Posts Tagged ‘foreldrepermisjon’

8.mars? – Yes we can!

mars 8, 2009

img_7760Det er 8.mars – kvinnedagen, og det kan ikkje gå upåakta hen. I fjor blei Norge kåra til det mest likestilte landet i verda. Eit halvår i USA har ytterlegare minna meg på kor langt me faktisk er komne heime i Norge. Så kvifor bør me framleis markere kvinnedagen?

For det første; alle verdas kvinner er ikkje like heldige som oss. Eg blir provosert av å høyre kvinner som seier: Nei, eg føler meg ikkje diskriminert, og er derfor ikkje opptatt av feminisme eller likestilling. Manglande personleg erfaring er ein egoistisk og sneversynt grunn til å unnvike temaet. Særleg nå rundt kvinnedagen er avisene fulle av rystande artiklar om kvinneundertrykking, æresdrap, og vold mot kvinner i andre deler av verda. La oss ikkje sette skylappane på og oversjå den urett som ikkje rammar oss sjølve.

For det andre: La oss ikkje kvile på lauvbæra heime i Norge heller. At Norge nå er på verdstoppen innan likestilling er ikkje ein tilfeldighet. Det har tatt lang tid, og me må ikkje gløyme alle dei kvinner og menn som opp gjennom åra har kjempa for dei rettane me ser på som sjølvsagte i dag. Å latterleggjere ”rødstrømpene” er å håne dei forkjemparane for likestilling som har bidratt til at me er der me er i dag. Å ta avstand fra kvinnebevegelsen fra tidlegare tiår er både ignorant, historielaust og utakknemleg. Me treng ikkje lenger stå på barrikadane. Men det er fordi nokon har gjort det for oss.

Det har også krevd politisk mot og vilje over mange år å komme dit me er i dag. Nokon meinar at likestilling kjem av seg sjølv, med tida; og at ein derfor ikkje bør gripe inn med aktive verkemiddel som kvotering eller lovfesting av rettar. Ideelt sett skulle eg også ønske at kvotering var unødvendig, men då vil dei ønskelege prosessane ta usigeleg lang tid. Utan kvotering hadde me ikkje hatt ein kvinneleg statsminister i Norge (Gro blei kvotert inn i politikken, og er stolt over det!), og me hadde heller ikkje hatt så mange kvinnelege statsrådar. Og kravet om 40% kvinner i styrene var truleg det som gjorde at Norge kapra førsteplassen i den tidlegare nevnte kåringa. Pappapermisjonen var omstridt då den først blei innført, men nå ønsker 7 av 10 fedre seg meir permisjon. 

For det tredje: Likestillinga er ikkje fullkommen i Norge heller. Særleg er me ikkje heilt i mål når det gjeld økonomisk likestilling og likelønn. Det bør vere nok å minne om at kvinner fortsatt tjener 15% mindre enn menn, og at det er altfor få kvinner i leiar- og professorstillingar. Det er framleis slik at normen er at kvinner tar hovudansvar for barn og husarbeid, medan mannen gjer karriere. Kvinner velger fortsatt tradisjonelt, og typiske kvinneyrker er dessverre lågt lønna. Resultatet er i mange tilfelle at kvinner blir økonomisk avhengige av menn, og svært mange kvinner endar opp som minstepensjonistar. Ei meir rettferdig fordeling av foreldrepermisjonen er eit beslekta tema eg har vore opptatt av i år. Foreldrepermisjon er eit velferdsgode som begge foreldra bør få nyte godt av, som vil ha positive ringvirkningar for heile familien, og som kan bidra til økt likestilling både i heimen og i arbeidslivet. Vold i nære relasjonar ogvoldtekt er andre enormt viktige saker som fortjener økt oppmerksomhet. Det same kan seiast om integrering og inkludering av kvinner med innvandrarbakgrunn. 

Kva er mine visjonar og ønsker for kommande år?

Eg ønsker meg ein brei og inkluderande debatt rundt feminisme og likestilling. Mange mislikar feminist-stempelet, og føler at dette er eit belasta begrep dei ikkje kan identifisere seg med. Eg har lest mange artiklar og blogginnlegg som diskuterer kva det vil seie ”å vere feminist”. Så interessant dette enn kan vere – eg skulle ønske at me kunne legge denne diskusjonen bak oss, og heller konsentrere oss om dei mange konkrete sakene. Kva bør gjerast for ytterlegare å fremme likestilling, både i Norge og ellers i verda? Ottar-feminist, radikal-feminist, liberal-feminist eller Gucci-feminist – kven bryr seg..? Sjølvsagt er ikkje alle feministar like, men så lenge ein er interessert i å fremme likestilling bør der vere plass til alle. Når diskusjonen sklir over i kor vidt det er kvinnefrigjerande eller ikkje å barbere leggane eller pynte og sminke seg – ja, då er det lett å forstå at mange ikkje vil kalle seg feministar. Så lenge kvinnegruppa Ottar til stadighet dukkar opp som dei einaste representantane for kvinnesaka i debattar – ja, då er det lett å forstå at mange ikkje føler at dei kan identifisere seg med feminisme-begrepet. Kvinnene i Ottar gjer ein god jobb, og eg er enig med dei i mange saker. Men eg har også forståelse for at stilen deira kan virke framandgjerande på mange. Men det er plass til alle! Eg trur dei fleste som er opptatt av likestilling har dei samme overordna måla; men framgangsmåte, stil og retorikk er ulik. Så la oss ikkje krangle oss i mellom om smålege detaljar, men la det vere plass til alle i ein konstruktiv debatt om dei viktige sakene.

I tillegg; for å komme vidare er det avgjerande å innsjå at likestilling dreiar seg om både kvinner og menn sine muligheter og rettigheter. For meg er det viktig å reagere på urettferdig behandling av begge kjønn. Sjølv om diskriminering av kvinner har vore det største problemet så langt, er det urimeleg og lite truverdig å neglisjere at menn i nokon samanhengar kan bli diskriminert også. Verneplikt, foreldrepermisjon og barnefordelingssaker er nokon eksempel på at dette. Og ikkje minst; hovudfokus bør vere at likestilling er til det beste for både kvinner og menn. Menn er ikkje fienden, tvert imot. Likestilling handlar ikkje om at det ikkje skal vere lov å vere maskulin eller feminin lenger, eller at menn og kvinner skal vere ”like” – sjølv om nokon ”steinaldermenn” yndar å framstille det slik. Slik eg ser det, er målet eit større handlingsrom og eit større mangfald av muligheter for begge kjønn. Me kan heller ikkje alltid skulde manglande likestilling på det motsatte kjønn; ofte er det kvinner sjølve som motarbeidar likestilling, for eksempel ved tradisjonelle karrierevalg eller ved å tvihalde på foreldrepermisjonen. Systemet må legge til rette for likestilling, men kvinner og menn har også eit individuelt ansvar for å benytte dei mulighetane som fins.

Gratulerer med dagen!

PS: Det er jammen godt at det er kvinnedag ein gong i året, for det er jo man(n)dag kvar veke.. 😀

La dei små barn komme..

november 11, 2008

Tenk deg at du ligg med ei lita nyfødt jente i armane, utslitt etter fødsel og eit langt svangerskap, med mange nye rutinar som skal lærast både for deg, barnet og den stolte barnefaren. Nattevåk, amming, bli kjent med eit nytt lite menneske. Tenk deg så at i staden for å glede dykk til totalt 1 års lønna foreldrepermisjon, ligg du der og bekymrar deg for kor mange dagar eller kanskje veker du har råd til å vere vekke fra jobben. Kanskje får du berre eit par veker lønna permisjon, kanskje må du bruke av ferie eller sjukedagar, eller kanskje får du ingen lønna permisjon i det heile tatt.. Tenk deg at du må levere den vesle bylten i fra deg til framande etter nokon få veker eller månadar for å begynne på jobb igjen. Velkommen til USA.

Me er heldige i Norge. Ordningane for foreldrepermisjon er svært gode, og det er politisk vilje til å gjere ordningane endå betre; nå sist ved økninga av fedrekvoten fra seks til ti veker. Eg har tidlegare skreve om at det også i Norge er rom for forbetring, særleg når det gjeld å fordele permisjonstida meir rettferdig mellom foreldra, men når ein høyrer korleis forholda er her i USA er det lett å vere glad for at me bur i eit priveligert og beskytta lite hjørne av verda. Her i USA er det nemleg ikkje slik at lønna foreldrepermisjon er ein lovfesta rett. Praksis vil dermed avhenge av kor du jobbar, kor lenge du har jobba der, og i nokon tilfeller kva stat du bur i. Ifølge ein rapport fra 2007 utarbeida av Institute for Women’s Policy Research er ikkje lønna permisjon eingong standard i dei «beste bedriftene». Dei har sett nærmare på dei 100 mest familievennlege bedriftene i landet, og det viser seg 24% av desse bedriftene tilbyr 4 veker lønna permisjon eller mindre. Nær halvparten tilbyr ingen permisjon for fedre eller adoptivforeldre. 7% av desse bedriftene tilbyr ingen lønna permisjon. Og dette er altså snakk om forbilledlege bedrifter som i ei undersøking er kåra til dei mest familievennlege i landet. Som forventa er tilgangen til permisjon endå dårlegare dersom ein ser på heile privat sektor under eitt. Samme rapport angir då at kun 8% har tilgang til lønna permisjon. Dei påpeikar også at offentleg sektor ikkje går føre med eit godt eksempel; heller ikkje her er lønna permisjon standard. 

Kva seier det føderale lovverket i USA om foreldrepermisjon? The Pregnancy Discrimination Act of 1978 (PDA) pålegger arbeidsgivarar å gi gravide samme behandling og rettighetar som andre arbeidstakarar, og forbyr diskriminering av gravide. The federal Family and Medical Leave Act of 1993 (FMLA) beskyttar arbeidstakar sin jobbsikkerhet ved sjukdom (inkludert svangerskap og fødsel), og gir rett på inntil 12 veker ulønna permisjon årleg. FMLA gjeld imidlertid berre dersom du jobbar over 20 veker årleg, har jobba minst 12 månadar hos nåverande arbeidsgivar, og jobbar i eit firma med minst 50 ansatte. Utover dette er det fleire statar som har eigne bestemmelsar som tilbyr arbeidstakarar noko betre ordningar. 

Rett nok er me godt stilt i Norge, men i denne samanhengen er det faktisk USA som skiller seg radikalt fra dei aller fleste andre industrialiserte land. Ifølge ein artikkel i USA Today viste ei undersøking fra Harvard University at 163 av 168 undersøkte land hadde ei eller anna form for lønna foreldrepermisjon. Dette plasserer USA i selskap med land som Lesotho, Papua New Guinea og Swaziland. Kva kan vere årsakane til at USA har valgt ein annan kurs enn land det ville vore naturleg å samanlikne seg med? Den første teorien mine kollegaer lanserte, var at økt foreldrepermisjon blir sett på som sosialistisk. At frykta for sosialismen fratar amerikanarene mange grunnleggande velferdstilbod har eg tidlegare skreve om på denne bloggen. Artikkelen i USA Today peikar på at medan mange andre land har ført en bevisst familiepolitikk for å stimulere til fleire barnefødslar og halde folketalet oppe, har ikkje USA hatt dette behovet fordi innvandring har sikra folkeveksten. I USA er fødselraten per par 2.1, som tilsvarar den raten som er nødvendig for å halde befolkningstalet oppe. Til samanlikning er fødselsraten i Norge 1.9. Nokon meinar også at den feministiske bevegelsen har hatt ulike mål i Europa og USA. Medan europeiske feministar lenge har framheva ordningar som permisjon og barnehagar som eit viktig likestillingspolitisk verkemiddel, var det i USA lenge uaktuelt å kreve særbehandling av kvinner. Amerikanske feministar søkte likebehandling på alle plan og kjempa derfor heller ikkje for ordningar for gravide og mødrer. Nå har denne mentaliteten endra seg, men noko av forklaringa kan ligge i i tidlegare feministar sine haldningar. Andre peikar på det naturlege spørsmålet: Kven skal betale for det..? Det er lite tradisjon for offentlege skattefinansierte ordningar her i USA, jamfør den overdrevne frykta for sosialismen; og arbeidsgivarar er uvillige til å påta seg denne betydelege ekstrakostnaden. 

Tenk deg så at den vesle jenta di skal begynne i barnehage, og du oppdagar til din forskrekkelse at prisen på barnehage nærmast er som å ta opp eit ekstra huslån. Kva skal du gjere..? Tjenar du nok til å klare dei skyhøge barnehageprisane? Dersom du har fleire barn er det lite sannsynleg. Skal du skaffe dagmamma? Eller skal du slutte i jobben og bli heimeverande? Dette er daglegdagse betraktningar i USA idag. Ei av mine kollegaer har ei lita jente på 8 månadar. Dersom ho skulle hatt jenta i barnehage, hadde dette kosta henne 1800 dollar i månaden – med dagens dollarkurs tilsvarar dette godt over 12 000 norske kroner i månaden. Her i Boston er rett nok barnehage dyrare enn mange andre stader i landet, men det er likevel sjokkerande stor kontrast til den norske maksprisen for barnehageplass (for tida 2330 kr/mnd, med mål om å komme ned i 1750 kr/mnd innan 2012). 

Mange får sjokk når dei oppdagar kor dyrt det er å ha barn her i USA, men mange er også smerteleg klar over det i forkant. Eg har i løpet av mi korte tid i landet snakka med fleire jenter over 30 år, med høg utdanning og sikre jobbar, som seier rett ut at dei gjerne vil ha barn – men dei har ikkje råd ennå. Ei av jentene fortalde meg at sidan ho og ektemannen har kjøpt hus, må dei vente med å få barn. Naturleg nok vil mange vente med barn til dei har lagt seg opp nok penger til å kunne gi barnet sitt det aller beste; det vere seg bustad, barnehage eller college. Men skal ein verkeleg måtte vente fordi ein ikkje har råd..? Skal ein måtte velge mellom bustad eller barn?

Utfra desse skildringane skulle ein tru at barne-, familie- og likestillingspolitikk sto høgt på den politiske dagsordenen her i USA, og at dette var viktige kampsaker under den nyleg avslutta valgkampen. Tru om igjen! Dette er saker som såvidt meg bekjent ikkje blei nevnt med eit ord under valgkampen, iallfall ikkje i nokon av dei siste store debattane. Det er liten politisk vilje til å ta tak i desse sakene, og akkurat nå kan ein vel kanskje seie at USA har større og meir umiddelbart presserande problemer å ta tak i. Men likevel; mitt inntrykk er at dette er viktig for folk; dette er noko folk kjenner på kroppen og noko som i sterk grad påverkar folk sine livsvalg. Amerikanske familiar fortjenar velferdsordningar på linje med andre vestlege land, men då trengs det ein ny politisk vilje til å prioritere barne- og familiespørsmål og sjå viktigheten av dette i ein større samanheng. Kvifor er ikkje dette tilfelle idag? Kvifor er dei velferdsordningane me tar for gitt i Norge utopi her i USA? Og korleis kan det ha seg at amerikanarar likevel får fleire barn enn nordmenn..?

Heia pappa!

august 19, 2008

Eg har veldig god tru på norske menn. Eg trur dei er opptatt av å vere gode fedre, og eg trur dei ønsker seg mest mulig tid med barna sine. Det var derfor gledeleg å lese om kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell i VG i forgårs. Han er nettopp ferdig med åtte veker pappaperm, og setter nå søkelyset på dei positive sidene ved dette. Han anbefalar alle fedre å ta ut så mykje permisjon som mulig, og understrekar viktigheten av å vere aleine med barnet for å unngå å gjere seg til «reserve». Applaus til Solhjell, som går føre med eit godt eksempel!

Eg har tidlegare skrive eit innlegg om meir rettferdig fordeling av foreldrepermisjonen, og eg er hjertens enig med Solhjell i denne saka. Og det trur eg dei fleste er. Få vil betvile dei positive sidene ved meir permisjon til fedrene. Likevel er det ein del menn som ikkje tar ut heile fedrekvoten. Ifølge ferske tal fra NAV avstår fire av ti fedre fra å ta ut heile sin permisjonskvote på seks veker. Kva er grunnane til dette? Grovt sett kan årsakane delast i to; personlege grunnar, og grunnar som skuldast systemet slik det fungerar idag. 

På det personlege plan er det framleis ofte ei oppfatning av at det er kvinner som har hovudansvaret når eit barn blir født, og at det derfor ikkje vil følast naturleg eller nødvendig å ta ut pappaperm. Mange vil ikkje «ta» noko av permisjonen fra mora, og tar derfor ikkje ut meir enn fedrekvoten på seks veker. Ofte kan nok mødrene også vere motvillige til å dele permisjonstida med faren. Eit anna viktig forhold er arbeidsgivaren sine haldningar; mange forteller om sterk motvilje fra arbeidsgivar dersom dei ønsker å ta ut permisjon. I tillegg er systemet grovt diskriminerande, ifølge advokat Tanja Dahl Ødegaard som uttala seg til VG igår. På grunn av regelverket vil mange tape økonomisk på å ta ut pappapermisjon, fordi utbetalingane fra Folketrygda er begrensa oppad til 6G (ca 420 000 kr). Sidan kvinner i snitt fortsatt tjener mindre enn menn, vil mange ha meir å tape økonomisk dersom mannen har permisjon i forhold til dersom kvinna har permisjon. Farens rett til å kunne ta ut permisjon er også avhengig av om mora har opparbeida seg rett til foreldrepenger. Dersom mora har vore student, utan jobb, uføretrygda eller heimeverande i tida før ho får barn, vil heller ikkje faren ha rett til foreldrepenger. Dette er utvilsomt diskriminering av faren som omsorgsperson, og det er sterkt ønskeleg at også fedre får sjølvstendig opptjeningsrett.

At fedre får meir tid saman med barna sine, er ikkje anna enn rett og rimeleg, og det vil definitivt ha positive ringvirkningar for heile familien. Forhåpentlegvis vil den positive utviklinga fortsette, slik at endå fleire vil følge Solhjell sitt eksempel. Både haldningane og systemet må forbetrast for å oppnå dette!

Foreldrepermisjon – eit gode som bør delast!

juli 29, 2008

Eg er tilbake med eit tema eg er veldig opptatt av: deling av foreldrepermisjon. Dette var ei særdeles aktuell sak i mediebildet tidlegare i år, då både Likelønnskommisjonen og Mannspanelet la fram sine rapportar. Likelønnskommisjonen støttar forslaget om ei tredeling av permisjonen, det vil seie den islandske modellen der 1/3 er forbeholdt mor, 1/3 er forbeholdt far og 1/3 er valgfri. Dette er eit forslag som mange støttar, blant anna Ap si kvinnegruppe og SV. Mannspanelet gjekk inn for ei firedeling i første omgang, med ei seinare omlegging til tredeling dersom den totale permisjonstida blir utvida.

Eg kan seie det med ein gong: eg er definitivt positiv til større grad av deling. Eg synest ei tredeling høyrest fornuftig ut, men sjølvsagt kan andre modellar også diskuterast.

Argument som talar for ei meir rettferdig deling av foreldrepermisjonen:

1. Rettferdighet: Foreldrepermisjon er eit viktig velferdsgode, og det synest urimeleg at dette godet ikkje skal delast meir rettferdig mellom foreldra. Kvifor er det i dei fleste tilfeller kun mor som skal ha det privilegiet det er å få vere heime med barnet det første året?

2. Tilknytning: Det er særleg viktig for faren å få mulighet til å knytte seg til barnet tidleg. For mora er dette meir biologisk ordna – gjennom graviditet, fødsel og evt amming. Morsinstinktet kan nok ofte vere til hinder for å sleppe faren til den første tida. Derfor er det svært viktig at faren blir inkludert og får ta ansvar tidleg – også aleine med barnet!

3. Likestilling i arbeidslivet: Større deling vil ha positive konsekvensar når det gjeld kvinners karriere og likestilling i arbeidslivet. Ved ei deling av permisjonen blir lovpålagt, vil ingen arbeidsgivarar kunne nekte eller gjere det vanskeleg for menn å ta permisjon. Det vil også bli like «risikofylt» å ansette ein ung mann som ei ung kvinne, fordi begge vil måtte ut i permisjon når barna kjem. Kvinner vil dessutan ikkje sakke akterut på samme måte som idag, grunna fråvær i permisjonar. Det er i dag eit lønnsgap på 15% mellom kvinner og menn. Likelønnskommisjonen har konkludert med at store deler at dette gapet finn si forklaring i småbarnsperioden. På Island har dei etter innføring av tredelt foreldrepermisjon klart å redusere lønnsforskjellen mellom kjønna med 6%.

4. Likestilling i heimen: Kanskje vel så viktig som likestilling i arbeidslivet; betre fordeling av permisjonen vil vere eit uvurderleg tiltak for å få betre arbeidsfordeling heime. Det kan neppe vere overraskande at kvinner får hovudansvaret heime, både når det gjeld husarbeid og barn, dersom det er kvinner som tar ut heile permisjonen sjølve. Då kjem ein inn i eit mønster som vanskeleg kan snus. Som Anne Sandvik Lindmo sa i eit intervju: Dersom ein ikkje vil dele på permisjonen, kan ein takke seg sjølv for manglande likestilling i heimen.

5. Prinsipielt: Både mor og far har like mykje ansvar for eit felles prosjekt som det eit barn er. Foreldrepermisjonen tilhøyrer verken mor eller far, den tilhøyrer barnet. Staten kjøper foreldra fri fra arbeid for at dei best mulig skal kunne ta seg av barnet det første året. Eg vil tru det er til barnets beste å få tilbringe mest mulig tid med begge foreldre det første året, og eg trur definitivt det er til familiens beste at både mor og far tar aktiv del i barnets oppvekst fra starten av.

Dei vanlegaste motargumenta:

1. Valgfriheten blir fratatt familiane. Mange meiner at staten ikkje skal styre familiepolitikken. Argumentet om valgfrihet blir dratt fram fra Høgre og KrF kvar einaste gong det skal innførast tiltak retta mot familien. Eg er tilhengar av ei fleksibel ordning, men meiner at ei deling av permisjonen kan vere fleksibel. Og sjølv om foreldra kan dele permisjonen i dag, er det svært få som faktisk gjer det. Grunnane kan vere mange. For eksempel kan mor ønske å ha heile permisjonen sjølv, eller fars arbeidsgivar kan vere negativ til pappaperm. I kor stor grad har faren då valgfrihet..? Dei konservative partia er i mot alle inngrep og kvoteringar, og meiner at samfunnet sjølv vil ordne dette på sikt. Det kan godt hende, men vil me vente mange tiår på ei utvikling som vil ha så mange positive ringvirkningar? Me kunne ha droppa kvotering av kvinner inn i politikken også, men då ville ikkje unge jenter i dag hatt rollemodellar som Gro Harlem Brundtland (som er stolt over å ha blitt kvotert inn i politikken!), og kvinnelege statsrådar ville vore mangelvare.

2. Amming. Mange uttrykker bekymring for at ei deling av permisjonen vil føre til problemer med amminga. Dersom mor tar ut 2/3 av permisjonen vil ho kunne vere heime i 6 eller 8 mnd (avhengig av om ein tar ut 10 eller 12 mnd). Det er også ei ordning som gir ein time ammefri fra jobben. Korriger meg dersom eg tar feil, men så vidt eg veit er det ingen dokumentasjon for viktige helsegevinstar for barnet ved amming utover 6 mnd her i vestlege land. Det er utan tvil dei første månadane med amming som er viktigast. Dessutan er det sjeldan aktuelt med fullamming etter 6 mnd, då bør barnet begynne å få annan mat i tillegg. Det må heilt klart leggast til rette for amming utover 6-8 mnd dersom foreldra ønsker dette, men eg kan ikkje sjå at dette er eit argument sterkt nok til å vege opp for alle dei positive konsekvensane av delt permisjon.

3. Ein kan ikkje ta dette godet fra mor. Som nevnt tidlegare; det er ikkje mor sin permisjon. Utanom 3 veker før fødsel og 6 veker etter fødsel (som er øyremerka mor), kan permisjonen delast fritt mellom foreldra. Dette argumentet held derfor ikkje. Ei deling av permisjonen vil på sikt kunne gi mor noko endå eir verdifullt: nemleg ein far som er deltakande og likestilt i heimen og i forhold til barnet.

4. Biologi. Eg mistenker at nokon framleis er av den oppfatning at kvinner er betre omsorgspersonar enn menn, og at det eksisterer biologiske grunnar til at et er kvinnene som skal ha hovudansvaret for barna. Eg håpar dette er eit forelda syn, men under debatten som pågjekk i vinter var det tendenser til lett kamuflerte biologiske argument. Eg er overbevist om at menn er like gode omsorgspersonar som kvinner, men dei må få sleppe meir til!

5. Menn skal tvingast til å ta permisjon. Når Oddvar Steenstrøm i Tabloid stirrar inn i tv-kamera, rettar peikefingeren mot deg og ropar: ”Er det riktig at fedre skal TVINGES til å være hjemme med barna..?!” – ja då er det sjølvsagt ein provokasjon i kjent stil, men samstundes ei påminning om den positive utviklinga me har vore vitne til dei siste generasjonane. Det er vel ingen kommande fedre nå for tida som synest det er eit overgrep å få vere heime med sitt lille barn..? Eg trur menn meir enn gjerne vil stille opp meir heime. Undersøkelsar viser at 7 av 10 menn ønsker seg meir permisjon. Som Erik Solheim sa: Han er stolt over å tilhøyre ein generasjon menn som ikkje føler maskuliniteten truga av å ha omsorg for barn, heller tvert imot. Bravo!

For ei kjapt blikk på debatten som pågjekk tidlegare i år: Les gjerne her eller her. Les synspunkta til nokon som er enige med meg her, eller nokon som er uenige med meg her.

Og skriv gjerne ein kommentar om kva DU meiner!