Posts Tagged ‘debatt’

Anonymt avfall

desember 16, 2008

Eg prøver å følge litt med i dei norske nettavisene, men nå har eg sett meg kraftig lei på følgande fenomen: Anonyme kommentarar på artiklar, kronikkar og alt mulig som det går an å meine noko om. Takk og pris for ytringsfriheten, men det må då vel kunne gå an å stå fram med fullt navn dersom ein har noko viktig å seie..?? Eg forstår at tanken bak denne anonymiteten er at fleire skal kommentere og delta i debattane, og at ein kanskje skal oppnå eit breiare meiningsmangfold enn ein hadde gjort dersom folk måtte oppgi navn. Men ein kan lure på om dette egentleg fører til ein meir konstruktiv og nyttig debatt?

Fredag leste eg ein kronikk i Aftenposten kalla «Barn er ikke alt», av skribenten Anniken Strømøy. Denne kronikken blei skreve i kjølvatnet av Knut Olav Åmås sin kronikk «De frivillig barnfrie» i samme avis, der han skildrar det å ikkje ønske seg barn som eit stort tabu i dagens samfunn. Strømøy skriv ein svært personleg kronikk der ho deler sine eigne erfaringar og følelsar rundt det å få barn. Ho skriv om ting som at det var grusomt å gå gravid, at ho ikkje kjente nokon glede når barnet blei født, og at ho ofte skulle ønske seg friheten tilbake. Samtidig presiserar ho at ho er utruleg glad i den lille 6-åringen sin, og at ho ikkje angrar på at ho fekk barnet. 

Kommentarfeltet under denne kronikken er til dels sterk lesning. Mange støttar henne, og synest det var befriande at nokon setter ord på dei mindre rosenrøde sidene ved det å få barn. Mange har også liknande erfaringar. Men det haglar også med direkte utskjelling og utilbørlege anklager:

«Mest sannsynlig burde forfatteren aldri vært mor, da hun virker som hun vil leve for seg selv og ikke for sine barn.»

«..bare det å tenke tanken på å såre følelsene til en person DU har satt til verden fordi du ikke opplever morsrollen som en porselensglasert paradegate av komfort, er i mine øyne heslig, du skulle hatt deg en saftig smekk, vær den moren ungen din trenger og fortjener, kvinne!»

«Ingen ber om å bli født, og vi har adgang til abort i Norge.den følelsen du vekket i meg var rett og slett «forakt»»

«Det er det mest sutrete og patetiske innlegget jeg lest!»

«Hater slike damer som deg! Ta ansvar for det du har gjort, og sørg for at barnet får det så godt som overhode mulig. Stakkars barn!!!»

«Det burde vært lisens på å få unger når man hører slikt egosentrert preik fra en selvopptatt mor.»

«Jeg synes at mødre som ønsker seg både i pose og sekk skal gå inn i seg selv og finne ut hva slags mennesker de er. Barna har ikke bedt om å komme til verden, og min erfaring er at det i første rekke er kvinnene som ønsker seg barn.»

«Skam deg du som angrer! Du burde kansje ha adoptert bort barnet ditt til noen som ville ha elsket henne i stedet.»

«Nettopp pga slike kvinner er Norge en døende kultur. Barnehatende, mannshatende, «leve «livet» først», tvilende, «skulle gjerne ha knullet en neger først», utro av prinsipp, ansvarsløs, «krevende», rettigheter og ingen plikter. Disse kvinnene, kanskje ca 70% av norske kvinner, må man for enhver pris unngå.»
«Dette tror jeg er det mest ureflekterte, selvsentrerte, og latterligste jeg har lest i hele mitt liv
Nei det er synd på disse kjerringene her i landet… »  

«..dette er andre gang et innlegg fra meg blir slettet….dagens kjerringer ER egosentriske,tåler dere ikke høre det?»

 

Etter desse kommentarane er det lett å vere enig med Åmås og Strømøy; å snakke om slike følelsar verkeleg må vere eit stort tabu.. 

Når nokon er modige og deler sine personlege opplevingar på eit så sårbart område som dette, kan ein kjenne seg igjen eller ikkje; vere einig eller ikkje; tenke sitt i sitt stille sinn eller ikkje; – men ein bruker då vel vanleg folkeskikk og behandlar forfattaren med respekt..?! Og dette er berre eit enkelt eksempel på ein ukultur som berre har akselerert den siste tida. 

I Aftenposten sine reglar for innlegg og kommentarar står det følgande: «Innlegg som strider mot norsk lov eller alminnelig folkeskikk vil bli fjernet. (…) Selv om man er uenige, forventer vi at man behandler andre debattanter med respekt. Krenkende og nedsettende kommentarer om motparten er et tegn på at man selv er gått tom for argumenter, og denne type innhold vil bli fjernet.» Då lurer eg på: Kor går grensa? Kva må til for å bryte alminneleg folkeskikk eller opptre respektlaust..?? Det kan forøvrig nevnast at etter 109 kommentarar blei denne debatten stengt for anonyme innlegg. 

Eg synest denne utviklinga i norske nettaviser er hårreisande, og kan ikkje sjå at anonymiteten bidrar til anna enn ei forsøpling og ei fordumming av det offentlege rom.

A defining moment

september 28, 2008

Alt er stort her i USA. Alt er supersized, og less is not more. Så også med dei politiske debattane i valgkampen, og igår kveld gjekk den første verkeleg store direktesendte tv-debatten på CNN mellom Barack Obama og John McCain av stabelen. Oppladinga starta ein time før startskuddet gjekk, med nedtelling til debattstart på skjermen. Når klokka omsider slo ni, var det høgtidsstemning i stova når den ærverdige herremannen Jim Lehrer prega av stundens alvor ønska velkommen til debatt. Dette var verkeleg ei tv-sending utanom det vanlege. I over 90 minutter samanhengande pågjekk debatten, heilt uavbrutt av dei sedvanlege reklamepausane kvart tiande minutt. Og publikum var godt dressert, dei fekk kun lov til å klappe når kandidatane gjorde sin entré på scenen, etterpå var det ikkje eit knyst å høyre fra salen. 

Denne første tv-debatten mellom presidentkandidatane skulle opprinneleg dreie seg om utanriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål. Dei siste vekers hendingar nødvendiggjorde imidlertid ei endring av planen, og den første halvdelen av debatten omhandla krisen i det amerikanske finansmarkedet. Barack Obama kom best ut i starten. Han såg rett inn i kamera og proklamerte at «this is a defining moment of our time». Han var tydeleg på offensiven når han snakka om finanskrisen, og han retta fokuset mot Main Street heller enn Wall Street. Mange vanlege arbeidstakarar har ei lita finanskrise på slutten av kvar månad, sa han mellom anna, og anklaga McCain for å ville gi millionar i skattelette til dei rikaste. McCain på si side messa vidare om at «we gotta fix the system», og «we gotta cut spending!» Løysinga hans på dei økonomiske problemene er å bruke mindre statlege penger og å kutte skattane. Ingen av dei svara direkte på om dei kjem til å støtte den gigantiske redningsplanen til Bush-administrasjonen eller ikkje. Obama fekk inn eit par gode poeng, blant anna at McCain har vore enig med Bush i 90% av tilfellene dei siste åra og dermed er lite truverdig som talsmann for ein ny politisk kurs. Som svar til McCain si oppfordring om å kutte pengebruken, svara Obama at ein eminent måte å spare pengar på er å få slutt på den pengeslukande krigen i Irak. 

Det bringer oss over på det neste temaet i debatten: utanriks- og sikkerhetspolitikk. John McCain er ein krystallklar tilhengar av krigen i Irak, og han kvikna også tydeleg til når temaskiftet var eit faktum. Me vinner krigen i Irak, og me kjem til å komme heim med seier og ære, sa han med stor overbevisning. Han påpeika også at han heile tida var tilhengar av «The Surge», den store økninga i amerikanske styrker som har lykkast i i stabilisere situasjonen i Irak den siste tida. Obama brukte eit pedagogisk grep debatten i gjennom ved at han påpeika saker der han og McCain er fundamentalt uenige. Irak er ei av dei sakene. Obama var motstandar av krigen heilt fra begynnelsen av, noko han bruker som bevis for si dømmekraft. Han meinar at grunnlaget for Irak-krigen var fullstendig fråverande (noko ettertida har gitt han rett i), og at dette har vore ei uklok og kostbar affære for USA. Militæret må brukast på ein klok måte, sa Obama igår. Mean det for McCain er utenkeleg å trekke seg ut av Irak før seieren er eit uomtvisteleg faktum, meinar Obama at krigen var eit stort feilgrep fra starten av og vil avslutte krigen på ein ansvarleg måte ved tilbaketrekning innan 16 månadar. 

Når det gjeld krigen i Afghanistan, er kandiatane meir på linje. Obama meinar at forsterking av styrkane i Afghanistan er nødvendig for å få kontroll over situasjonen. Krigen mot terror starta, og må slutte, i Afghanistan, sa han igår. Han meiner situasjonen har forverra seg fordi ein altfor stor andel av dei amerikanske styrkene er opptatt i Irak. McCain tala varmt for økte styrker og ein ny strategi i Afghanistan, men gir ikkje på same måten uttrykk for samanhengen mellom desse to krigane. Strategien ovanfor land som Iran, Nord-Korea og Russland tydeleggjorde også dei utanrikspolitiske forskjellane mellom kandidatane.  Obama ønsker dialog, og meinar at problemer ikkje kan løysast før ein begynner å snakke saman. McCain er sterkt imot dialog utan at bestemte vilkår er oppfylt i forkant. This is dangerous! sa han og sikta til Obama sin utanrikspolitikk. McCain spelar kraftig på si lange erfaring innan utanrikspolitikken, og droppar stadig navn på statsmenn han har møtt og land han har besøkt. Han påpeikar at han har vore involvert i alle viktige utanriksspørsmål dei siste 20 åra, og meinar dette talar for seg sjølv. 

Så kven sto igjen som vinnar etter denne viktige debatten..? Dei fleste meinar at det enda uavgjort. Ingen knockout i første debatt, skriv CNN på nettsida si. Ein god kveld for McCain, men betre for Obama, uttalar den lokale avisa The Boston Globe. Dei fleste er enige om at Obama var hakket hvassare under økonomidelen av debatten. Det er eg heilt enig i. Obama var mest poengtert i starten av debatten, og gjekk rett på sak med ei punktvis opplisting av kva ein økonomisk kriseplan bør innehalde. Trass i iherdige forsøk på å distansere seg fra den sittande republikanske regjeringa, er det vanskeleg for McCain å unngå å vere på defensiven i denne saka. McCain kom imidlertid sterkare tilbake når debatten skifta over til hans favorittfelt, utanrikspolitikk. McCain har overlegen ekspertise og erfaring på dette feltet, men Obama demonstrerte solid kunnskap og lot seg ikkje vippe av pinnen til tross for at McCain tok i bruk samtlige hersketeknikkar i boka. McCain sin overtydelege strategi var å stille eit stort spørsmålsteikn ved om Obama er klar for presidentansvaret, og han underbygde dette med stadig å seie «Obama forstår ikkje..» eller «det som senator Obama ikkje ser ut til å forstår, er at…» Det er uklart korleis denne strategien vil slå ut hos sving-velgarar. Kanskje virkar hans forsøk på å framstå som mest presidentaktig, mest «commander in chief», men det er også ein mulighet for at han framstår som belærande. Han spelar uhemma på folk sine følelsar når det gjeld krigen, og forteller nærmast på presenilt vis dei same historiane om og om igjen. For min del blir det i meste laget når han endå ein gong forteller om armbåndet fra den drepte Irak-soldaten han bærer med seg, eller når han endå ein gong viser til sine tankar «når han kom ut fra fengselet».  Eg synest også at hans manglande vilje til dialog med andre land og regimer er skremmande. «The silent treatment» har ikkje direkte vore ei suksessoppskrift så langt. Utsagn som at «eg såg Putin inn i augene og såg tre bokstavar: KGB» bringer tankane tilbake til den kalde krigen og kan umulig gi grunnlag for eit godt samarbeidsklima supermaktene imellom. 

Totalt sett må det seiast at begge gjorde ein rimeleg god figur under debatten. Det var ingen store tabbar, begge fekk tydeleg fram meiningane sine, og det var ein disiplinert og forholdsvis lite skitten debatt. Men det er klart at mangelen på ein klar vinnar favoriserer Obama i større grad enn McCain. For det første fordi valgkampens momentum har vore i favør av Obama dei siste to vekene, og han har opparbeida seg ei knapp leiing på meiningsmålingane.  For det andre fordi kveldens hovudtema utanrikspolitikk var forventa å vere klar heimebane for McCain. Nerva i valgkampen er fortsatt i høgspenning. Kva amerikanarane bestemmer seg for den 4.november vil få betydning for oss alle. Så om ikkje denne debatten klargjorde utfallet, er det likevel ingen tvil om at denne valgkampen er eit «defining moment» for vår tid.