Posts Tagged ‘økonomi’

8.mars? – Yes we can!

mars 8, 2009

img_7760Det er 8.mars – kvinnedagen, og det kan ikkje gå upåakta hen. I fjor blei Norge kåra til det mest likestilte landet i verda. Eit halvår i USA har ytterlegare minna meg på kor langt me faktisk er komne heime i Norge. Så kvifor bør me framleis markere kvinnedagen?

For det første; alle verdas kvinner er ikkje like heldige som oss. Eg blir provosert av å høyre kvinner som seier: Nei, eg føler meg ikkje diskriminert, og er derfor ikkje opptatt av feminisme eller likestilling. Manglande personleg erfaring er ein egoistisk og sneversynt grunn til å unnvike temaet. Særleg nå rundt kvinnedagen er avisene fulle av rystande artiklar om kvinneundertrykking, æresdrap, og vold mot kvinner i andre deler av verda. La oss ikkje sette skylappane på og oversjå den urett som ikkje rammar oss sjølve.

For det andre: La oss ikkje kvile på lauvbæra heime i Norge heller. At Norge nå er på verdstoppen innan likestilling er ikkje ein tilfeldighet. Det har tatt lang tid, og me må ikkje gløyme alle dei kvinner og menn som opp gjennom åra har kjempa for dei rettane me ser på som sjølvsagte i dag. Å latterleggjere ”rødstrømpene” er å håne dei forkjemparane for likestilling som har bidratt til at me er der me er i dag. Å ta avstand fra kvinnebevegelsen fra tidlegare tiår er både ignorant, historielaust og utakknemleg. Me treng ikkje lenger stå på barrikadane. Men det er fordi nokon har gjort det for oss.

Det har også krevd politisk mot og vilje over mange år å komme dit me er i dag. Nokon meinar at likestilling kjem av seg sjølv, med tida; og at ein derfor ikkje bør gripe inn med aktive verkemiddel som kvotering eller lovfesting av rettar. Ideelt sett skulle eg også ønske at kvotering var unødvendig, men då vil dei ønskelege prosessane ta usigeleg lang tid. Utan kvotering hadde me ikkje hatt ein kvinneleg statsminister i Norge (Gro blei kvotert inn i politikken, og er stolt over det!), og me hadde heller ikkje hatt så mange kvinnelege statsrådar. Og kravet om 40% kvinner i styrene var truleg det som gjorde at Norge kapra førsteplassen i den tidlegare nevnte kåringa. Pappapermisjonen var omstridt då den først blei innført, men nå ønsker 7 av 10 fedre seg meir permisjon. 

For det tredje: Likestillinga er ikkje fullkommen i Norge heller. Særleg er me ikkje heilt i mål når det gjeld økonomisk likestilling og likelønn. Det bør vere nok å minne om at kvinner fortsatt tjener 15% mindre enn menn, og at det er altfor få kvinner i leiar- og professorstillingar. Det er framleis slik at normen er at kvinner tar hovudansvar for barn og husarbeid, medan mannen gjer karriere. Kvinner velger fortsatt tradisjonelt, og typiske kvinneyrker er dessverre lågt lønna. Resultatet er i mange tilfelle at kvinner blir økonomisk avhengige av menn, og svært mange kvinner endar opp som minstepensjonistar. Ei meir rettferdig fordeling av foreldrepermisjonen er eit beslekta tema eg har vore opptatt av i år. Foreldrepermisjon er eit velferdsgode som begge foreldra bør få nyte godt av, som vil ha positive ringvirkningar for heile familien, og som kan bidra til økt likestilling både i heimen og i arbeidslivet. Vold i nære relasjonar ogvoldtekt er andre enormt viktige saker som fortjener økt oppmerksomhet. Det same kan seiast om integrering og inkludering av kvinner med innvandrarbakgrunn. 

Kva er mine visjonar og ønsker for kommande år?

Eg ønsker meg ein brei og inkluderande debatt rundt feminisme og likestilling. Mange mislikar feminist-stempelet, og føler at dette er eit belasta begrep dei ikkje kan identifisere seg med. Eg har lest mange artiklar og blogginnlegg som diskuterer kva det vil seie ”å vere feminist”. Så interessant dette enn kan vere – eg skulle ønske at me kunne legge denne diskusjonen bak oss, og heller konsentrere oss om dei mange konkrete sakene. Kva bør gjerast for ytterlegare å fremme likestilling, både i Norge og ellers i verda? Ottar-feminist, radikal-feminist, liberal-feminist eller Gucci-feminist – kven bryr seg..? Sjølvsagt er ikkje alle feministar like, men så lenge ein er interessert i å fremme likestilling bør der vere plass til alle. Når diskusjonen sklir over i kor vidt det er kvinnefrigjerande eller ikkje å barbere leggane eller pynte og sminke seg – ja, då er det lett å forstå at mange ikkje vil kalle seg feministar. Så lenge kvinnegruppa Ottar til stadighet dukkar opp som dei einaste representantane for kvinnesaka i debattar – ja, då er det lett å forstå at mange ikkje føler at dei kan identifisere seg med feminisme-begrepet. Kvinnene i Ottar gjer ein god jobb, og eg er enig med dei i mange saker. Men eg har også forståelse for at stilen deira kan virke framandgjerande på mange. Men det er plass til alle! Eg trur dei fleste som er opptatt av likestilling har dei samme overordna måla; men framgangsmåte, stil og retorikk er ulik. Så la oss ikkje krangle oss i mellom om smålege detaljar, men la det vere plass til alle i ein konstruktiv debatt om dei viktige sakene.

I tillegg; for å komme vidare er det avgjerande å innsjå at likestilling dreiar seg om både kvinner og menn sine muligheter og rettigheter. For meg er det viktig å reagere på urettferdig behandling av begge kjønn. Sjølv om diskriminering av kvinner har vore det største problemet så langt, er det urimeleg og lite truverdig å neglisjere at menn i nokon samanhengar kan bli diskriminert også. Verneplikt, foreldrepermisjon og barnefordelingssaker er nokon eksempel på at dette. Og ikkje minst; hovudfokus bør vere at likestilling er til det beste for både kvinner og menn. Menn er ikkje fienden, tvert imot. Likestilling handlar ikkje om at det ikkje skal vere lov å vere maskulin eller feminin lenger, eller at menn og kvinner skal vere ”like” – sjølv om nokon ”steinaldermenn” yndar å framstille det slik. Slik eg ser det, er målet eit større handlingsrom og eit større mangfald av muligheter for begge kjønn. Me kan heller ikkje alltid skulde manglande likestilling på det motsatte kjønn; ofte er det kvinner sjølve som motarbeidar likestilling, for eksempel ved tradisjonelle karrierevalg eller ved å tvihalde på foreldrepermisjonen. Systemet må legge til rette for likestilling, men kvinner og menn har også eit individuelt ansvar for å benytte dei mulighetane som fins.

Gratulerer med dagen!

PS: Det er jammen godt at det er kvinnedag ein gong i året, for det er jo man(n)dag kvar veke.. 😀

Small vs Big Government

februar 26, 2009

Det er eit skadeskutt republikansk parti som må reise seg fra aska etter valget i haust, og spekulasjonane rundt kven som skulle ta leiinga og gjenreise partiet har vore mange. I går kveld kom ein av kandidatane fram i rampelyset for fullt, då han på vegne av republikanarane kom med eit motsvar til gårsdagens kongresstale fra Barack Obama.

Eg har høyrt om han fleire gonger tidlegare, men i går slo det meg at dette faktisk kan komme til å bli ein framtidig republikansk presidentkandidat. Kanskje allerede ved neste valg? Bobby Jindal er utvilsomt ei ”shooting star” i partiet, og kanskje kan han representere den ”change” som dei siste 8 åra og valgresultatet nødvendiggjer. Han er guvernør i Louisiana, og den første guvernør med indisk-amerikansk bakgrunn. Han er ung, dynamisk, karismatisk og veltalande. Ta ein kikk på karakteristikken ovanfor, og bytt ut «indisk-« med «afro-«. Kan dette vere republikanarane sitt svar på Barack Obama?

Talen i går hadde hovudfokus på den økonomiske krisa som rammar USA hardt. Han skisserte på ein forenkla måte forskjellen mellom demokratane og republikanarane sin økonomiske politikk: Demokratar trur at staten (”government”) kan løyse problema. Republikanarar vil ha minst mulig statleg innblanding, og meinar at det er det amerikanske folket som best kan løyse problema sjølve. Dette er den klassiske høgre- mot venstre retorikken som ein har i mange land. Men her er ingen av partia særleg venstrevridde, det er jo USA, må vite!

Jindal gjekk kraftig ut mot stimulus-pakken som nyleg er vedtatt, og kalla den uansvarleg. Det tilbakevendande slagordet i talen hans var: ”Americans can do anything!” Meir presis: med skattelette og utan statleg innblanding kan amerikanarane klare kva som helst! Slik sett representerar Jindal ”back-to-basics” innan det republikanske partiet, ved å forfekte ”small government”, skattelette og ansvarleg økonomisk politikk – akkurat dei grunnideala som gjorde Ronald Reagan så populær på 80-talet. Dette er prinsipper som gir gjenklang hos mange amerikanarar. Husk; dette er «do-it-yourself» landet. Det er ikkje tilfeldig at New Hampshire har valgt mottoet «Live Free or Die». 

Small eller big government – kva strategi fungerar best i den økonomisk politikken? Eg synest det virkar som om opp- og nedgangstidene kjem med jevne mellomrom uansett kva parti som styrer skuta. Men er det ikkje slik at oppslutninga og populariteten til dei to retningane fluktuerar på samme måte? Er det ikkje eit omvendt proporsjonalt forhold mellom trua på det frie marked med minimal statleg innblanding og dei økonomiske konjunkturane? Grovt sett kan det virke som om denne teorien stemmer for USA dei siste 30 åra. Etter at både Reagan-åra og jappetida var forbi, tapte Bush senior for Clinton tidleg på 90-talet. Tidene blei betre, og økonomien gjekk så det suste då Bush junior stakk av med valgseieren i 2000. Den økonomiske situasjonen var høgast prioriterte sak for amerikanarane ved valget sist haust, og finanskrisa var medvirkande årsak til demokratane sin brakseier.

Er det ikkje litt slik i Norge også? I nedgangstider blir me engstelege og søker trygghet og forutsigbarhet i statleg styring. Men så snart det er gode tider og alt går på skinner; då klagar me på bensinprisen og støttar Fremskrittspartiet..?

Men Bobby Jindal altså. Merk dykk navnet – det er alt eg seier! Americans can do anything. 

Norge best på likestilling!

november 12, 2008

img_6666Gledelege nyheter idag: Aftenposten kan melde at Norge er kåra til verdsmestarar i likestilling! Ifølge den ferske rapporten «The Global Gender Gap» fra World Economic Forum er Norge det landet i verda der likestillinga er komt lengst. Rapporten måler avstanden mellom menn og kvinner på fire viktige områder: 1) Økonomisk deltaking og muligheter, 2) utdanningsnivå, 3) politisk representasjon, og 4) helse og forventet levealder. Den omfattande rapporten har gitt 130 land ein «Global Gender Gap index score». Indeksen kan tolkast som prosentandelen av gapet mellom menn og kvinner som er blitt lukka, og Norge får ein score på 82,39 prosent. Denne målinga er blitt utført dei tre siste åra, men 2008 er det første året der Norge tronar på toppen av lista. Finland og Sverige følger på 2. og 3.plass, medan USA er å finne heilt nede på 27.plass. Les heile rapporten her

Dette er gode nyheter, som viser at politiske valg gir konkrete resultater. Som barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt seier til aftenposten.no: «Mange har sagt at likestilling vil komme av seg selv, og at man ikke skal gripe inn i folks privatliv og bedriftenes anliggender. Men dette viser at tiltakene fører frem.»

Så la oss ikkje kvile på lauvbæra, men fokusere på arbeidsoppgavene; og la det vere typisk norsk å vere best framover også! 82% likestilling er kanskje best i verda, men det er ikkje bra nok-

Fornuft og følelsar

oktober 31, 2008

Med berre 4 dagar igjen til det amerikanske presidentvalget, tenkte eg å gi dykk eit lite innblikk i følgande: Kven stemmer kva, og kvifor? Dette innlegget er ei salig sjangerblanding, med fakta og følelsar om kvarandre – akkurat som valgkampen sjølv. Å sjå nærmare på desse spørsmåla gir ikkje berre innsikt i amerikansk velgardemografi; til ei viss grad kan skillelinjene også ekstrapolerast til å beteikne heile det amerikanske samfunnet. For sjølv om Obama seier: «There is no liberal America, there is no conservative America – there is just the United States of America», så kan ein av og til få følelsen av at USA er ein splitta nasjon. Iallfall når det er snakk om politikk. Som komikaren Groucho Marx sa i si tid: «All people are born alike – except Republicans and Democrats..»

Republikanarane framstår for meg grovt sett som ei todelt gruppe velgarar. For det første er det mange pengesterke forretningsfolk som sympatiserar med partiet. Dei er økonomisk konservative, det vil seie at dei har klokkartru på det frie markedets og den reine kapitalismens velsignelse. Dei er motstandarar av økt statleg styring, og ikkje minst; dei er sterkt i mot skatteøkning. Det er sikkert ideologiske og godt begrunna årsarar til dette standpunktet, men den enklaste forklaringa er ofte den beste: Dei er redde for at uvedkommande kan komme til å få sugerøyret ned i pengebingen deira. I tillegg til dresskledde businessfolk er det også mange eldre som stemmar republikansk, mest av gammal vane kan det ofte virke som. Partiet har ikkje tilnavnet Grand Old Party (GOP) for ingenting – det er eit ærverdig parti med lange og stolte tradisjonar. Den andre hovudgruppa er truleg fleire i antall enn businessfolka; dette er folk fra smalltown America og mindre tettbebygde strøk, særleg i statane midt i landet og i sør. Det er denne folkerike velgargruppa McCain og Palin prøver å appellere til ved å snakke om Hockey-Mums, Joe Sixpacks og ikkje minst det siste tilskuddet til familien; Joe the Plumber. Dette er for det meste vanlege arbeidsfolk som har lite å vinne på den konservative økonomiske politikken til det republikanarane. McCain prøvar å skremme dei med at Obama vil ta pengene deira og «spread the wealth around», men faktum er at mange ville ha profittert betre på Obama sin økonomiske politikk. Mange i denne velgargruppa er religiøse og sterkt sosialkonservative, f.eks når det gjeld abort eller homofile ekteskap. Dei er også skeptiske til for mykje statleg innblanding og kontroll. 

Demokratane virkar umiddelbart som ei meir heterogen og mindre stereotyp velgargruppe. Demokratane er meir liberale både i økonomiske og sosiale spørsmål, og er i fleirtal blant innbyggarane i dei store byane, blant høgt utdanna og blant unge velgarar. Geografisk kan ein forenkla seie at øst- og vestkysten er demokratisk, medan midten av landet og sør er republikansk. Ifølge ei meiningsmåling utført av Time er demokratane støtta av 97% av svarte velgarar, 88% av registrerte demokratar, 88% av folk som reknar seg som liberale, 56% av alle kvinner, 54% av dei som reknar seg som moderate, 49% av partiuavhengige (independents), 48% av kvite kvinner, 43% av alle menn, 38% av kvite menn og 20% av konservative. Til samanlikning er republikanarane støtta av 90% av registrerte republikanarar, 75% av konservative, 57% av kvite menn, 51% av alle menn, 45% av kvite kvinner, 43% av partiuavhengige, 38% av moderate, 37% av alle kvinner, 6% av liberale og 0% av svarte velgarar. Dette er ei enkelt meiningsmåling utført i begynnelsen av oktober. Den gir ikkje heile sanninga, men eit lite innblikk i kven som støttar dei to partia. 

Ei velgargruppe det er mykje fokus på nå i valgkampinnspurten er dei såkalla sving-velgarane (swing-voters). Dette er ei noko diffus beteikning på velgarar som ikkje har bunde seg til ein kandidat eller eit parti. Dei kan derfor like gjerne stemme både til høgre og venstre. Kor stor er denne velgargruppa? Gjennomsnittleg dei siste tiåra har sving-velgarane utgjort cirka 20% av alle velgarar. Dette antallet er imidlertid synkande, og i 2004 var dette talet nede i ca 13%. Antallet er høgare tidleg i valgkampen, og går nedover ettersom det nærmar seg valg. Det er snakk om eit betydeleg antall potensielle velgarar, og begge kandidatar brukar mykje tid og penger på å overbevise denne ubestemte gruppa velgarar. Sving-velgarar er ikkje ei demografisk definert velgargruppe, men dei tenderer til å vere moderate og ikkje veldig politisk engasjerte. Mange klarar då heller aldri å velge side, og endar opp med å ikkje stemme. Eg vil tippe at i denne valgkampen er det mange sving-velgarar å finne blant kvit middel/arbeidarklasse utanfor dei store byane, mange av desse var kanskje tilhengarar av Hillary Clinton i primærvalga. 

Så kva er det til sjuande og sist som avgjer kven ein stemmer på..? Dei politiske sakene er sjølvsagt viktige, og i år har økonomien naturleg nok vore den klart viktgaste saka for amerikanarane. Men det er ikkje berre fornuft som ligg bak valget av ein kandidat – følelsar spelar også inn. Mange gir si stemme til den kandidaten dei likar best, den kandidaten dei kjenner seg mest igjen i, og som dei lettast kan identifisere seg med. Mange har spekulert i kor stor betydning rase vil ha i årets valgkamp. Mi meining er at rase kan vere eit ledd i beslutningstakinga for nokon få, men eg trur også at det det ofte er meir komplekse forhold som ligg bak den Obama-skepsisen nokon føler. Han framstår for mange som vanskeleg å identifisere seg med av ulike grunnar. Nokon kallar han for elitistisk og akademisk, andre synest han er «annleis» på grunn av sin eksotiske bakgrunn. Det har derfor vore ein del snakk om korvidt han er «amerikansk nok» eller «patriotisk nok». I kor stor grad dette er uttrykk for meir eller mindre bevisst diskriminering på grunn av rase, er ukjent, men eg trur bakgrunnen for haldningane er meir samansette.

Når han nå ligg an til å vinne, er det mange grunnar til dette også. Bush er kanskje tidenes mest upopulære president, og dei aller fleste er enige om at dei siste 8 åra har vore eit svart kapittel i amerikanske historie. USA har starta to krigar. Krigen i Irak blei starta på feilaktig grunnlag og er blitt eit pengesluk av dimensjonar. Den nasjonale gjelda har økt noko heilt usannsynleg. Det har lenge vore økning i arbeidsløyse og tvangssalg av boligar, og den nedadgåande økonomispiralen enda som kjent nyleg med den største finanskrisa sidan 30-talet. Det er dermed lett å forstå at det amerikanske folket er klare for endring. Men dette er ikkje heile forklaringa. Obama har vist seg å utklasse McCain når det gjeld retorikk og talegaver, han har hatt eit meir konsistent og ufravikeleg budskap heile kampanjen gjennom, han presenterte eit tydelegare forslag til løysing då finanskrisa var eit faktum, og han engasjerar og inspirerar nye velgargrupper på ein unik måte. McCain på si side har ført ein meir vinglete valgkamp, der budskap og strategi nærmast har skifta fra veke til veke. Eg trur tidspunktet er tilnærma perfekt for Obama, men eg trur også han er rett mann til rett tid. Vil den neste presidenten bidra til å dempe kulturkrigen som den politiske polariseringa representerar, og virke samlande på the United States of America?

Snart får me vite om USA verkeleg er «ready for change».

Better dead than red

oktober 28, 2008

«Obama said to Joe the Plumber that he wanted to «spread the wealth around». Joe the Plumber said, it sounded to him like socialism.» I denne duren har refrenget i den republikanske valgkampen gått dei siste vekene. Etter at responsen på The Kitchen Sink Strategy ikkje var optimal, og etter at terrorist-stempelet ikkje heilt klistra seg fast, fant dei ut at tida var inne for kraftigare skyts: dei henta fram s-ordet. Nei, eg tenker ikkje på satanist, sjåvinist eller svindlar.. Her i USA er verstingen blant skjellsorda eit anna s-ord: sosialist. 

Å bli kalla sosialist er sterk lut, og republikanarane valgte då også å la desse orda komme fra den nyttige idioten Joe the Plumber, i staden for å ta s-ordet i eigen munn. Røyrleggaren fra Ohio som diskuterte skattepolitikk med Obama, har fått kjendisstatus i rekordfart og blitt eit symbol for McCain sin kampanje. Obama skal i den forbindelse ha sagt noko om at alle vil få det betre dersom ein sprer velferda til flest mulig. Dette var eit utsagn som republikanarane greip med begge hender. Dette var ein gyllen mulighet til å stemple Obama som ein sosialist som ønsker å øke skattane og øke statleg styring. 

Den amerikanske frykta for sosialismen har sjølvsagt djupe historiske røtter i kampen mot kommunismen, men dessverre har denne overdrevne frykta for alt som luktar av sosialistiske ordningar gjort at mange velferdsordningar er fråverande eller lite utvikla i USA. Mangelen på eit offentleg helsesystem for alle er eit godt eksempel. Her må folk kjøpe privat helseforsikring, og kor mykje penger du kan legge på bordet vil følgeleg avgjere kvaliteten og omfanget av ordninga. Svært mange fattige i USA er heilt utan helseforsikring. Det er verkeleg uforståeleg korleis eit framståande og velutvikla land som USA kan vedkjenne seg at helsetilbud er ei vare du må kjøpe, i motsetning til eit tilbud alle har grunnleggande rett på. Eit anna eksempel er den totale mangelen på barne-, familie- og likestillingspolitikk. Kvinner som får barn i USA har ikkje nødvendigvis rett på lønna permisjon. Mange arbeidsgivarar har ei ordning som sikrar dei noko lønna permisjon, men det er snakk om veker og i dei beste tilfellene opp mot 3 månadar. Pappapermisjon eksisterer vel knapt. I tillegg er barnehage usannsynleg dyrt. Ei av mine kollegaer sa at dersom ho skulle ha dottera i barnehage, hadde det kosta henne utrulege 1800 dollar i månaden. Då eg spurte dei kvifor dette ikkje var ei sak på den politiske agendaen i det heile tatt, svara dei at det blei sett på som «socialism». Velferdsordningar finansiert av skattebetalarane sine penger blir altså lett ansett som sosialisme. 

Så til tross for at både Joe the Plumber, Joe Six-Packs og ikkje minst Hockey-Mums rundt om i landet kunne hatt god bruk for betre velferdsordningar, er det ingenting amerikanarane er meir redde for enn skatteøkning. Å forslå skatteøkning er verre enn å banne i kyrkja. Det høyrer med til historia at Obama faktisk forslår skattekutt for alle som tjener mindre enn 250 000 dollar. For dei som har personinntekt over dette vil han øke skattenivået nokon få prosent, til det nivået som var på 90-talet, før Bush sine skattekutt til dei rike blei innført. Likevel reiser McCain og Palin nå rundt i landet og skremmer folk med at Obama er ein sosialist som vil øke skattane deira. «Spreading the wealth.» Orda blir spytta foraktfullt ut, som om det ville vore det verste skrekkscenario ein kan tenke seg. Han vil TA pengene dine! McCain vil ikkje at nokon skal få økte skattar. Men så vil han heller ikkje investere i helse eller utdanning. Han vil i staden fortsette å pøse ut skattebetalarane sine penger i Irak. 

Det store paradokset er sjølvsagt at veldig mange av velgarane som McCain klarar å skremme over på si side, faktisk ville ha profittert mykje betre på Obama sin økonomiske politikk. Det frie marked og rein kapitalisme fungerer tross alt best for dei som har penger. Men med dagens økonomiske situasjon i USA er det verkeleg mange som sliter. Ved hjelp av Sarah Palin og Joe the Plumber prøver McCain seg på ein genistrek: å framstå som ein folkeleg talsmann for den vanlege mann i gata. Han vil ikkje ta pengene dine. Han vil ikkje «spread the wealth around». Han er FOR FOLK FLEST..

Dei skitne ords taktikk

oktober 8, 2008

«The high heels are on, and the gloves are off.» Silkehansken er kasta, katta er ute av sekken, og me leikar ikkje lenger valgkamp. I krig og politikk er alt lov! Eller..? Både McCain og Obama har offentleg bedyra at dei vil drive ein annleis valgkamp, utan personangrep og skittkasting. Når me nå likevel er vitne til ein valgkamptaktikk kalla «The Kitchen Sink Strategy», der skitt og grums blir kasta i utslagsvasken og ut til velgarane, er det tydeleg at maktbegjæret kan gjere at ein går på akkord med sine noble prinsipper.

John McCain har vore ein respektert mann i Senatet, på tvers av partia, og han har framstilt seg sjølv som ein moralsk, hederleg og prinsippfast kandidat. Men trengt opp i eit hjørne, med kniven på strupen, har pipa fått ein annan lyd. Republikanske strategar seier det rett ut: Dersom me snakkar om økonomien, tapar me valget! Ein dag utan fokus på økonomi eller Irak, er ein god dag for McCain. Men bailout-planen har ikkje løyst situasjonen, og dei økonomiske problema er meir i fokus enn nokon gong. Dette passa McCain dårleg. Desperasjonen har gitt seg utslag i den mest nedrige strategien av dei alle, ondsinna personangrep og tydeleg appell til folks framandfrykt. «Who is the real Barack Obama..?» spør han retorisk, med eit megetsigande og skeptisk blikk mot forsamlinga. «A terrorist!» brølar ein av tilhøyrarane. Sarah Palin har imidlertid fått hovudansvaret for skittentøysvasken, og ho har på kort tid gjenoppliva alle dei potensielle skjeletta i Obama-skapet. Samtlige historiar er avslørt og oppklart for lenge sidan, men kva gjer vel det; når dei tjener sitt formål om å så tvil om personen Obama og hans hensikter. Sjølv om ho ikkje går så langt som den overivrige tilhøyraren hos McCain og eksplisitt kallar han ein terrorist, antydar ho at han har tette bånd til terroristar: «Our opponent is someone who sees America as being so imperfect that he’s palling around with terrorists.» Fra publikum høyrer ein at nokon ropar: «Kill him!» Sjølvsagt kan ikkje McCain og Palin haldast ansvarlege for kva enkeltpersonar i folkemengda kan finne på å ytre, men dei bør kanskje spørre seg sjølve kva klima dei skapar med ein slik retorikk. 

Dessverre har heller ikkje Obama holdt seg for god til å komme med skitne personangrep. I ein tv-reklame drar kampanjen hans fram igjen den såkalla Keating-skandalen, og prøver å knytte McCain til denne. Etter mi meining burde han ha heva seg langt over dette desperate forsøket fra McCain på å snu fokuset fra sak til person, og kjørt sitt eige løp. Undersøkingar viser at velgarar mislikar personangrep, og det er lett å forstå at dette lett kan bidra til politikarforakten mange føler. Så kvifor gjere det likevel..? Eg trur bakgrunnen er at sjølv om dei fleste er enige om at dette oftast er ondsinna og irrelevante avsporingar fra dei viktige sakene i valgkampen, vil deler av budskapet kunne klistre seg til folk sin underbevissthet. Ved å spele kynisk på frykt for det ukjente, spelar ein på følelsar som ikkje alltid fornufta kan styre. Og følelsar er viktig når folk velger kven dei skal gi sin stemme. Når McCain-kampanjen nå innser at dei ikkje kan vinne debatten om den viktigaste saka for amerikanarar flest, økonomien, håpar dei nå at «The Kitchen Sink Strategy» på mirakuløst vis kan bli ein gamechanger. 

Men svertekampanjane og skittkastinga foregår ikkje på høgaste hald. McCain og Obama voktar seg vel for å få skitt under neglene. Det er valgkampstrategar, bakmenn og -kvinner, og ikkje minst ein pitbull med lipstick som gjer «the dirty work». I kveld har den andre presidentdebatten mellom McCain og Obama gått av stabelen, og det er påfallande kor låg risiko dei tar. Det er stram regi, innøvde replikkar, ingen uventa utbrudd, ingen blir pressa til verkeleg å svare på spørsmåla, og ingen egentleg debatt kandidatane i mellom. Dei berre byttar på å gjenta sine mantra. Det er nesten slik at dersom McCain eller Obama begynner på ein setning, ja då kan eg avslutte den.. Det er forutsigbart og trygt, og så absolutt å foretrekke framfor skittkasting. Men akk, så kjedeleg.. Det er nesten så ein kan få lyst til å dra ein Sarah Palin: Get the high heels on and the gloves off! Men berre nesten…

What now?

oktober 1, 2008

Kva nå..?! Igår var det blåmandag. Kongressen avviste forslaget fra regjeringa om ein 700 milliardars redningspakke. The Big Bailout skulle få økonomien på rett kjøl og hindre fullstendig kollaps i kredittmarkeda. Finansministeren og sentralbanksjefen har satt all si ære i å få trumfa denne avtalen gjennom. President Bush har talt til folket med alvorleg mine. Både Obama og McCain støtta tilslutt den reviderte planen. Thanks, but no thanks, sa Kongressen, med 228 mot 205 stemmer. Det som skulle bli tverrpolitisk samarbeid er i staden blitt tverrpolitisk opprør og kaos, i det eit fleirtal av republikanarane og ein tredjedel av demokratane stemte mot avtalen. Finansmarkedet reagerte med det største krakket sidan rett etter 11.september 2001, med eit fall i Dow Jones på vanvittige 777 poeng. «What now?» var overskrifta på Metro-avisa idag. Vel, idag har Dow Jones gått opp betrakteleg igjen, og verda står visst til påske likevel. Årsaken til at Wall Street gjorde comeback idag er truleg ei optimisme i markedet om at ein kriseplan skal bli vedtatt likevel. Idag blei det klart at Senatet skal stemme over redningsplanen i morgon kveld, og det er forventa eit fleirtal for planen. Kva som skjer i Kongressen neste gong det blir avstemning der, er imidlertid usikkert. Medlemmene i Kongressen er under sterkt press fra mange kantar, både politisk press fra sine leiarar om å godta avtalen og i mange tilfeller eit sterkt press fra velgarar i heimstaten om å forkaste avtalen. Mange ser på dette som eit folkeleg opprør mot Washington og den sittande regjeringa, og meinar det er urimeleg at skattebetalarane skal vere med å redde Wall Street fra sine eigne fatale feilvurderingar og grådighet. Andre meinar at dette ikkje lenger handlar om å redde Wall Street, men om å redde den amerikanske økonomien fra katastrofe, og at planen derfor vil komme vanlege folk til gode. Det mest slåande i denne debatten er kor totalt uenige ekspertane er. Kvar kveld er det ei rekke økonomiske ekspertar som uttalar seg på CNN, og dei deler seg i to leirar: For eller mot bailout. Og meiningane er sterke og steile; det er enten eller: Nokon meinar at redningsplanen er eit latterleg forslag fra ei inkompetent regjering, og at den ikkje på nokon måte vil kunne betre den økonomiske situasjonen. Andre hevdar hardnakka at planen må gjennomførast, jo før jo heller, ellers vil konsekvensene bli ein langvarig depresjon. Det er ikkje lett å vite kven ein skal tru på. Eg er glad det ikkje er meg som skal stemme over dette forslaget i morgon..

It’s the economy, stupid

september 24, 2008

Wall Street-massakre. Lehmann Brothers går konkurs. Forsikringsgiganten AIG må reddast av myndighetene. Store selskap på kanten av stupet. Fare for fullstendig kollaps i kredittmarkeda. Den verste finanskrisen sidan depresjonen på 30-talet? Krisen i den amerikanske økonomien har naturleg nok satt eit sterkt preg på nyhetsbildet dei siste 10 dagane. Og om det ikkje var einstemmig vedtatt fra før av; nå er det ingen tvil om at økonomien er den aller viktigaste saka for amerikanske velgarar. It’s the economy, stupid!

Dei siste dagane har det altoverskyggande temaet vore «The Big Bailout», fritt oversatt den store kausjonen eller frikjøpinga. Dette er den store redningsplanen som skal redde stumpane. Kort fortalt går planen ut på at det amerikanske finansdepartementet vil bruke 700 milliardar dollar på å kjøpe opp lån fra kriseramma bankar. Finansminister Henry Paulson og sentralbanksjef Ben Bernanke har idag lagt planen fram for Kongressen. Dei hevdar at planen er nødvendig for å hindre total kollaps i finansmarkedet, og legg press på Kongressen om å godkjenne planen snarast. 700 milliardar dollar er mykje pengar. Det tilsvarar ca 2000 dollar per innbygggar i USA, eller 2300 dollar (ca 12 000 kr) per skattebetalar. Og skepsisen var framtredande i Kongressen idag. Det er uenighet om kor vidt det er rett å bruke skattebetalarane sine penger til å avhjelpe store bedrifter med gjelda og redde dei fra konkurs, når dette i mange tilfeller er ein situasjon forårsaka av dårleg dømmekraft og uansvarlege beslutningar. Økonomisk konservative republikanarar er prinsipielt motstandarar av all form for inngripen i det frie markedet. Mange tvilar også på den reelle effekten av «bailout»-planen. Vil denne gigantiske redningspakken løyse problema? Nokon meinar at gevinsten kun vil bli kortvarig, og at det er dei underliggande årsakane som må adresserast. Problemet må tas ved rota. Og hastar det å iverksette planen i løpet av dagar eller veker? Eller er det viktigare å bruke tid? Og korleis skal pengane brukast?

Finanskrisa pregar sjølvsagt valgkampen. Det er tilnærma ei politisk naturlov at den sittande regjeringa vil tape oppslutnng når det er dårlege tider eller økonomisk krise. Republikanarane har styrt dei siste 8 åra, og mange legg nå skulda for finanskrisen på Bush-administrasjonen. Obama vinn terreng på dette, og har då også gjort eit hopp på meiningmålingane den siste veka. Obama sin hovudstrategi så langt har vore nettopp dette: å legge skulda på den sittande administrasjonen. Han hevdar at dersom han var president, ville dette aldri ha skjedd. Han har imidlertid inntil nylig vore vag og reservert, og vegra seg for å komme med konkrete løysingsforslag. Idag konkretiserte han fire punkt som han meiner ein kriseplan bør innehalde. Hans budskap er at kriseplanen ikkje berre skal fungere for Wall Street, men også for Main Street, altså den vanlege amerikanar. 

McCain på si side forsøker etter beste evne å distansere seg fra Bush-administrasjonen, for å overbevise om at han representerar ein ny kurs. Sist veke var ei dårleg og tabbeprega veke for McCain. Han begynte veka med å uttale at «the fundamentals of our economy are strong», same dag som Wall Street-krisen var eit faktum, noko som skapte sterke reaksjonar. Seinare har han forsøkt å bortforklare utsagnet, og denne veka omtalar han situasjonen som ei krise, og går hardt ut mot både Bush-administrasjonen og Wall Street. Sjølv om republikanarar generelt er motstandarar av statleg styring og regulering av økomonien og finansmarkedet, foreslår McCain nå økt grad av statleg regulering. Dette kan gjere han upopulær blant dei økonomisk konservative i partiet, men truleg vil dei stemme å han uansett, i mangel på eit betre alternativ. Eg trur hovudsakleg han er ute etter å kapre «swing-voters» og velgarar som ikkje har bestemt seg ennå. I krisesituasjonar ser amerikanarar etter ein sterk og beslutningsdyktig leiartype, ein «commander in chief», og dette kan favorisere McCain i desse velgargruppene. McCain prøver derfor å framstå som den sterke leiaren USA treng i ein krisesituasjon. Han beskyldar Obama for beslutningsvegring, og for å mangle ein plan eller ei løysing. McCain nyttar ein kvar mulighet til å bringe krigssymbolikk og -retorikk inn i valgkampen, og uttala i går: «Senator Obama has been MIA; missing in action!»  

Ingen av kandidatane har framstått som ekstremt overbevisande i denne vanskelege finanskrisa. Ingen av dei har direkte sagt om dei er for eller mot den forslåtte redningsplanen. Men det er forventa at Obama vil vinne mest politisk på situasjonen, rett og slett fordi republikanarane sin politikk dei siste 8 åra blir sett på som ein del av problemet. Det blir spennande å følge forhandlingane i Kongressen utover veka. Og fredag er det klart for den første store TV-debatten mellom presidentkandidatane. Følg med!

Heia pappa!

august 19, 2008

Eg har veldig god tru på norske menn. Eg trur dei er opptatt av å vere gode fedre, og eg trur dei ønsker seg mest mulig tid med barna sine. Det var derfor gledeleg å lese om kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell i VG i forgårs. Han er nettopp ferdig med åtte veker pappaperm, og setter nå søkelyset på dei positive sidene ved dette. Han anbefalar alle fedre å ta ut så mykje permisjon som mulig, og understrekar viktigheten av å vere aleine med barnet for å unngå å gjere seg til «reserve». Applaus til Solhjell, som går føre med eit godt eksempel!

Eg har tidlegare skrive eit innlegg om meir rettferdig fordeling av foreldrepermisjonen, og eg er hjertens enig med Solhjell i denne saka. Og det trur eg dei fleste er. Få vil betvile dei positive sidene ved meir permisjon til fedrene. Likevel er det ein del menn som ikkje tar ut heile fedrekvoten. Ifølge ferske tal fra NAV avstår fire av ti fedre fra å ta ut heile sin permisjonskvote på seks veker. Kva er grunnane til dette? Grovt sett kan årsakane delast i to; personlege grunnar, og grunnar som skuldast systemet slik det fungerar idag. 

På det personlege plan er det framleis ofte ei oppfatning av at det er kvinner som har hovudansvaret når eit barn blir født, og at det derfor ikkje vil følast naturleg eller nødvendig å ta ut pappaperm. Mange vil ikkje «ta» noko av permisjonen fra mora, og tar derfor ikkje ut meir enn fedrekvoten på seks veker. Ofte kan nok mødrene også vere motvillige til å dele permisjonstida med faren. Eit anna viktig forhold er arbeidsgivaren sine haldningar; mange forteller om sterk motvilje fra arbeidsgivar dersom dei ønsker å ta ut permisjon. I tillegg er systemet grovt diskriminerande, ifølge advokat Tanja Dahl Ødegaard som uttala seg til VG igår. På grunn av regelverket vil mange tape økonomisk på å ta ut pappapermisjon, fordi utbetalingane fra Folketrygda er begrensa oppad til 6G (ca 420 000 kr). Sidan kvinner i snitt fortsatt tjener mindre enn menn, vil mange ha meir å tape økonomisk dersom mannen har permisjon i forhold til dersom kvinna har permisjon. Farens rett til å kunne ta ut permisjon er også avhengig av om mora har opparbeida seg rett til foreldrepenger. Dersom mora har vore student, utan jobb, uføretrygda eller heimeverande i tida før ho får barn, vil heller ikkje faren ha rett til foreldrepenger. Dette er utvilsomt diskriminering av faren som omsorgsperson, og det er sterkt ønskeleg at også fedre får sjølvstendig opptjeningsrett.

At fedre får meir tid saman med barna sine, er ikkje anna enn rett og rimeleg, og det vil definitivt ha positive ringvirkningar for heile familien. Forhåpentlegvis vil den positive utviklinga fortsette, slik at endå fleire vil følge Solhjell sitt eksempel. Både haldningane og systemet må forbetrast for å oppnå dette!

In a rich man’s world?

august 7, 2008

Igår kunne ein lese om 66 år gamle Else Johansen i Aftenposten. Ho har oppdratt fem barn og vore adm.dir. i «familiebedrifta AS» i alle år. I tillegg har ho vore aktiv i arbeidslivet nesten like lenge som sin mann. Sjokket var derfor stort då ho nylig fant ut at ho kjem til å bli tilnærma minstepensjonist, medan mannen blir belønna med ein svært god pensjon. Dette er eit klassisk tilfelle, og blir i artikkelen omtala som «minstepensjonistfella». Kvinner som har prioritert familien og tatt hovudansvaret for barn og heim, har gjerne jobba ein del deltid og vore litt inn og ut av arbeidslivet – og blir derfor minstepensjonistar. 

Remember... Be independent! 🙂

Er dette lønn som fortjent? Absolutt ikkje. Omsorg for barn og ansvar for hus og heim er også eit arbeid som må gjerast. Eg trur neppe mannen hennar hadde oppnådd ein like gullkanta pensjon dersom ikkje kona hadde tatt seg av nettopp desse oppgavene. I deira generasjon er denne type arbeidsfordeling regelen heller enn unntaket. Dette skapar ei stor gruppe kvinnelege pensjonstaparar. Men også blant unge kvinner idag er det vanleg å ta hovudansvaret heime, og gjerne jobbe deltid. Spørsmålet er om dei er bevisst kva følger dette kan få for framtidig økonomi og pensjon. 

Kvinnesiden.no har som formål å bevisstgjere kvinner i forhold til eigen privatøkonomi. Siw Ødegaad er ansvarleg for økonomistoffet, og ein artikkel ho skreiv på kvinnedagen i fjor fanga mi interesse. «Kvinner velger feil», skriv ho. Ho påpeikar at kvinners valg er til direkte hinder for økonomisk likestilling. 

Kva er det som gjer at me ikkje har økonomisk likestilling i Norge idag? Ein av grunnane er åpenbart at kvinner tjener dårlegare enn menn. Lønnsforskjellen mellom kjønna er heile 15%. Kvinner velger framleis tradisjonelt i forhold til yrke, og typiske «kvinneyrker» har dessverre låg lønn. I tillegg jobbar kvinner ofte deltid; ifølge Ødegaard er det kun 4 av 10 kvinner som jobbar fulltid. Det er interessant at tidleg i yrkeslivet er lønnsforskjellane mindre, medan dei aukar når ein etablerer familie. Då tar kvinner mesteparten av permisjonen, er mest heime med sjuke barn og går gjerne ned i deltid eller sluttar i jobb ein periode dersom det trengs. Og eg trur ofte det trengs. Det er ikkje vanskeleg å forstå at tidsklemma kan ramme mange familiar, og det er heller ikkje vanskeleg å forstå at ein ønsker å prioritere samvær med barna medan dei er små. Det som er verre å forstå, er kvifor det alltid er kvinnene som tar dette ansvaret? Etter mi meining burde begge foreldra prioritert familien i småbarnsperioden. 

Kva kan grunnane vere til at det er kvinner som oftast tar hovudansvaret heime og prioriterer familien, medan det  oftast er mannen som tar hovudansvaret for økonomi og prioriterer karrieren..? For all del, det har utvilsomt skjedd ei positiv utvikling på denne fronten dei siste åra, men likevel; særleg når ein etablerer familie ser ein at mange velger eit forbløffande tradisjonelt familiemønster. Er det biologiske grunnar til dette? Har kvinner sterkare dragning mot å passe barn og heim, eller betre utvikla omsorgsevner? Er kvinner mindre opptatt av penger og karriere? Synest kvinner det er greit å bli forsørga? Eg trur ikkje det. Eg trur heller dette har med sosiale forventningar å gjere. Det er ei sterk forventning i samfunnet om at kvinner skal prioritere familien. Kvinner blir fortsatt sett rart på dersom dei begynner å jobbe 3 månadar etter fødselen, eller dersom dei prioriterer karriere framfor barn og familie. Det er noko unaturleg over det, som gjer folk usikre i møte med slike utradisjonelle valg. 

Men er det egentleg nødvendig med økonomisk likestilling, da? Er det i det heile tatt ønskeleg? Dersom paret trives med den tradisjonelle arbeidsfordelinga og er enige om å ha det slik, kva er då gale med det? Nei, ingenting er gale med det. I prinsippet. Og dersom dei har felles økonomi, og tilhøyrer dei heldige som har eit ekteskap som «lever lukkeleg alle sine dagar»; ja då treng det ikkje eingong medføre problemer. Men faktum er at over 50% av ekteskap endar i skilsmisse, og for samboarskap er statistikken endå verre. Det bør ein tenke på før ein setter seg i ein situasjon der ein i praksis er økonomisk avhengig av ektefellen/samboaren sin.

Kva bør gjerast for å betre den økonomiske likestillinga? Kvinner velger tradisjonelle kvinneyrke med låg lønn, og eg er ikkje sikker på om det er så mykje å gjere med dette. Eg synest det er positivt å velge utdanning og yrke utfra evner og interesser, heller enn utfra lønn og status. Og det er nå eingong slik at kvinner og menn har ulike interesser og preferanser i så måte. Men når det er sagt; dei som er interessert i å velge utradisjonelt, det vere seg jente eller gutt, bør oppmuntrast til dette. Og ein bør stimulere tiltak som kan gi jevnare kjønnsfordeling i yrker der dette trengs. Ein bør også jobbe for å få fleire heile stillingar, slik at ingen skal bli nødt til å jobbe deltid fordi dei ikkje får full stilling. Eit anna tiltak er å få opp lønna i dei såkalla «kvinneyrkene». Anders Folkestad i Unio «ber Jens tette lønnsgapet», kunne ein lese i Dagsavisen nylig. Han støttar Likelønnskommisjonen sitt forslag om å sette av tre milliardar kroner for å heve lønningane for typiske kvinneyrke opp til nivået for mannsdominerte yrke i same sektor. Omsorgsarbeid bør også verdsettast høgare. I så måte har ein tatt eit lite steg på vegen med den nye pensjonsreformen, der ein kan få såkalla omsorgspoeng i inntil seks år og dermed skal bli mindre straffa for å vere heime med små barn.

I tillegg til dei nevnte tiltaka trur eg at ei bevisstgjering omkring desse forholda er av stor betydning. Både kvinner og menn må vere bevisst konsekvensane av dei valg dei gjer! Visst kan det virke litt trasig å sette seg inn i økonomiske spørsmål og reglane for pensjonspoeng.. Men det kan fort bli meir trasig dersom ein ikkje gjer det. «Jeg hadde drømt om å bruke en god pensjon til å reise og kose meg», avsluttar Else Johansen. Fordi ho hadde fortjent det.