Posts Tagged ‘Barack Obama’

Small vs Big Government

februar 26, 2009

Det er eit skadeskutt republikansk parti som må reise seg fra aska etter valget i haust, og spekulasjonane rundt kven som skulle ta leiinga og gjenreise partiet har vore mange. I går kveld kom ein av kandidatane fram i rampelyset for fullt, då han på vegne av republikanarane kom med eit motsvar til gårsdagens kongresstale fra Barack Obama.

Eg har høyrt om han fleire gonger tidlegare, men i går slo det meg at dette faktisk kan komme til å bli ein framtidig republikansk presidentkandidat. Kanskje allerede ved neste valg? Bobby Jindal er utvilsomt ei ”shooting star” i partiet, og kanskje kan han representere den ”change” som dei siste 8 åra og valgresultatet nødvendiggjer. Han er guvernør i Louisiana, og den første guvernør med indisk-amerikansk bakgrunn. Han er ung, dynamisk, karismatisk og veltalande. Ta ein kikk på karakteristikken ovanfor, og bytt ut «indisk-« med «afro-«. Kan dette vere republikanarane sitt svar på Barack Obama?

Talen i går hadde hovudfokus på den økonomiske krisa som rammar USA hardt. Han skisserte på ein forenkla måte forskjellen mellom demokratane og republikanarane sin økonomiske politikk: Demokratar trur at staten (”government”) kan løyse problema. Republikanarar vil ha minst mulig statleg innblanding, og meinar at det er det amerikanske folket som best kan løyse problema sjølve. Dette er den klassiske høgre- mot venstre retorikken som ein har i mange land. Men her er ingen av partia særleg venstrevridde, det er jo USA, må vite!

Jindal gjekk kraftig ut mot stimulus-pakken som nyleg er vedtatt, og kalla den uansvarleg. Det tilbakevendande slagordet i talen hans var: ”Americans can do anything!” Meir presis: med skattelette og utan statleg innblanding kan amerikanarane klare kva som helst! Slik sett representerar Jindal ”back-to-basics” innan det republikanske partiet, ved å forfekte ”small government”, skattelette og ansvarleg økonomisk politikk – akkurat dei grunnideala som gjorde Ronald Reagan så populær på 80-talet. Dette er prinsipper som gir gjenklang hos mange amerikanarar. Husk; dette er «do-it-yourself» landet. Det er ikkje tilfeldig at New Hampshire har valgt mottoet «Live Free or Die». 

Small eller big government – kva strategi fungerar best i den økonomisk politikken? Eg synest det virkar som om opp- og nedgangstidene kjem med jevne mellomrom uansett kva parti som styrer skuta. Men er det ikkje slik at oppslutninga og populariteten til dei to retningane fluktuerar på samme måte? Er det ikkje eit omvendt proporsjonalt forhold mellom trua på det frie marked med minimal statleg innblanding og dei økonomiske konjunkturane? Grovt sett kan det virke som om denne teorien stemmer for USA dei siste 30 åra. Etter at både Reagan-åra og jappetida var forbi, tapte Bush senior for Clinton tidleg på 90-talet. Tidene blei betre, og økonomien gjekk så det suste då Bush junior stakk av med valgseieren i 2000. Den økonomiske situasjonen var høgast prioriterte sak for amerikanarane ved valget sist haust, og finanskrisa var medvirkande årsak til demokratane sin brakseier.

Er det ikkje litt slik i Norge også? I nedgangstider blir me engstelege og søker trygghet og forutsigbarhet i statleg styring. Men så snart det er gode tider og alt går på skinner; då klagar me på bensinprisen og støttar Fremskrittspartiet..?

Men Bobby Jindal altså. Merk dykk navnet – det er alt eg seier! Americans can do anything. 

Ei utstrakt hånd

februar 1, 2009

 

img_6891Change we can believe in? Yes we can! Barack Obama si første halvanna veke som president har markert ei kraftig kursendring i amerikansk politikk. Mange av tiltaka hans har vore mest av symbolsk art og hatt som formål å distansere seg fra Bush og hans politikk. Andre tiltak har nærmast hatt eit historisk sus over seg, med potensiale til å få betydning langt utover USA sine grenser. 

Obama venta ikkje lenge med å sette løftene om endring ut i politisk praksis. «He hit the ground running», som dei seier her i USA. Han var kjapt ute med å reversere mykje av Bush sin sikkerhetspolitikk, ved å beordre stenging av den berykta Guantanamo-basen i løpet av eit år, forby dei hemmelege CIA-fengsla, og endre reglane for avhør av terrormistenkte. Han har gitt krystallklar beskjed om at USA ikkje er eit land som skal drive med tortur. Målet skal ikkje lenger heilaggjere bruk av alle tenkelege midler, og kampen mot terror skal kjempast på ein måte som ivaretar USA sine ideal og moralske prinsipp. «We believe we can abide by a rule that says, We don’t torture, but we can effectively obtain the intelligence we need», uttala Obama om denne saka. 

Også innan familie- og likestilingspolitikken har Obama markert seg innan eit par saker som har stor symbolverdi, og som lovar godt for framtida. Først fjerna han det som blir kalla «the global gag rule», ei lov som har lagt ned forbud mot støtte til internasjonale organisasjonar som driv med familieplanlegging og aborthjelp. Denne ballen har blitt sparka att og fram mellom republikanarane og demokratane sidan Reagan innførte forbudet i 1984. Clinton fjerna forbudet då han kom på plass i det kvite hus, og Bush var kjapp med å gjeninnføre forbudet då det blei hans tur. Som forventa sparka Obama ballen i retur så snart han fekk sjansen, men i det stille og utan å gjere noko nummer ut av det. Truleg vil han kaste minst mulig ild på det følelsesladde abort-bålet nå i dei viktige første vekene som president. 

Eit anna positivt signal fra Obama var signeringa av Lilly Ledbetter Fair Pay Act, ei lov vedtatt av Kongressen og oppkalla etter ei kvinne som gjekk til retten fordi ho opplevde å få mindre lønn enn sine mannlege kolleager. Ho fekk medhald i retten, men Høgsterett avviste saka fordi det hadde gått meir enn 180 dagar fra første gong ho opplevde forskjellsbehandling til ho gjekk til søksmål. Den nye lova endrar desse strikte reglane, og skal gjere det enklare å gå rettens veg dersom ein opplever diskriminering i arbeidslivet. 

Obama har også signalisert ein ny stil innad i det kvite hus. Han har vedtatt reglar som skal begrense og regulere lobbyvirksomheten, og varsla større åpenhet rundt dei politiske prosessane. Han har også vedtatt ei frysing av lønningane til alle ansatte i det kvite hus som tjener over 100 000 dollar i året, og dermed satt eit eksempel til etterfølgelse; moderasjon må gjelde alle i desse økonomiske krisetider. Han har også gitt Wall-Street leiarane ei skikkeleg overhøvling fordi dei tok ut store summar i bonus til seg sjølv medan finanskrisen sendte økonomien i ein nedadgåande spiral. Det var tydeleg at dette provoserte Obama, og han brukte sterke ord: «That is the height of irresponsibility. It is shameful.»

Økonomien har naturleg nok vore den viktigaste enkeltsaka for Obama å gripe fatt i. Nyleg blei stimulus-pakken hans på 819 milliardar dollar vedtatt i Representantenes Hus, rett nok utan støtte fra ein einaste republikanar. Det må ha vore noko skuffande at redningsplanen ikkje oppnådde noko som helst tverrpolitisk støtte, men viktigare er det nok om planen vil virke etter hensikten eller ikkje. Det vil truleg ha mykje å sei for Obama si politiske framtid. Kriseplanen skal nå til vidare behandling i Senatet, og justeringar kan framleis gjerast før Obama setter sin signatur på papiret, noko han håpar å gjere i midten av februar. 

Men økonomi, sikkerhet, familiepolitikk og annan innanrikspolitikk til side.. – det som utan tvil har gjort sterkast inntrykk på meg er den fundamentalt nye tonen innan utanrikspolitikken. Me har fått ein forsmak på dette gjennom valgkampen og ikkje minst i talen under innsettinga, då han henvendte seg direkte til heile verda. Hans bruk av den utstrakte hånda som eit bilde på dette blir truleg ein klassikar: «we will extend a hand if you are willing to unclench your fist». Å sjå at dette skjer i praksis er likevel noko anna enn å høyre det i talar. I løpet av sin første dag som president var Obama på telefonen med mange av verdas leiarar, også i Midtausten, for å vise sin vilje til dialog. Vidare har han gitt uttrykk for vilje til å ta tak i konflikta mellom Israel og palestinarane heilt fra starten av, og har allerede gjort ei populær utnevning av George Mitchell som spesialutsending til Midtausten. Han presiserte også at Mitchell si hovudoppgave i første omgang er å lytte, ikkje diktere, og at tiltak vil bli sett i verk først etter å ha konsultert alle partar i konflikta nøye. Dette er nye tonar. 

Change we can believe in..? La meg seie det slik: So far, so good. Etter mi meining har Obama komt godt i gong desse første dagane av si presidentgjerning. Forventningane er store, men han rir også på ei bølge av godvilje fra amerikanarar og fra verda ellers. Alle forstår me at ting kjem til å ta tid. Alle ønsker me at han skal lukkast. Eg seier som i X-files: I want to believe. 

Den mest talande handlinga til nå er utan tvil intervjuet Obama ga på den arabiske tv-kanalen Al-Arabiya i veka som gjekk. «My job to the Muslim world is to communicate that the Americans are not your enemy. We sometimes make mistakes. We have not been perfect.»

Den utstrakte handa gjekk fra å vere ein abstrakt metafor i ein tale til å bli ein håndfast realitet.

Front row to history

november 6, 2008

img_7231«This is our moment. This is our time.» Eg trur me alle følte at me sat på fremste rad og såg historien utspele seg framfor augene våre igår. Kva vil eg huske fra 4.november 2008?

 

Eg kjem til å huske den unge svarte jenta på t-banen om morgonen. Eg trur det er vanskeleg å fullt ut forstå kor viktig denne dagen er for den svarte befolkninga her i USA. Mange hadde nok ikkje trudd at dei skulle få oppleve denne dagen. «I never thought I’d live to see the day». Jenta på t-banen hadde Obama-genser, sat rak i ryggen, og såg så utruleg stolt og glad ut. Kanskje kom ho rett fra stemmelokalet? Det formeleg lyste stolthet av henne. Yes we can. 

Eg kjem til å huske den spesielle stemninga på jobb. Lett nervøs stemning, håpet om at dette kunne gå vegen, frykta for at dei kunne bli skuffa denne gongen også. Dei fleste av kollegaene mine hadde stått i kø og avgitt si stemme før dei kom på jobb, og hadde «I voted»-klistermerke på genseren. Dei fleste trudde at Obama kom til å vinne, men det var delte meiningar om korvidt det kom til å bli spennande eller ikkje. Eg følte meg sikker på at Obama kom til å vinne stort. Ingen grunn til å tvile nå. Yes we can. 

Eg kjem til å huske at då me kom til Kings Lane, ein av dei mange barane som arrangerte «election party» denne kvelden, hadde McCain klar ledelse i mange av dei viktige sving-statane. Me blei redde eit øyeblikk, før den rasjonelle forklaringa gjekk opp for oss: Sannsynlegvis var opptellinga kun ferdig på små plassar utanfor dei store byane. Me slapp med skrekken. Yes we can. 

Eg kjem til å huske øyeblikket då det ikkje var tvil lenger. Klokka var berre halv ti på kvelden, men Obama blei annonsert som vinnar av viktige Ohio. Eg kjem til å huske den store unge vennegjengen som braut ut i spontane jubelbrøl og kasta seg om halsen på kvarandre. Ei av dei hadde ei t-skjorte med påskrifta: Yes we can. 

img_72261Eg kjem til å huske at presis klokka elleve var det offisielt: «Barack Obama elected president!» På storskjermen viste CNN fantastiske jubelscenar fra rundt om i landet. Ikkje lenge etter holdt John McCain ein svært god tale der han erkjente nederlaget. Han framsto som oppriktig og verdig, og gjorde ein av sine beste talar. Etter dette venta alle på den talen det var knytta aller størst forventningar til: Barack Obama direkte framfor tusenvis av tilhøyrarar i Grant Park, Chicago. Han innfridde forventningane. Eg trur alle hadde konstant gåsehud og ei tåre i augekroken under denne legendariske talen oppbygd rundt det som har vore slagordet i valgkampen: Yes we can. 

Eg kjem til å huske Jesse Jackson sine tårer, den vesle jenta i Chicago som burde ha vore i seng for lengst, at Obama snakka om den 106 år gamle svarte kvinna fra Atlanta som etter eit langt og begivenhetsrikt liv avga si stemme for forandring og for framtida på ein elektronisk skjerm, og den enorme folkemengda i Chicago som taktfast ropte: Yes we can. 

Eg kjem til å huske at då me gjekk mot t-banen var det store gjengar ungdommar ute i gatene, dei song og dansa og var elleville av glede. Og kanskje det mest påtakelege; både igår og idag har alle virka så stolte..! Endeleg har me klart det, virkar det som om folk tenker. Ein av naboane våre har tidlegare fortalt oss at ho føler behov for å unnskylde på vegne av det amerikanske folk når ho er i Europa. Ho føler at ho må seie unnskyld for alt det USA har stelt i stand dei siste åra. Versåsnill, ikkje tru at alle amerikanarar er enige med Bush! Det samme inntrykket har eg fått på jobb. Dei er skamfulle heller enn stolte over landet sitt. Nå er det som om folk pustar letta ut. Håpet og trua på den amerikanske draumen vender tilbake. Det er store forventningar til kva Obama kan utrette som president. Men som Obama sjølv seier: «I’m reminded every day that I am not a perfect man. I will not be a perfect president.»

Men han har allerede gjort mykje for mange. Han har gjort dei stolte. Han har gitt dei håpet tilbake. Yes we can.