Posts Tagged ‘kultur’

One dream, two girls

august 14, 2008

Eg har aldri likt å bli lurt. Me likar best at what you see is what you get. I Norge foretrekker me at det meste er like friskt, ekte og naturleg som eplejuicen fra Hardanger. Me foretrekker Kari Traa og Siri Kalvig framfor Paris Hilton og Victoria Beckham. Me vil ha the real thing. Kurt Nilsen vinn Idol, og Erlend Bratland vinn Norske talenter. Sjarmerande med masse særpreg og talent, men ikkje perfekte på den billedskjønne måten. Me heiar på at den søte og klossete antihelten skal banke mr.perfect ned i støvlane. Mange filmar og reklamar vitnar om dette. «Billedskjønn» og «glansbilde» er ikkje nødvendigvis komplimenter hos oss. Det må ikkje bli too much – for mykje av det gode. Eller..?! Er det slik, eller er det kanskje jantelovens klamme hånd som gjer at me bortforklarar det på denne måten? Eg veit ikkje. 

Men i Kina spiser folk hund. Og i Kina trur eg dei likar å bli lurt littegrann. OL i Beijing viser iallfall at dei kinesiske myndighetene er meir opptatt av illusjonen enn av realiteten. Forestillinga er viktigare enn sanninga. Først blei det avslørt at dei hadde pynta på fyrverkeri-bildene fra opningsseremonien. Men det som meir enn noko anna kjem til å bli ståande som eit symbol på Kina sin draum om det perfekte OL er biletet av dei to jentene Yang og Lin, 7 og 9 år gamle. Med musefletter og rød kjole imponerte 9 år gamle Lin heile verda då ho song «Ode til moderlandet» under OL-opninga fredag. Men det var 7 år gamle Yang som song så vakkert. Ho var imidlertid «for lubben og hadde ujevne tenner», og passa derfor ikkje inn i glansbildet Kina ønsker å presentere. Dette kan ein lese meir om blant anna i Dagbladet, i ein kommentar i Dagbladet, og i Aftenposten

AFP/AP/Scanpix (fra dagbladet.no)

Foto: AFP/AP/Scanpix (fra dagbladet.no)

«Vi ønsket at prosjektet skulle gi det riktige bildet og vi tenkte på hva som var best for nasjonen. Barnet på seremonien bør ha ei feilfritt utseende og uttrykk, og Lin er perfekt med tanke på det», forklarar musikalsk ansvarleg for seremonien. Visepresidenten for Beijings olympiske organisasjonskomitee forstår ikkje kva som er gale med dette, og adm.dir. i IOC (internasjonale olympiske komitee) kan heller ikkje sjå at dette er problematisk. Han uttalar: «Du må være sikker på at både de som opptrer og sangen er på høyest mulig nivå». Og på spørsmål om korleis han trur Yang føler seg: «Slik er det både i sport og i livet ellers». 

Vestlege land står ikkje tilbake for Kina når det gjeld fokus på ytre verdiar og utsjånad. Skjønnhetshysteriet er nok minst like ille i mange andre delar av verda. Men at barn på 7 og 9 år skal målast og dømmast på denne måten – det er vanskeleg å svelge (begge jentene er jo så søte! Og med min norske oppdragelse synest eg sjølvsagt at den minst billedskjønne er den aller søtaste). Signaleffekten er like ille for begge jentene. Ho eine har lært at ho synger bra, men kva hjelper det når ho ikkje har utsjånaden med seg? Ho andre har lært at ho ser bra ut, men ikkje duger til noko anna enn det. 

Dette må vere ein kulturkollisjon, som me lærte om på ungdomsskulen. Dette dreier seg vel nettopp om at kulturar er forskjellige, og at i Kina er det meir godtatt å bli lurt littegrann, meir akseptert å pynte litt på sanninga. Men akkurat dette historien er likevel vanskeleg å tolke som noko anna enn kynisk og hensynslaus bruk av to små jenter som nok begge er stolte av å ha fått gitt sitt bidrag til det perfekte OL.

One world, one dream?