Posts Tagged ‘barnlaushet’

Anonymt avfall

desember 16, 2008

Eg prøver å følge litt med i dei norske nettavisene, men nå har eg sett meg kraftig lei på følgande fenomen: Anonyme kommentarar på artiklar, kronikkar og alt mulig som det går an å meine noko om. Takk og pris for ytringsfriheten, men det må då vel kunne gå an å stå fram med fullt navn dersom ein har noko viktig å seie..?? Eg forstår at tanken bak denne anonymiteten er at fleire skal kommentere og delta i debattane, og at ein kanskje skal oppnå eit breiare meiningsmangfold enn ein hadde gjort dersom folk måtte oppgi navn. Men ein kan lure på om dette egentleg fører til ein meir konstruktiv og nyttig debatt?

Fredag leste eg ein kronikk i Aftenposten kalla «Barn er ikke alt», av skribenten Anniken Strømøy. Denne kronikken blei skreve i kjølvatnet av Knut Olav Åmås sin kronikk «De frivillig barnfrie» i samme avis, der han skildrar det å ikkje ønske seg barn som eit stort tabu i dagens samfunn. Strømøy skriv ein svært personleg kronikk der ho deler sine eigne erfaringar og følelsar rundt det å få barn. Ho skriv om ting som at det var grusomt å gå gravid, at ho ikkje kjente nokon glede når barnet blei født, og at ho ofte skulle ønske seg friheten tilbake. Samtidig presiserar ho at ho er utruleg glad i den lille 6-åringen sin, og at ho ikkje angrar på at ho fekk barnet. 

Kommentarfeltet under denne kronikken er til dels sterk lesning. Mange støttar henne, og synest det var befriande at nokon setter ord på dei mindre rosenrøde sidene ved det å få barn. Mange har også liknande erfaringar. Men det haglar også med direkte utskjelling og utilbørlege anklager:

«Mest sannsynlig burde forfatteren aldri vært mor, da hun virker som hun vil leve for seg selv og ikke for sine barn.»

«..bare det å tenke tanken på å såre følelsene til en person DU har satt til verden fordi du ikke opplever morsrollen som en porselensglasert paradegate av komfort, er i mine øyne heslig, du skulle hatt deg en saftig smekk, vær den moren ungen din trenger og fortjener, kvinne!»

«Ingen ber om å bli født, og vi har adgang til abort i Norge.den følelsen du vekket i meg var rett og slett «forakt»»

«Det er det mest sutrete og patetiske innlegget jeg lest!»

«Hater slike damer som deg! Ta ansvar for det du har gjort, og sørg for at barnet får det så godt som overhode mulig. Stakkars barn!!!»

«Det burde vært lisens på å få unger når man hører slikt egosentrert preik fra en selvopptatt mor.»

«Jeg synes at mødre som ønsker seg både i pose og sekk skal gå inn i seg selv og finne ut hva slags mennesker de er. Barna har ikke bedt om å komme til verden, og min erfaring er at det i første rekke er kvinnene som ønsker seg barn.»

«Skam deg du som angrer! Du burde kansje ha adoptert bort barnet ditt til noen som ville ha elsket henne i stedet.»

«Nettopp pga slike kvinner er Norge en døende kultur. Barnehatende, mannshatende, «leve «livet» først», tvilende, «skulle gjerne ha knullet en neger først», utro av prinsipp, ansvarsløs, «krevende», rettigheter og ingen plikter. Disse kvinnene, kanskje ca 70% av norske kvinner, må man for enhver pris unngå.»
«Dette tror jeg er det mest ureflekterte, selvsentrerte, og latterligste jeg har lest i hele mitt liv
Nei det er synd på disse kjerringene her i landet… »  

«..dette er andre gang et innlegg fra meg blir slettet….dagens kjerringer ER egosentriske,tåler dere ikke høre det?»

 

Etter desse kommentarane er det lett å vere enig med Åmås og Strømøy; å snakke om slike følelsar verkeleg må vere eit stort tabu.. 

Når nokon er modige og deler sine personlege opplevingar på eit så sårbart område som dette, kan ein kjenne seg igjen eller ikkje; vere einig eller ikkje; tenke sitt i sitt stille sinn eller ikkje; – men ein bruker då vel vanleg folkeskikk og behandlar forfattaren med respekt..?! Og dette er berre eit enkelt eksempel på ein ukultur som berre har akselerert den siste tida. 

I Aftenposten sine reglar for innlegg og kommentarar står det følgande: «Innlegg som strider mot norsk lov eller alminnelig folkeskikk vil bli fjernet. (…) Selv om man er uenige, forventer vi at man behandler andre debattanter med respekt. Krenkende og nedsettende kommentarer om motparten er et tegn på at man selv er gått tom for argumenter, og denne type innhold vil bli fjernet.» Då lurer eg på: Kor går grensa? Kva må til for å bryte alminneleg folkeskikk eller opptre respektlaust..?? Det kan forøvrig nevnast at etter 109 kommentarar blei denne debatten stengt for anonyme innlegg. 

Eg synest denne utviklinga i norske nettaviser er hårreisande, og kan ikkje sjå at anonymiteten bidrar til anna enn ei forsøpling og ei fordumming av det offentlege rom.

Dårleg forslag, Lønning!

august 4, 2008

På nettet idag kan ein lese at Inge Lønning fra Høyre vil fjerne støtten til assistert befruktning. Han meiner at ufrivillig barnlaushet (infertilitet) ikkje kan definerast som eit helseproblem, og at dei barnlause bør betale for assistert befruktning (IVF; in vitro fertilisering) sjølve. Han ønsker derfor å ta dei 100 millionane som blir brukt årleg ut av helsebudsjettet for å spare penger. Etter mi meining går han også langt i å antyde at dette ofte er eit sjølvforskyldt problem, då han seier: «En viktig grunn til at flere og flere par er barnløse er at de venter for lenge.» Han vil derfor legge forholda betre til rette for unge jenter, slik at det blir meir attraktivt for å føde barn tidlegare. 

Litt fakta: 

  • I 2006 blei det født 1532 barn ved hjelp av IVF i Norge (2,6 % av alle fødslar). Staten betaler cirka 65 000 kroner for kvart barn som blir født ved hjelp av denne metoden. Det offentlege dekkar inntil tre forsøk, deretter må paret evt betale sjølve. 
  • Det er brei enighet om at ein bør stimulere tiltak som kan øke fødselsraten i Norge. Idag er fødselsraten nesten 1,9 barn per par, og dette er nokså bra samanlikna med mange andre vestlege land. Sannsynlegvis skyldes dette dei gode velferdsordningane i Norge, med lang foreldrepermisjon, barnetrygd og gode muligheter for barnehage. Men for å oppretthalde befolkningtalet i landet, må fødselsraten opp til minst 2,1. 
  • Gjennomsnittleg alder for førstegangsfødande i Norge var 28 år i 2006, i Oslo-regionen over 31 år. 

Dersom eg forstår Lønning rett, meiner han altså følgande: 

  1. Infertilitet er ikkje eit helseproblem. Ufrivillig barnlaushet er både eit helseproblem og eit samfunnsproblem. Mange medisinske tilstandar har infertilitet som komplikasjon eller følgetilstand. Mange opplever også psykiske problemer som følge av ufrivillig barnlaushet. 
  2. Barnlause bør betale for IVF-forsøk sjølve. Dette vil skape eit samfunn der dei økonomisk godt stilte familiane kan «kjøpe seg» barn, medan mange ikkje vil ha muligheten. 
  3. Det er store penger å spare i helsebudsjettet på å fjerne dette tilbudet. 100 millionar er ein liten sum i denne samanhengen. Andre tiltak bør ha betre potensiale for innsparing. 
  4. Det er ikkje samfunnsøkonomisk lønnsomt å bruke 65 000 kr på å sette eit barn til verda. Det er klart at dette er lønnsomt, på så mange måtar! Men sidan Lønning først og fremst er opptatt av økonomi; ein arbeidstakar og skattebetalar i eit livsløp vil bidra med mykje meir enn dette! Innan helsepolitikk bør dette vere noko av det mest «lønnsomme» ein kan bruke pengar på. Summar i samme størrelsesorden blir brukt på dyre medisiner med forholdsvis liten effekt for å øke livslengda til alvorleg sjuke med nokon få månadar. (Eg seier slett ikkje at det er feil bruk av penger, men i det perspektvet kan ein umulig seie at 65 000 kr for å sette eit barn til verda er for dyrt!)
  5. Dette er eit problem som i hovudsak skyldes at kvinner ventar for lenge med å få barn. Det er sant at kvinner ventar lenger med å få barn (gj.snittsalder for førstegangsfødande var 23 år på 60-talet), men dette er ledd i ei positiv utvikling som det ikkje er ønskeleg å snu! Kvinner vil utdanne seg og gjere karriere, og me har idag mange sikre prevensjonsmetodar. Derfor velger mange kvinner å vente med barn til dei er vaksne og etablerte og kan gi barna trygge og stabile oppvekstvilkår. Det er mulig at det biologisk sett er optimalt å få barn når ein er 25 år, men sosiale forhold må også tas med i betrakninga. Å tvinge jenter til å føde barn tidlegare er derfor ikkje noko god løysing. Men det er absolutt positivt med betre økonomiske støtteordningar for dei som velger å få barn f.eks under studietida. Men; det er ikkje sant at hovudårsaka til infertilitet er at kvinner ventar for lenge med å få barn! Rett nok går fertiliteten ned med økande alder, men ikkje i ei slik grad at dette kan vere hovudårsaken. Mange i 20-åra slit med dette problemet, og dei som er eldre har ofte prøvd i mange år før dei oppsøker hjelp. Det er ei rekke medisinske tilstandar som er hyppige årsaker til infertilitet, og i mange tilfeller finn ein ikkje nokon sikker årsak. Dette kan ein lese litt om f.eks i Pasienthandboka

Etter mi meining bør ein legge forholda til rette for fleire barn på meir enn ein måte. Ein av vegane å gå er familiepolitiske tiltak som fremmar likestilling, betre og billigare barnehagetilbud, og betre økonomiske støtteordningar for dei som ikkje har opparbeida rett til foreldrepenger. Ein annan viktig veg er å hjelpe dei som slit med infertilitet, og utbetre det offentlege tilbudet heller enn å fjerne det! 

I forrige veke omtala Jan Bøhler dette på ein mykje meir klok måte i ein kommentar i Dagbladet. Det er tydeleg at han tilhøyrer ein annan generasjon enn Lønning.