krevd politisk mot og vilje over mange år å komme dit me er i dag. Nokon meinar at likestilling kjem av seg sjølv, med tida; og at ein derfor ikkje bør gripe inn med aktive verkemiddel som kvotering eller lovfesting av rettar. Ideelt sett skulle eg også ønske at kvotering var unødvendig, men då vil dei ønskelege prosessane ta usigeleg lang tid. Utan kvotering hadde me ikkje hatt ein kvinneleg statsminister i Norge (Gro blei kvotert inn i politikken, og er stolt over det!), og me hadde heller ikkje hatt så mange kvinnelege statsrådar. Og kravet om 40% kvinner i styrene var truleg det som gjorde at Norge kapra førsteplassen i den tidlegare nevnte kåringa. Pappapermisjonen var omstridt då den først blei innført, men nå ønsker 7 av 10 fedre seg meir permisjon. 

For det tredje: Likestillinga er ikkje fullkommen i Norge heller. Særleg er me ikkje heilt i mål når det gjeld økonomisk likestilling og likelønn. Det bør vere nok å minne om at kvinner fortsatt tjener 15% mindre enn menn, og at det er altfor få kvinner i leiar- og professorstillingar. Det er framleis slik at normen er at kvinner tar hovudansvar for barn og husarbeid, medan mannen gjer karriere. Kvinner velger fortsatt tradisjonelt, og typiske kvinneyrker er dessverre lågt lønna. Resultatet er i mange tilfelle at kvinner blir økonomisk avhengige av menn, og svært mange kvinner endar opp som minstepensjonistar. Ei meir rettferdig fordeling av foreldrepermisjonen er eit beslekta tema eg har vore opptatt av i år. Foreldrepermisjon er eit velferdsgode som begge foreldra bør få nyte godt av, som vil ha positive ringvirkningar for heile familien, og som kan bidra til økt likestilling både i heimen og i arbeidslivet. Vold i nære relasjonar ogvoldtekt er andre enormt viktige saker som fortjener økt oppmerksomhet. Det same kan seiast om integrering og inkludering av kvinner med innvandrarbakgrunn. 

Kva er mine visjonar og ønsker for kommande år?

Eg ønsker meg ein brei og inkluderande debatt rundt feminisme og likestilling. Mange mislikar feminist-stempelet, og føler at dette er eit belasta begrep dei ikkje kan identifisere seg med. Eg har lest mange artiklar og blogginnlegg som diskuterer kva det vil seie ”å vere feminist”. Så interessant dette enn kan vere – eg skulle ønske at me kunne legge denne diskusjonen bak oss, og heller konsentrere oss om dei mange konkrete sakene. Kva bør gjerast for ytterlegare å fremme likestilling, både i Norge og ellers i verda? Ottar-feminist, radikal-feminist, liberal-feminist eller Gucci-feminist – kven bryr seg..? Sjølvsagt er ikkje alle feministar like, men så lenge ein er interessert i å fremme likestilling bør der vere plass til alle. Når diskusjonen sklir over i kor vidt det er kvinnefrigjerande eller ikkje å barbere leggane eller pynte og sminke seg – ja, då er det lett å forstå at mange ikkje vil kalle seg feministar. Så lenge kvinnegruppa Ottar til stadighet dukkar opp som dei einaste representantane for kvinnesaka i debattar – ja, då er det lett å forstå at mange ikkje føler at dei kan identifisere seg med feminisme-begrepet. Kvinnene i Ottar gjer ein god jobb, og eg er enig med dei i mange saker. Men eg har også forståelse for at stilen deira kan virke framandgjerande på mange. Men det er plass til alle! Eg trur dei fleste som er opptatt av likestilling har dei samme overordna måla; men framgangsmåte, stil og retorikk er ulik. Så la oss ikkje krangle oss i mellom om smålege detaljar, men la det vere plass til alle i ein konstruktiv debatt om dei viktige sakene.

I tillegg; for å komme vidare er det avgjerande å innsjå at likestilling dreiar seg om både kvinner og menn sine muligheter og rettigheter. For meg er det viktig å reagere på urettferdig behandling av begge kjønn. Sjølv om diskriminering av kvinner har vore det største problemet så langt, er det urimeleg og lite truverdig å neglisjere at menn i nokon samanhengar kan bli diskriminert også. Verneplikt, foreldrepermisjon og barnefordelingssaker er nokon eksempel på at dette. Og ikkje minst; hovudfokus bør vere at likestilling er til det beste for både kvinner og menn. Menn er ikkje fienden, tvert imot. Likestilling handlar ikkje om at det ikkje skal vere lov å vere maskulin eller feminin lenger, eller at menn og kvinner skal vere ”like” – sjølv om nokon ”steinaldermenn” yndar å framstille det slik. Slik eg ser det, er målet eit større handlingsrom og eit større mangfald av muligheter for begge kjønn. Me kan heller ikkje alltid skulde manglande likestilling på det motsatte kjønn; ofte er det kvinner sjølve som motarbeidar likestilling, for eksempel ved tradisjonelle karrierevalg eller ved å tvihalde på foreldrepermisjonen. Systemet må legge til rette for likestilling, men kvinner og menn har også eit individuelt ansvar for å benytte dei mulighetane som fins.

Gratulerer med dagen!

PS: Det er jammen godt at det er kvinnedag ein gong i året, for det er jo man(n)dag kvar veke.. 😀

The Oscar Curse

mars 1, 2009

img_7773Sist helg gjekk den årlege Oscar-utdelinga av stabelen i Hollywood. Mange av dykk registrerte sikkert at Slumdog Millionaire vant ei rekke prisar, inkludert den gjevaste prisen for Beste Film; og at Kate Winslet og Sean Penn stakk av med seieren for Beste Hovedroller. Nokon av dykk har sikkert også høyrt om det som blir kalla «The Oscar Curse», eller Oscar-forbannelsen. Å vinne Oscar er den høgaste utmerkelsen i filmbransjen, og det er rekna som ei stor ære å vinne den prestisjetunge prisen. Men nokon meiner også at det å vinne Oscar kan vere ein forbannelse, både for karrieren og for privatlivet. 

Eg hadde også høyrt om dette angivelege fenomenet, men ei av jentene på jobb forklarte det meir i detalj. Ifølge henne er Oscar-forbannelsen som følger: Vinnaren av Beste Kvinnelege Birolle får ein karrieremessig knekk og vil slite med å få gode roller igjen. For vinnaren av Beste Kvinnelege Hovudrolle vil ekteskapet eller forholdet ryke. Eit kjapt internett-søk bekreftar at dette er eit kjent og mykje omtalt fenomen her i USA. Det er lett å finne eksempler på skuespelarar som har fått smake Oscar-prisens bakside.

Første aspekt ved forbannelsen blir ofte omtala som «Post-Oscar» syndromet; nemleg at mange skuespelarar sliter med å følge opp suksessen i ettertid, og henfaller til dårlege B-filmar eller tv-seriar. Nokon stader blir dette fenomenet skildra etter Oscar-pris for både birolle- og hovudrolle, og nokon meiner at dette ofte er tilfelle både for kvinner og menn. Men mest kjent er «Best Supporting Actress Curse»; at mange lovande  kvinnelege skuespelarar som vinn prisen for beste birolle ikkje klarar å leve opp til forventningane. Særleg på nittitalet blir det hevda at mange har blitt offer for denne forbannelsen, blant andre Whoopi Goldberg, Mercedes Ruehl, Kim Basinger, Mira Sorvino, Geena Davis og Marisa Tomei. 

Eit anna aspekt ved Oscar-forbannelsen er det som blir kalla «Oscar’s Relationship Curse». Og denne baksida av medalja skal visstnok vere forbeholdt kvinner. Teorien går ut på at kvinner som vinn Oscar, hovudsakleg for Beste Hovudrolle, går eit snarleg samlivsbrudd i møte. Ifølge mi venninne på jobb, er følgande scenario hyppig tilfelle: Den kvinnelege Oscar-vinnaren er gift med ein mindre kjent mann, som reagerer på kona sin suksess med å finne seg ein ny og mindre kjent kjæraste. Mest sannsynleg er samlivsbrudda rett etter Oscar-tildelinga ein tilfeldighet, men det er påfallande mange kvinner som har delt denne skjebnen. Eg nevner i fleng: Reese Witherspoon, Julia Roberts, Hillary Swank, Halle Berry, Gwyneth Paltrow og Helen Hunt. I tillegg tok forholdet mellom Nicole Kidman og Tom Cruise slutt rett før ho mottok Oscar for «The Hours» i 2002.

«Win an Oscar – lose your man». Det blir sagt at «she who wins an Best Actress will bring home one man (Oscar), but lose her own». Er det verkeleg slik at menn ikkje tåler at kvinner er meir berømte eller suksessfulle..? «It is hard on any couple when the woman is perceived to be more successful», blir det sagt i ein av artiklane om dette temaet. Er det verkeleg slik..?! Og i såfall, gjeld dette berre når kvinna er meir berømt og suksessfull enn mannen? Kvifor skulle det ikkje vere like problematisk andre vegen?

Eg håpar dette er ei myte. Men eg fryktar at det er ei kime av sannhet i det – særleg her i USA..