Posts Tagged ‘likestilling’

8.mars? – Yes we can!

mars 8, 2009

img_7760Det er 8.mars – kvinnedagen, og det kan ikkje gå upåakta hen. I fjor blei Norge kåra til det mest likestilte landet i verda. Eit halvår i USA har ytterlegare minna meg på kor langt me faktisk er komne heime i Norge. Så kvifor bør me framleis markere kvinnedagen?

For det første; alle verdas kvinner er ikkje like heldige som oss. Eg blir provosert av å høyre kvinner som seier: Nei, eg føler meg ikkje diskriminert, og er derfor ikkje opptatt av feminisme eller likestilling. Manglande personleg erfaring er ein egoistisk og sneversynt grunn til å unnvike temaet. Særleg nå rundt kvinnedagen er avisene fulle av rystande artiklar om kvinneundertrykking, æresdrap, og vold mot kvinner i andre deler av verda. La oss ikkje sette skylappane på og oversjå den urett som ikkje rammar oss sjølve.

For det andre: La oss ikkje kvile på lauvbæra heime i Norge heller. At Norge nå er på verdstoppen innan likestilling er ikkje ein tilfeldighet. Det har tatt lang tid, og me må ikkje gløyme alle dei kvinner og menn som opp gjennom åra har kjempa for dei rettane me ser på som sjølvsagte i dag. Å latterleggjere ”rødstrømpene” er å håne dei forkjemparane for likestilling som har bidratt til at me er der me er i dag. Å ta avstand fra kvinnebevegelsen fra tidlegare tiår er både ignorant, historielaust og utakknemleg. Me treng ikkje lenger stå på barrikadane. Men det er fordi nokon har gjort det for oss.

Det har også krevd politisk mot og vilje over mange år å komme dit me er i dag. Nokon meinar at likestilling kjem av seg sjølv, med tida; og at ein derfor ikkje bør gripe inn med aktive verkemiddel som kvotering eller lovfesting av rettar. Ideelt sett skulle eg også ønske at kvotering var unødvendig, men då vil dei ønskelege prosessane ta usigeleg lang tid. Utan kvotering hadde me ikkje hatt ein kvinneleg statsminister i Norge (Gro blei kvotert inn i politikken, og er stolt over det!), og me hadde heller ikkje hatt så mange kvinnelege statsrådar. Og kravet om 40% kvinner i styrene var truleg det som gjorde at Norge kapra førsteplassen i den tidlegare nevnte kåringa. Pappapermisjonen var omstridt då den først blei innført, men nå ønsker 7 av 10 fedre seg meir permisjon. 

For det tredje: Likestillinga er ikkje fullkommen i Norge heller. Særleg er me ikkje heilt i mål når det gjeld økonomisk likestilling og likelønn. Det bør vere nok å minne om at kvinner fortsatt tjener 15% mindre enn menn, og at det er altfor få kvinner i leiar- og professorstillingar. Det er framleis slik at normen er at kvinner tar hovudansvar for barn og husarbeid, medan mannen gjer karriere. Kvinner velger fortsatt tradisjonelt, og typiske kvinneyrker er dessverre lågt lønna. Resultatet er i mange tilfelle at kvinner blir økonomisk avhengige av menn, og svært mange kvinner endar opp som minstepensjonistar. Ei meir rettferdig fordeling av foreldrepermisjonen er eit beslekta tema eg har vore opptatt av i år. Foreldrepermisjon er eit velferdsgode som begge foreldra bør få nyte godt av, som vil ha positive ringvirkningar for heile familien, og som kan bidra til økt likestilling både i heimen og i arbeidslivet. Vold i nære relasjonar ogvoldtekt er andre enormt viktige saker som fortjener økt oppmerksomhet. Det same kan seiast om integrering og inkludering av kvinner med innvandrarbakgrunn. 

Kva er mine visjonar og ønsker for kommande år?

Eg ønsker meg ein brei og inkluderande debatt rundt feminisme og likestilling. Mange mislikar feminist-stempelet, og føler at dette er eit belasta begrep dei ikkje kan identifisere seg med. Eg har lest mange artiklar og blogginnlegg som diskuterer kva det vil seie ”å vere feminist”. Så interessant dette enn kan vere – eg skulle ønske at me kunne legge denne diskusjonen bak oss, og heller konsentrere oss om dei mange konkrete sakene. Kva bør gjerast for ytterlegare å fremme likestilling, både i Norge og ellers i verda? Ottar-feminist, radikal-feminist, liberal-feminist eller Gucci-feminist – kven bryr seg..? Sjølvsagt er ikkje alle feministar like, men så lenge ein er interessert i å fremme likestilling bør der vere plass til alle. Når diskusjonen sklir over i kor vidt det er kvinnefrigjerande eller ikkje å barbere leggane eller pynte og sminke seg – ja, då er det lett å forstå at mange ikkje vil kalle seg feministar. Så lenge kvinnegruppa Ottar til stadighet dukkar opp som dei einaste representantane for kvinnesaka i debattar – ja, då er det lett å forstå at mange ikkje føler at dei kan identifisere seg med feminisme-begrepet. Kvinnene i Ottar gjer ein god jobb, og eg er enig med dei i mange saker. Men eg har også forståelse for at stilen deira kan virke framandgjerande på mange. Men det er plass til alle! Eg trur dei fleste som er opptatt av likestilling har dei samme overordna måla; men framgangsmåte, stil og retorikk er ulik. Så la oss ikkje krangle oss i mellom om smålege detaljar, men la det vere plass til alle i ein konstruktiv debatt om dei viktige sakene.

I tillegg; for å komme vidare er det avgjerande å innsjå at likestilling dreiar seg om både kvinner og menn sine muligheter og rettigheter. For meg er det viktig å reagere på urettferdig behandling av begge kjønn. Sjølv om diskriminering av kvinner har vore det største problemet så langt, er det urimeleg og lite truverdig å neglisjere at menn i nokon samanhengar kan bli diskriminert også. Verneplikt, foreldrepermisjon og barnefordelingssaker er nokon eksempel på at dette. Og ikkje minst; hovudfokus bør vere at likestilling er til det beste for både kvinner og menn. Menn er ikkje fienden, tvert imot. Likestilling handlar ikkje om at det ikkje skal vere lov å vere maskulin eller feminin lenger, eller at menn og kvinner skal vere ”like” – sjølv om nokon ”steinaldermenn” yndar å framstille det slik. Slik eg ser det, er målet eit større handlingsrom og eit større mangfald av muligheter for begge kjønn. Me kan heller ikkje alltid skulde manglande likestilling på det motsatte kjønn; ofte er det kvinner sjølve som motarbeidar likestilling, for eksempel ved tradisjonelle karrierevalg eller ved å tvihalde på foreldrepermisjonen. Systemet må legge til rette for likestilling, men kvinner og menn har også eit individuelt ansvar for å benytte dei mulighetane som fins.

Gratulerer med dagen!

PS: Det er jammen godt at det er kvinnedag ein gong i året, for det er jo man(n)dag kvar veke.. 😀

The Oscar Curse

mars 1, 2009

img_7773Sist helg gjekk den årlege Oscar-utdelinga av stabelen i Hollywood. Mange av dykk registrerte sikkert at Slumdog Millionaire vant ei rekke prisar, inkludert den gjevaste prisen for Beste Film; og at Kate Winslet og Sean Penn stakk av med seieren for Beste Hovedroller. Nokon av dykk har sikkert også høyrt om det som blir kalla «The Oscar Curse», eller Oscar-forbannelsen. Å vinne Oscar er den høgaste utmerkelsen i filmbransjen, og det er rekna som ei stor ære å vinne den prestisjetunge prisen. Men nokon meiner også at det å vinne Oscar kan vere ein forbannelse, både for karrieren og for privatlivet. 

Eg hadde også høyrt om dette angivelege fenomenet, men ei av jentene på jobb forklarte det meir i detalj. Ifølge henne er Oscar-forbannelsen som følger: Vinnaren av Beste Kvinnelege Birolle får ein karrieremessig knekk og vil slite med å få gode roller igjen. For vinnaren av Beste Kvinnelege Hovudrolle vil ekteskapet eller forholdet ryke. Eit kjapt internett-søk bekreftar at dette er eit kjent og mykje omtalt fenomen her i USA. Det er lett å finne eksempler på skuespelarar som har fått smake Oscar-prisens bakside.

Første aspekt ved forbannelsen blir ofte omtala som «Post-Oscar» syndromet; nemleg at mange skuespelarar sliter med å følge opp suksessen i ettertid, og henfaller til dårlege B-filmar eller tv-seriar. Nokon stader blir dette fenomenet skildra etter Oscar-pris for både birolle- og hovudrolle, og nokon meiner at dette ofte er tilfelle både for kvinner og menn. Men mest kjent er «Best Supporting Actress Curse»; at mange lovande  kvinnelege skuespelarar som vinn prisen for beste birolle ikkje klarar å leve opp til forventningane. Særleg på nittitalet blir det hevda at mange har blitt offer for denne forbannelsen, blant andre Whoopi Goldberg, Mercedes Ruehl, Kim Basinger, Mira Sorvino, Geena Davis og Marisa Tomei. 

Eit anna aspekt ved Oscar-forbannelsen er det som blir kalla «Oscar’s Relationship Curse». Og denne baksida av medalja skal visstnok vere forbeholdt kvinner. Teorien går ut på at kvinner som vinn Oscar, hovudsakleg for Beste Hovudrolle, går eit snarleg samlivsbrudd i møte. Ifølge mi venninne på jobb, er følgande scenario hyppig tilfelle: Den kvinnelege Oscar-vinnaren er gift med ein mindre kjent mann, som reagerer på kona sin suksess med å finne seg ein ny og mindre kjent kjæraste. Mest sannsynleg er samlivsbrudda rett etter Oscar-tildelinga ein tilfeldighet, men det er påfallande mange kvinner som har delt denne skjebnen. Eg nevner i fleng: Reese Witherspoon, Julia Roberts, Hillary Swank, Halle Berry, Gwyneth Paltrow og Helen Hunt. I tillegg tok forholdet mellom Nicole Kidman og Tom Cruise slutt rett før ho mottok Oscar for «The Hours» i 2002.

«Win an Oscar – lose your man». Det blir sagt at «she who wins an Best Actress will bring home one man (Oscar), but lose her own». Er det verkeleg slik at menn ikkje tåler at kvinner er meir berømte eller suksessfulle..? «It is hard on any couple when the woman is perceived to be more successful», blir det sagt i ein av artiklane om dette temaet. Er det verkeleg slik..?! Og i såfall, gjeld dette berre når kvinna er meir berømt og suksessfull enn mannen? Kvifor skulle det ikkje vere like problematisk andre vegen?

Eg håpar dette er ei myte. Men eg fryktar at det er ei kime av sannhet i det – særleg her i USA..

Hipp hopp hurra!

februar 21, 2009

Kilde: Scanpix (www.dagbladet.no)

Kilde: Scanpix (www.dagbladet.no)

 «En historisk dag for damene», skriv Marte på bloggen sin idag. Eg kunne ikkje vore meir enig. Dessverre fekk eg ikkje sjølv vere augevitne til det første VM-hopprennet for kvinner, men pyttsann; eg kan skrive om det likevel!

Det har vore ei lang ferd mot VM-skihopping for jentene. Eg har sett mang ein diskusjon og debatt om dette dei siste åra. Bakstreverske haldningar og fordommar har skjult seg bak tilsynelatande velmeinande argument som at «sikkerheten må stå i fokus» eller at «bredden er ikkje stor nok». Medan det ein leser mellom linjene er at «skihopp er ikkje noko for jenter» eller at «skihopping er for farleg for jenter». Eg skal ikkje snakke stygt om Torbjørn Yggestad, eg leste på nettet at han er alvorleg sjuk. Eg lar han tale for seg sjølv: «Jeg synes det er veldig koselig at de er med. Men det kommer til å ta mange år fremover før vi får skikkelig blest og fart rundt dette med damehopp. Det finnes fremdeles for få damer med den kapasiteten som trengs for å lage et skikkelig renn», seier han på vg.no. Koseleg var ikkje det første ordet som falt meg inn, men greit nok. Han meinar det nok godt. Og eg såg jo ikkje rennet idag, men var det ikkje eit «skikkeleg renn»..?

For jentene må ikkje berre få hoppe, dei må få hoppe skikkeleg! Eg leser at den norske hopparen Line Jahr uttalar til dagbladet.no at «juryen var dritfeig» og at «det ser så jævlig dårlig ut når jentene lander på kulen». Det er viktig at utøvarane får optimale forhold, særleg sidan skihopp for jenter er ein ny sport som treng litt «blest og fart» som Yggestad seier. Idag virkar det som om farten hadde vore altfor dårleg, slik at mange landa på kulen og dei lange hoppa uteblei. Dette er jo ein sport der jentene sannsynlegvis har betre forutsetningar enn gutane. Men dei må få ein sjanse til å vise kva dei kan. Marte skriv at under rennet var ekspertkommentator og tidlegare hoppar Espen Bredesen avmålt og strekte seg ikkje lenger enn til å seie at enkelte av hoppjentene er «relativt gode». På ein slik historisk dag kunne vel superlativa sitte litt lausare..? Eller er det nokon som føler seg trua?

Vanlegvis skyr eg kommentarfelta i nettavisene, men idag kom eg tilfeldigvis over ein kommentar eg merka meg: Vedkommande som skreiv kommentaren hadde besøkt si gamle mor på sjukeheimen idag. Ho hadde tørka sine modige tårer då jentene satte utfor hoppkanten i VM. Ho var nemleg ei av dei første norske jentene som dreiv med skihopping i sin ungdom på 40-talet. Det har vore ei lang ferd. 

Gubbeklubben Grei

desember 14, 2008

Til dagleg tenker eg ikkje vidare over dei mulighetane eg har fått tildelt. Sjølvsagt kan eg ta utdanning og bli lege! Sjølvsagt kan eg ta doktorgrad! Sjølvsagt kan eg reise eit år til Boston! Som eg sa den gong eg som lita jente ville og skulle klare alt (men kalla meg sjølv «du» i stadan for «eg»..): «Du skal! Du kan!» Men av og til blir eg minna på at det ikkje er så lenge sidan dette ikkje var sjølvsagt. Iallefall ikkje for størsteparten av befolkninga. Og iallfall ikkje for jenter. 

Nyleg var eg på ei foredragsrekke på Brigham and Women’s Hospital, i eit stort flott amfiteater eller auditorium. Tankane kan lett vandre av stad i slike samanhengar, særleg når detaljutbroderinga av basalforskning fjernt fra eige fagfelt drar ut i langdrag. På dette foredraget begynte eg å kikke meg rundt i auditoriet, og blei etterkvart fascinert av at veggene nærmast var dekka av portrettmaleri av gamle professorar. Eg veit sjølvsagt ikkje kven alle dei portretterte menna var, men eg reknar med at dei var framståande legar og forskarar fra opp gjennom sjukehusets historie. Det var sikkert snakk om totalt tredve maleri på auditoriets to langvegger, og av desse var det kun ei einsleg kvinne. Resten var eldre ærverdige gråhåra menn i dress eller legefrakk. Det portrettet som særleg fanga oppmerksomheten min var av ein professor som sto smilande framfor arbeidspulten sin. På pulten i bakgrunnen var det inniblant bøker og papirer også to familiebilder; truleg av kone og barn. Detaljar i bakgrunnen. Eg kunne ikkje la vere å tenke på at slik var det nok for mange av familiane til desse framståande og ærverdige professorane: Dei var i bakgrunnen. Dei blei ikkje prioritert. Dei la til rette for professoren sin suksess, dei laga mat og stelte hus og heim. Dei fleste ektefellene hadde truleg ikkje anledning til eigen utdanning, jobb eller karriere. Det kan ikkje ha vore lett for professorane sjølve heller. Lange arbeidsdagar og lite ferie, stort arbeidspress. Kanskje såg dei familien sin oftare på fotografiet på pulten enn i levande live..?

Ting har endra seg. Ingen finn seg lenger i ein så altoppslukande jobbkvardag, der ein må forsaka tid med familie og fritid for å kunne lukkast. Jenter blir legar og tar doktorgrad sjølve, i stadan for å sitte heime og vente med middagen klar til ein mann som jobbar 15 timars dagar. Me er heldige. Men også idag er det store fleirtalet professorar gamle grå menn. Til tross for at jenter for lengst har gjort sitt inntog i høgare utdanning og forskning, viser statistikken at veldig mange faller av på veg oppover karrierestigen. La oss sjå nærmare på dei harde fakta: Likestillingsstatistikk fra Universitetet i Bergen (UiB) for året 2007 viser at 49% av stipendiatane ved UiB er kvinner. Kvinneandelen varierar betydeleg mellom ulike fagområde. Medisin er eit av dei fagområda med størst kvinneandel, i 2007 var 62% av stipendiatane ved Medisinsk Fakultet kvinner. Dette er ei økning på nesten 10% dei siste ti åra, og gjenspeglar den utviklinga me ser på medisinstudiet; der fleirtalet studentar dei siste åra har vore kvinner. Statistikken på professornivå viser ei anna kjønnsfordeling. Kvinneandelen blant professorar på UiB er 17%, og her har det ikkje vore nokon økning dei siste åra. Innan fagfeltet medisin er 16% av professorane kvinner, også dette talet har vore stabilt dei siste åra. Noko av denne forskjellen kan sjølvsagt forklarast utfra det faktum at det tar tid å oppnå professor-kompetanse, og at det derfor nødvendigvis vil måtte ta nokon år før desse kjønnsforskjellane utjevnar seg.

untitled1

Kilde: Likestillingsstatistikk, UiB 2007

Men dette er ikkje einaste forklaringa. Isåfall burde kvinneandelen også på professornivå ha økt meir enn den har gjort. Forskningsminister Tora Aasland uttalar følgande til Norges Forskningsråd: «Kvinneandelen i medisinfaget er høy og har vært det en stund. Men selv om 56 prosent av dagens doktorander i medisin er kvinner, får vi ikke flere kvinnelige professorer i faget. Da er det grunn til å se nærmere på hva det er som gjør at utviklingen stopper opp på doktorgradsnivå.» Figuren ovanfor illustrerar det som blir kalla ”the leaky pipeline”, nemleg at kvinner fell i frå på den akademiske karrierestigen i større grad enn menn. Mens ein tidlegare trudde at så lenge fleire kvinner tok høgare utdanning, ville kjønnsforskjellane også i toppstillingane forsvinne etterkvart, ser ein nå at dette truleg ikkje kjem til å skje heilt automatisk. Det kjem iallfall til å ta lengre tid enn forventa. Mange brukar begrepet ”glasstaket” for å illustrere at kvinner kan møte motstand i systemet i større grad enn menn. Både «the leaky pipeline» og «glasstaket» har truleg mange og kompliserte årsakar. Mest sannsynleg er fenomenet delvis forårsaka av kvinner sine eigne valg, og delvis av treghet i systemet. Stadig fleire universitet og bedrifter har nå ein bevisst likestillingspolitikk, der det er eit uttalt mål å utjevne kjønnsforskjellane og få opp kvinneandelen på toppnivå. Innan medisinsk forskning er det avgjerande at det blir oppretta fleire stillingar i mellomsjiktet mellom stipendiat og professor, og at desse stillingane blir tryggare og meir forutsigbare. Men det er også viktig at ein på individuelt nivå tenker over kva «glasstak» ein har i sitt eige liv. Kva er årsakane til at mange kvinner frivillig hoppar av den akademiske karrierestigen?

Professorane er fortsatt i all hovudsak gamle grå menn. Og oftast er dei ei uvurderleg ressurs for oss i den nye generasjonen legeforskarar, dei fleste tar i mot oss med opne armar og øser av sin kunnskap. Eg har etterkvart vore på ein del forskningsmøter og -kongressar. Mi erfaring gjenspeglar statistikken: Mange unge kvinnelege stipendiatar og mange eldre mannlege professorar. Hierarkiet på mange møter er ofte påfallande forutsigbart. Dei mannlege professorane sitter fremst og snakkar desidert mest, med den største sjølvsagthet. Me i den yngre garde setter oss oftast langt bak til tross for at det er ledige plassar lenger framme, og me tar sjeldan ordet uoppfordra. Dette er ikkje alltid sant, men det er ofte tilfelle. Og dessverre er me jenter verst.. Held me oss pynteleg i bakgrunnen og tier i forsamlingar..?? Det er kanskje på tide å våge å ta litt meir plass? Men eg trur også det delvis har med ein annan kultur å gjere. Ein stille revolusjon er på gang. Me blir nok professorar, men kanskje me ikkje føler behov for å få maleriet vårt på veggen?

Tilbake på foredragsrekka på Brigham and Women’s Hospital: 6 framståande forskarar innan sitt fagfelt var valgt ut til å halde kvart sitt foredrag. Kor mange var kvinner? Ei av seks. Det er betre enn ei av tredve. Det går framover. 

Norge best på likestilling!

november 12, 2008

img_6666Gledelege nyheter idag: Aftenposten kan melde at Norge er kåra til verdsmestarar i likestilling! Ifølge den ferske rapporten «The Global Gender Gap» fra World Economic Forum er Norge det landet i verda der likestillinga er komt lengst. Rapporten måler avstanden mellom menn og kvinner på fire viktige områder: 1) Økonomisk deltaking og muligheter, 2) utdanningsnivå, 3) politisk representasjon, og 4) helse og forventet levealder. Den omfattande rapporten har gitt 130 land ein «Global Gender Gap index score». Indeksen kan tolkast som prosentandelen av gapet mellom menn og kvinner som er blitt lukka, og Norge får ein score på 82,39 prosent. Denne målinga er blitt utført dei tre siste åra, men 2008 er det første året der Norge tronar på toppen av lista. Finland og Sverige følger på 2. og 3.plass, medan USA er å finne heilt nede på 27.plass. Les heile rapporten her

Dette er gode nyheter, som viser at politiske valg gir konkrete resultater. Som barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt seier til aftenposten.no: «Mange har sagt at likestilling vil komme av seg selv, og at man ikke skal gripe inn i folks privatliv og bedriftenes anliggender. Men dette viser at tiltakene fører frem.»

Så la oss ikkje kvile på lauvbæra, men fokusere på arbeidsoppgavene; og la det vere typisk norsk å vere best framover også! 82% likestilling er kanskje best i verda, men det er ikkje bra nok-

Jobbsøkar i «barneklar alder»..?

november 12, 2008

Bør det vere forbudt å spørre om graviditet og familieplanlegging under jobbintervju? Om få dagar går høyringsfrista ut for ei endring av likestillingsloven som vil gjere dette forbudt. Det er allerede forbudt å diskriminere på bakgrunn av graviditet i ein ansettelsesprosess, men denne presiseringa av loven vil sende eit sterkt signal om at det også er uholdbart å stille spørsmål om dette i ein intervjusituasjon. I høyringsnotatet står følgande: «Et eksplisitt forbud mot spørsmål om graviditet vil kunne effektivisere diskrimineringsvernet ved at det klargjør dagens rettstilstand og kan motvirke at arbeidsgiver stiller spørsmål om forhold det ikke er adgang til å vektlegge.»

I ein kronikk i Aftenposten idag diskuterar ein skribent i «barneklar alder» dette spørsmålet. Ho fryktar at eit lovforbud mot spørsmål om graviditet under jobbintervju kan virke mot si hensikt, og gjere jobbsøking vanskelegare for kvinner i «barneklar alder». Ho begrunnar dette med at mange bedrifter kan velge minste motstands veg, og rett og slett la vere å innkalle desse kvinnene til intervju. 

Artikkelen belysar problemstillinga på ein god måte, men eg er uenig i konklusjonen. For det første ar eg vanskeleg for å tru at særleg mange bedrifter vil vere så ukloke og kortsiktige at dei unnlatar å innkalle kvalifiserte kvinner til intervju. For det andre forstår eg ikkje heilt denne prinsipplause pragmatismen basert på høgst hypotetiske konsekvensar som stadig gir seg utslag i diverse debattar. Det var akkurat det samme i debatten rundt kriminalisering av kjøp av seksuelle tjenester. Dei fleste er enige i at prinsipielt og moralsk sett bør dette vere forbudt. Mange var likevel skeptiske til eit forbud på grunn av hypotetiske følger dette kunne få, som at bransjen vil gå under jorda og skape dårlegare forhold for dei prostituerte.  

Men bør ikkje lovar og reglar gjenspegle kva som er akseptabelt og ikkje i eit samfunn? Bør ikkje lovar og reglar signalisere samfunnet sine haldningar? Skal spekulasjonar eller mulige konsekvensar avgjere kva som skal vere lovleg og ikkje..?

Akkurat i dette tilfellet er det sannsynleg at presiseringa av lova blir vedtatt. Det ville vore eit tvetydig signal dersom det skal vere ulovleg å diskriminere på bakgrunn av graviditet, men likevel lov til å spørre om det i ein intervjusituasjon. Nokon vil kanskje tenke at arbeidgivar har rett til å få kjennskap til ein mulig arbeidstakar sine planar framover. Eg meinar at i ein ansettelsesprosess bør søkaren sitt privatliv og personlege framtidsplanar vere totalt irrelevant. Alle bør bli vurdert på bakgrunn av sine kvalifikasjonar og si erfaring. Imidlertid er det forståeleg at arbeidsgivar av praktiske grunnar kan ha eit ønske om å bli informert om arbeidstakar sin graviditet på eit forholdsvis tidleg tidspunkt. Dette kan vere eit rimeleg krav, vel og merke etter at vedkommande er ansatt. Men dersom det skal vere legitimt å etterspørre slik informasjon i ein ansettelsesprosess vil dette utvilsomt øke risikoen for at unge kvinner blir diskriminert på usakleg grunnlag. Det samme må sjølvsagt også gjelde for unge menn i «barneklar alder». Dersom arbeidsgivarar følger med i timen, veit dei at stadig fleire menn tar ut foreldrepermisjon, også utover fedrekvoten. På samme måte som det bør vere uakseptabelt å spørre om ei kvinne sin graviditet under eit jobbintervju, bør det like fullt vere uakseptabelt å spørre ein mann om han planlegg familieforsøkelse og om han isåfall har tenkt å ta permisjon.

Kva meinar mine lesarar i «barneklar alder» om dette? Er diskriminering av unge kvinner (og menn) eit stort problem? Vil det nevnte lovforslaget kunne endre dette i positiv eller negativ retning? Og kva skal ligge til grunn for lovgivinga; prinsipper, pragmatisme eller begge deler..?

La dei små barn komme..

november 11, 2008

Tenk deg at du ligg med ei lita nyfødt jente i armane, utslitt etter fødsel og eit langt svangerskap, med mange nye rutinar som skal lærast både for deg, barnet og den stolte barnefaren. Nattevåk, amming, bli kjent med eit nytt lite menneske. Tenk deg så at i staden for å glede dykk til totalt 1 års lønna foreldrepermisjon, ligg du der og bekymrar deg for kor mange dagar eller kanskje veker du har råd til å vere vekke fra jobben. Kanskje får du berre eit par veker lønna permisjon, kanskje må du bruke av ferie eller sjukedagar, eller kanskje får du ingen lønna permisjon i det heile tatt.. Tenk deg at du må levere den vesle bylten i fra deg til framande etter nokon få veker eller månadar for å begynne på jobb igjen. Velkommen til USA.

Me er heldige i Norge. Ordningane for foreldrepermisjon er svært gode, og det er politisk vilje til å gjere ordningane endå betre; nå sist ved økninga av fedrekvoten fra seks til ti veker. Eg har tidlegare skreve om at det også i Norge er rom for forbetring, særleg når det gjeld å fordele permisjonstida meir rettferdig mellom foreldra, men når ein høyrer korleis forholda er her i USA er det lett å vere glad for at me bur i eit priveligert og beskytta lite hjørne av verda. Her i USA er det nemleg ikkje slik at lønna foreldrepermisjon er ein lovfesta rett. Praksis vil dermed avhenge av kor du jobbar, kor lenge du har jobba der, og i nokon tilfeller kva stat du bur i. Ifølge ein rapport fra 2007 utarbeida av Institute for Women’s Policy Research er ikkje lønna permisjon eingong standard i dei «beste bedriftene». Dei har sett nærmare på dei 100 mest familievennlege bedriftene i landet, og det viser seg 24% av desse bedriftene tilbyr 4 veker lønna permisjon eller mindre. Nær halvparten tilbyr ingen permisjon for fedre eller adoptivforeldre. 7% av desse bedriftene tilbyr ingen lønna permisjon. Og dette er altså snakk om forbilledlege bedrifter som i ei undersøking er kåra til dei mest familievennlege i landet. Som forventa er tilgangen til permisjon endå dårlegare dersom ein ser på heile privat sektor under eitt. Samme rapport angir då at kun 8% har tilgang til lønna permisjon. Dei påpeikar også at offentleg sektor ikkje går føre med eit godt eksempel; heller ikkje her er lønna permisjon standard. 

Kva seier det føderale lovverket i USA om foreldrepermisjon? The Pregnancy Discrimination Act of 1978 (PDA) pålegger arbeidsgivarar å gi gravide samme behandling og rettighetar som andre arbeidstakarar, og forbyr diskriminering av gravide. The federal Family and Medical Leave Act of 1993 (FMLA) beskyttar arbeidstakar sin jobbsikkerhet ved sjukdom (inkludert svangerskap og fødsel), og gir rett på inntil 12 veker ulønna permisjon årleg. FMLA gjeld imidlertid berre dersom du jobbar over 20 veker årleg, har jobba minst 12 månadar hos nåverande arbeidsgivar, og jobbar i eit firma med minst 50 ansatte. Utover dette er det fleire statar som har eigne bestemmelsar som tilbyr arbeidstakarar noko betre ordningar. 

Rett nok er me godt stilt i Norge, men i denne samanhengen er det faktisk USA som skiller seg radikalt fra dei aller fleste andre industrialiserte land. Ifølge ein artikkel i USA Today viste ei undersøking fra Harvard University at 163 av 168 undersøkte land hadde ei eller anna form for lønna foreldrepermisjon. Dette plasserer USA i selskap med land som Lesotho, Papua New Guinea og Swaziland. Kva kan vere årsakane til at USA har valgt ein annan kurs enn land det ville vore naturleg å samanlikne seg med? Den første teorien mine kollegaer lanserte, var at økt foreldrepermisjon blir sett på som sosialistisk. At frykta for sosialismen fratar amerikanarene mange grunnleggande velferdstilbod har eg tidlegare skreve om på denne bloggen. Artikkelen i USA Today peikar på at medan mange andre land har ført en bevisst familiepolitikk for å stimulere til fleire barnefødslar og halde folketalet oppe, har ikkje USA hatt dette behovet fordi innvandring har sikra folkeveksten. I USA er fødselraten per par 2.1, som tilsvarar den raten som er nødvendig for å halde befolkningstalet oppe. Til samanlikning er fødselsraten i Norge 1.9. Nokon meinar også at den feministiske bevegelsen har hatt ulike mål i Europa og USA. Medan europeiske feministar lenge har framheva ordningar som permisjon og barnehagar som eit viktig likestillingspolitisk verkemiddel, var det i USA lenge uaktuelt å kreve særbehandling av kvinner. Amerikanske feministar søkte likebehandling på alle plan og kjempa derfor heller ikkje for ordningar for gravide og mødrer. Nå har denne mentaliteten endra seg, men noko av forklaringa kan ligge i i tidlegare feministar sine haldningar. Andre peikar på det naturlege spørsmålet: Kven skal betale for det..? Det er lite tradisjon for offentlege skattefinansierte ordningar her i USA, jamfør den overdrevne frykta for sosialismen; og arbeidsgivarar er uvillige til å påta seg denne betydelege ekstrakostnaden. 

Tenk deg så at den vesle jenta di skal begynne i barnehage, og du oppdagar til din forskrekkelse at prisen på barnehage nærmast er som å ta opp eit ekstra huslån. Kva skal du gjere..? Tjenar du nok til å klare dei skyhøge barnehageprisane? Dersom du har fleire barn er det lite sannsynleg. Skal du skaffe dagmamma? Eller skal du slutte i jobben og bli heimeverande? Dette er daglegdagse betraktningar i USA idag. Ei av mine kollegaer har ei lita jente på 8 månadar. Dersom ho skulle hatt jenta i barnehage, hadde dette kosta henne 1800 dollar i månaden – med dagens dollarkurs tilsvarar dette godt over 12 000 norske kroner i månaden. Her i Boston er rett nok barnehage dyrare enn mange andre stader i landet, men det er likevel sjokkerande stor kontrast til den norske maksprisen for barnehageplass (for tida 2330 kr/mnd, med mål om å komme ned i 1750 kr/mnd innan 2012). 

Mange får sjokk når dei oppdagar kor dyrt det er å ha barn her i USA, men mange er også smerteleg klar over det i forkant. Eg har i løpet av mi korte tid i landet snakka med fleire jenter over 30 år, med høg utdanning og sikre jobbar, som seier rett ut at dei gjerne vil ha barn – men dei har ikkje råd ennå. Ei av jentene fortalde meg at sidan ho og ektemannen har kjøpt hus, må dei vente med å få barn. Naturleg nok vil mange vente med barn til dei har lagt seg opp nok penger til å kunne gi barnet sitt det aller beste; det vere seg bustad, barnehage eller college. Men skal ein verkeleg måtte vente fordi ein ikkje har råd..? Skal ein måtte velge mellom bustad eller barn?

Utfra desse skildringane skulle ein tru at barne-, familie- og likestillingspolitikk sto høgt på den politiske dagsordenen her i USA, og at dette var viktige kampsaker under den nyleg avslutta valgkampen. Tru om igjen! Dette er saker som såvidt meg bekjent ikkje blei nevnt med eit ord under valgkampen, iallfall ikkje i nokon av dei siste store debattane. Det er liten politisk vilje til å ta tak i desse sakene, og akkurat nå kan ein vel kanskje seie at USA har større og meir umiddelbart presserande problemer å ta tak i. Men likevel; mitt inntrykk er at dette er viktig for folk; dette er noko folk kjenner på kroppen og noko som i sterk grad påverkar folk sine livsvalg. Amerikanske familiar fortjenar velferdsordningar på linje med andre vestlege land, men då trengs det ein ny politisk vilje til å prioritere barne- og familiespørsmål og sjå viktigheten av dette i ein større samanheng. Kvifor er ikkje dette tilfelle idag? Kvifor er dei velferdsordningane me tar for gitt i Norge utopi her i USA? Og korleis kan det ha seg at amerikanarar likevel får fleire barn enn nordmenn..?

Pro-choice vs pro-life

oktober 12, 2008

På CNN si nettside kan ein idag lese at Sarah Palin går til frontalangrep på retten til sjølvbestemt abort. Ho er motstandar av abort i alle tilfeller unntatt der mora sitt liv er i fare. Det vil seie at ho også er i mot abort dersom ei kvinne blir gravid etter voldtekt eller incest. Dette er ekstreme meiningar i norsk målestokk. Rett nok vil KrF innføre visse restriksjonar på retten til sjølvbestemt abort, men eg trur ikkje det er så veldig mange fleire enn Ludvig Nessa og Børre Knudsen som vil gå like langt som Palin. Men i USA er denne debatten høgst levande. Landet deler seg mellom dei som er pro-choice og dei som er pro-life. Pro-choice vil seie å vere tilhengar av retten til sjølvbestemt abort, medan pro-life er beteikninga på dei som er motstandar av abort og vil kjempe for fosteret sin rett til liv. Litt forenkla kan ein seie at dei fleste konservative republikanarar er pro-life, medan dei fleste demokratar er pro-choice. Spørreundersøkingar utført i 2007 viste at denne saka deler landet i to, omtrent halve befolkninga på kvar side. 

Korleis er regelverket for abort i USA idag? Den nåverande praksisen baserer seg på ei presedens-skapande sak fra 1973, kjent som Roe vs Wade-saka. Høgsterett fastslo då at å forby abort i første trimester (første 3 mnd) var å rekne som grunnlovsstridig. Dette hovudprinsippet gjeld fortsatt. Detaljar rundt andre forhold, som informering av foreldre, obligatorisk veiledning, og abort etter første trimester, varierar noko fra stat til stat. Sarah Palin og John McCain vil oppheve Roe vs Wade-dommen, og sterkt innskrenke muligheten for abort. Barack Obama vil behalde praksisen som den er, og er dermed tilhengar av kvinner si rett til sjølvbestemt abort. Til nå i valgkampen har Palin unngått å fronte sine ekstreme meiningar i abortsaka, truleg fordi republikanarane har vore redde for at dette kunne skremme vekk sving-velgarar og kvinner. Når ho nå tydelegvis har fått klarsignal til å ta bladet fra munnen, kan det virke som om hennar meiningar er stuereine for John McCain og hans stab. Det er skremmande nyheter. John McCain er nemleg på langt nær like ultrakonservativ og ekstrem som Palin og den mest konservative basen i partiet. Men ved å velge Palin som visepresidentkandidat og gi henne klarsignal til å fronte meiningar som dette, signaliserer han ein annan kurs. Eg har vanskeleg for å sjå kva han kan vinne på dette. Palin sine sosialkonservative haldningar til mellom anna abort appellerar sterkt til den konservative basen i partiet, men eg kan ikkje forstå anna enn at denne velgargruppa vil støtte dei uansett. Burde dei ikkje heller prøve å tiltrekke seg ubestemte velgarar som befinner seg meir i det politiske sentrum, og sving-velgarar som byttar på å sympatisere med dei to partia? 

Det er dårlege nyheter for kvinner i USA at Palin og så mange andre ønsker å sette kvinnesaka minst 50 år tilbake i tid, til ei tid då kvinner ikkje hadde rett til å bestemme over sin eigen kropp eller sitt eige liv. Dei seier at dei er pro-life, men det er ikkje kvinner sine liv dei kjempar for. Abort er ikkje ei enkel sak, og alle si personlege meining bør respekterast. Men å frata kvinner denne retten til sjølve å velge, er vanskeleg å tolke som noko anna enn eit brudd på ein grunnleggande menneskerett. La oss håpe håpe amerikanske kvinner får behalde «a woman’s right to choose».

Steinaldermannen – the missing link?

august 21, 2008

Han tilhøyrer ein sjeldan rase. Han er i utakt med si tid, og i høgste grad politisk ukorrekt. Han lar seg sjeldan observere utanfor sitt naturlege habitat, også kjent som gutteklubben grei. Er denne arten utrydningstruga? Bør han fredast eller fryktast? Eg snakkar om steinaldermannen.

Steinaldermannens våte draum?

Steinaldermannens våte draum?

Kva kjenneteiknar steinaldermannen? Ingen ytre kjenneteikn avslører hans identitet. Han kan like gjerne ha stresskoffert og slips, som skjegg og ryggsekk. Vanlegvis prøver han å skjule sine innerste meiningar i det lengste, men nokon faktorar triggar denne mannen, og då er han vanlegvis lett gjenkjenneleg. Det er nemleg eit distinkt sett av meiningar og haldningar som er steinaldermannens fremste karakteristika. Han lengtar tilbake til tidlegare ærefulle tider, då mannen var herren i huset og kvinna holdt seg der ho høyrte heime, på kjøkkenet. Han meiner at sidan kvinner og menn er forskjellige, er likestilling ein uting. Husarbeid og barneoppdragelse er kvinnfolkarbeid – sjølv ønsker han å dyrke sine maskuline interesser, helst jakt og fiske eller andre sysler som bringer han nærare det gamle jegersamfunnet. Retroseksuelle menn som Lars Monsen er idealet. 

Fins det verkeleg eksemplarer av denne arten i år 2008? Dei er sjeldan vare, men tru meg; eg har møtt dei, dei smyg seg gjerne ut av steinhola etter eit visst alkoholinntak. Og ein sjeldan gong stikk dei til og med hovudet fram i den offentlege debatten og viftar litt med klubba si. Eit ferskt eksempel er dei famøse utsagna til investor Jan Haudemann Andersen tidlegare i sommar (sjå blogginnlegg), der han erklærte seg som motstandar av pappaperm og ikkje likte synet av menn med barnevogn. 

Men steinaldermannen har vanskelege levekår for tida. Han føler at det ikkje er lov å vere mann lenger. La nå menn vere menn, seier han. Mannsrolla er i krise, blir det påstått. Samfunnet er blitt femininisert. Nei nå har likestillinga gått for langt. Steinaldermannen anser ei særskilt gruppe som sin verste fiende, nemleg feministane. Eller rødstrømpene, som han ofte yndar å kalle dei. Fysj! Desse orda blir spytta ut med stor forakt, ofte foranlediga av skildrande ord som «militante» eller «rabiate». Også menn med meir moderne meiningar får høyre det: dei er mjuke menn og tøffelheltar, og iallefall ikkje ekte mannfolk. 

Steinaldermannen representerer på mange måtar det som kan beskrivast som the missing link i likestillingsdebatten. Eg tenker på påstanden om at menn ikkje skal få lov til å vere menn lenger. Dette er ei uheldig misforståing. For på kva måte er det ei konflikt mellom det å vere machomann og det å vere opptatt av likestilling..? For å sitere Samantha i Sex and the City: «It’s all that crazy testosterone.. Thank God for it!» Men å vere mannssjåvinist er lite mandig!

Korleis skal ein forholde seg dersom ein uventa møter på denne arten? Etter nøye observasjon kan eg bekrefte at det er som med hoggormen: Den er meir redd meg, enn eg er redd den.. Mykje tyder på at steinaldermannen føler seg truga, og slit med å tilpasse seg dagens moderne samfunn. Så kanskje me heller skal synast litt synd på denne overlevninga fra fortida? Etter alt å dømme kjem nemleg evolusjonen til å utrydde denne arten i nærmaste framtid. Det er lite truleg at nokon kjem til å ville reprodusere seg med steinaldermenn i tida framover. For som Helle Vaagland uttalte: Du gidder ikke ligge med en mann som aldri tar oppvasken!

Heia pappa!

august 19, 2008

Eg har veldig god tru på norske menn. Eg trur dei er opptatt av å vere gode fedre, og eg trur dei ønsker seg mest mulig tid med barna sine. Det var derfor gledeleg å lese om kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell i VG i forgårs. Han er nettopp ferdig med åtte veker pappaperm, og setter nå søkelyset på dei positive sidene ved dette. Han anbefalar alle fedre å ta ut så mykje permisjon som mulig, og understrekar viktigheten av å vere aleine med barnet for å unngå å gjere seg til «reserve». Applaus til Solhjell, som går føre med eit godt eksempel!

Eg har tidlegare skrive eit innlegg om meir rettferdig fordeling av foreldrepermisjonen, og eg er hjertens enig med Solhjell i denne saka. Og det trur eg dei fleste er. Få vil betvile dei positive sidene ved meir permisjon til fedrene. Likevel er det ein del menn som ikkje tar ut heile fedrekvoten. Ifølge ferske tal fra NAV avstår fire av ti fedre fra å ta ut heile sin permisjonskvote på seks veker. Kva er grunnane til dette? Grovt sett kan årsakane delast i to; personlege grunnar, og grunnar som skuldast systemet slik det fungerar idag. 

På det personlege plan er det framleis ofte ei oppfatning av at det er kvinner som har hovudansvaret når eit barn blir født, og at det derfor ikkje vil følast naturleg eller nødvendig å ta ut pappaperm. Mange vil ikkje «ta» noko av permisjonen fra mora, og tar derfor ikkje ut meir enn fedrekvoten på seks veker. Ofte kan nok mødrene også vere motvillige til å dele permisjonstida med faren. Eit anna viktig forhold er arbeidsgivaren sine haldningar; mange forteller om sterk motvilje fra arbeidsgivar dersom dei ønsker å ta ut permisjon. I tillegg er systemet grovt diskriminerande, ifølge advokat Tanja Dahl Ødegaard som uttala seg til VG igår. På grunn av regelverket vil mange tape økonomisk på å ta ut pappapermisjon, fordi utbetalingane fra Folketrygda er begrensa oppad til 6G (ca 420 000 kr). Sidan kvinner i snitt fortsatt tjener mindre enn menn, vil mange ha meir å tape økonomisk dersom mannen har permisjon i forhold til dersom kvinna har permisjon. Farens rett til å kunne ta ut permisjon er også avhengig av om mora har opparbeida seg rett til foreldrepenger. Dersom mora har vore student, utan jobb, uføretrygda eller heimeverande i tida før ho får barn, vil heller ikkje faren ha rett til foreldrepenger. Dette er utvilsomt diskriminering av faren som omsorgsperson, og det er sterkt ønskeleg at også fedre får sjølvstendig opptjeningsrett.

At fedre får meir tid saman med barna sine, er ikkje anna enn rett og rimeleg, og det vil definitivt ha positive ringvirkningar for heile familien. Forhåpentlegvis vil den positive utviklinga fortsette, slik at endå fleire vil følge Solhjell sitt eksempel. Både haldningane og systemet må forbetrast for å oppnå dette!

In a rich man’s world?

august 7, 2008

Igår kunne ein lese om 66 år gamle Else Johansen i Aftenposten. Ho har oppdratt fem barn og vore adm.dir. i «familiebedrifta AS» i alle år. I tillegg har ho vore aktiv i arbeidslivet nesten like lenge som sin mann. Sjokket var derfor stort då ho nylig fant ut at ho kjem til å bli tilnærma minstepensjonist, medan mannen blir belønna med ein svært god pensjon. Dette er eit klassisk tilfelle, og blir i artikkelen omtala som «minstepensjonistfella». Kvinner som har prioritert familien og tatt hovudansvaret for barn og heim, har gjerne jobba ein del deltid og vore litt inn og ut av arbeidslivet – og blir derfor minstepensjonistar. 

Remember... Be independent! 🙂

Er dette lønn som fortjent? Absolutt ikkje. Omsorg for barn og ansvar for hus og heim er også eit arbeid som må gjerast. Eg trur neppe mannen hennar hadde oppnådd ein like gullkanta pensjon dersom ikkje kona hadde tatt seg av nettopp desse oppgavene. I deira generasjon er denne type arbeidsfordeling regelen heller enn unntaket. Dette skapar ei stor gruppe kvinnelege pensjonstaparar. Men også blant unge kvinner idag er det vanleg å ta hovudansvaret heime, og gjerne jobbe deltid. Spørsmålet er om dei er bevisst kva følger dette kan få for framtidig økonomi og pensjon. 

Kvinnesiden.no har som formål å bevisstgjere kvinner i forhold til eigen privatøkonomi. Siw Ødegaad er ansvarleg for økonomistoffet, og ein artikkel ho skreiv på kvinnedagen i fjor fanga mi interesse. «Kvinner velger feil», skriv ho. Ho påpeikar at kvinners valg er til direkte hinder for økonomisk likestilling. 

Kva er det som gjer at me ikkje har økonomisk likestilling i Norge idag? Ein av grunnane er åpenbart at kvinner tjener dårlegare enn menn. Lønnsforskjellen mellom kjønna er heile 15%. Kvinner velger framleis tradisjonelt i forhold til yrke, og typiske «kvinneyrker» har dessverre låg lønn. I tillegg jobbar kvinner ofte deltid; ifølge Ødegaard er det kun 4 av 10 kvinner som jobbar fulltid. Det er interessant at tidleg i yrkeslivet er lønnsforskjellane mindre, medan dei aukar når ein etablerer familie. Då tar kvinner mesteparten av permisjonen, er mest heime med sjuke barn og går gjerne ned i deltid eller sluttar i jobb ein periode dersom det trengs. Og eg trur ofte det trengs. Det er ikkje vanskeleg å forstå at tidsklemma kan ramme mange familiar, og det er heller ikkje vanskeleg å forstå at ein ønsker å prioritere samvær med barna medan dei er små. Det som er verre å forstå, er kvifor det alltid er kvinnene som tar dette ansvaret? Etter mi meining burde begge foreldra prioritert familien i småbarnsperioden. 

Kva kan grunnane vere til at det er kvinner som oftast tar hovudansvaret heime og prioriterer familien, medan det  oftast er mannen som tar hovudansvaret for økonomi og prioriterer karrieren..? For all del, det har utvilsomt skjedd ei positiv utvikling på denne fronten dei siste åra, men likevel; særleg når ein etablerer familie ser ein at mange velger eit forbløffande tradisjonelt familiemønster. Er det biologiske grunnar til dette? Har kvinner sterkare dragning mot å passe barn og heim, eller betre utvikla omsorgsevner? Er kvinner mindre opptatt av penger og karriere? Synest kvinner det er greit å bli forsørga? Eg trur ikkje det. Eg trur heller dette har med sosiale forventningar å gjere. Det er ei sterk forventning i samfunnet om at kvinner skal prioritere familien. Kvinner blir fortsatt sett rart på dersom dei begynner å jobbe 3 månadar etter fødselen, eller dersom dei prioriterer karriere framfor barn og familie. Det er noko unaturleg over det, som gjer folk usikre i møte med slike utradisjonelle valg. 

Men er det egentleg nødvendig med økonomisk likestilling, da? Er det i det heile tatt ønskeleg? Dersom paret trives med den tradisjonelle arbeidsfordelinga og er enige om å ha det slik, kva er då gale med det? Nei, ingenting er gale med det. I prinsippet. Og dersom dei har felles økonomi, og tilhøyrer dei heldige som har eit ekteskap som «lever lukkeleg alle sine dagar»; ja då treng det ikkje eingong medføre problemer. Men faktum er at over 50% av ekteskap endar i skilsmisse, og for samboarskap er statistikken endå verre. Det bør ein tenke på før ein setter seg i ein situasjon der ein i praksis er økonomisk avhengig av ektefellen/samboaren sin.

Kva bør gjerast for å betre den økonomiske likestillinga? Kvinner velger tradisjonelle kvinneyrke med låg lønn, og eg er ikkje sikker på om det er så mykje å gjere med dette. Eg synest det er positivt å velge utdanning og yrke utfra evner og interesser, heller enn utfra lønn og status. Og det er nå eingong slik at kvinner og menn har ulike interesser og preferanser i så måte. Men når det er sagt; dei som er interessert i å velge utradisjonelt, det vere seg jente eller gutt, bør oppmuntrast til dette. Og ein bør stimulere tiltak som kan gi jevnare kjønnsfordeling i yrker der dette trengs. Ein bør også jobbe for å få fleire heile stillingar, slik at ingen skal bli nødt til å jobbe deltid fordi dei ikkje får full stilling. Eit anna tiltak er å få opp lønna i dei såkalla «kvinneyrkene». Anders Folkestad i Unio «ber Jens tette lønnsgapet», kunne ein lese i Dagsavisen nylig. Han støttar Likelønnskommisjonen sitt forslag om å sette av tre milliardar kroner for å heve lønningane for typiske kvinneyrke opp til nivået for mannsdominerte yrke i same sektor. Omsorgsarbeid bør også verdsettast høgare. I så måte har ein tatt eit lite steg på vegen med den nye pensjonsreformen, der ein kan få såkalla omsorgspoeng i inntil seks år og dermed skal bli mindre straffa for å vere heime med små barn.

I tillegg til dei nevnte tiltaka trur eg at ei bevisstgjering omkring desse forholda er av stor betydning. Både kvinner og menn må vere bevisst konsekvensane av dei valg dei gjer! Visst kan det virke litt trasig å sette seg inn i økonomiske spørsmål og reglane for pensjonspoeng.. Men det kan fort bli meir trasig dersom ein ikkje gjer det. «Jeg hadde drømt om å bruke en god pensjon til å reise og kose meg», avsluttar Else Johansen. Fordi ho hadde fortjent det.

Stripp snapp snute..

august 3, 2008

Eg tenkte egentleg ikkje å skrive om denne saka, men klarar ikkje heilt å dy meg.. Storås-strippinga blei eit antiklimaks og ein skuffelse, noko ein kan lese om blant anna i Dagbladet og Adresseavisa. «Stor ståhei for ganske lite», kallar Adresseavisa det i sin kommentar. Eg vil ikkje gå tungt inn i diskusjonen om stripping er kvinnefrigjerande eller kvinneundertrykkande, om porno er feminisme eller bør forbys. Kanskje ein annan gong! Men eg vil kommentere to forhold som er interessante ved denne saka. For det første kvifor eg synest strippeshow var eit dårleg trekk av Storås-festivalen, og for det andre det tragikomiske i at showet blei eit realt antiklimaks. 

Denne saka har typisk nok fått altfor mykje oppmerksomhet i beste agurk-sesong, noko som truleg også var grunnen til at festivalen booka dette showet. Mykje PR på kort sikt, men er verkeleg all PR god PR, spør ein journalist i Dagsavisen..? Eg trur ikkje det. Og eg trur ikkje Storås vil vinne på dette på lang sikt. Dette er blitt ei sak først og fremst på grunn av den type festival Storås gjerne vil vere. Dei markedsfører seg som ein annleis festival, med sosial samvittighet og samarbeidspartnarar som Framtiden i våre hender. Det er ikkje nødvendigvis noko gale med at ei vaksen norsk jente frivillig velger å ty til stripping for å stille sine ekshibisjonistiske behov. Not my style, men versågod! I Norge er stripping i stor grad ein frivillig bransje, og det også høgst frivillig om eit vil sjå på strippeshowet. Stripping er imidlertid nært knytta til pornobransjen, og særleg i dette tilfellet sidan jenta er aktiv i begge bransjar. Og sjølv om også porno kan virke uskyldig og prega av frivillighet her i Norge, så er dette truleg ein av verdas mest skitne industriar. Globalt er dette ein bransje prega av kriminalitet, kvinneundertrykking og mangel på reell valgfrihet for kvinnene. I solidaritet med alle desse kvinnene bør ein tenke seg om før ein flørtar med denne bransjen. Ein kan ikkje lukke augene for det som foregår rundt om verda, sjølv om det i dette tilfellet truleg dreiar seg om ei oppgåande norsk jente som gjer dette av eigen fri vilje. Det står ho sjølvsagt fritt til å gjere, men ein festival må vere bevisst kva signaler dei sender og kva bransje dei knyttar seg til. I tillegg er det klart at pornobransjen representerer også eit forelda og sjåvinistisk kvinnesyn, som det er overraskande at Storås vil identifisere seg med. 

Det andre forholdet som er interessant med denne saka er at sjølve showet blei ein skuffelse. Stripparen kasta oppskriftsmessig klærne og grisa seg til med diverse matvarer, og vips, på ni minutter var antiklimakset eit faktum. Det tragikomiske er sjølvsagt: Kva i all verda hadde folk forventa seg..? Med den forhåndsomtalen som dette showet hadde fått, var tydelegvis ikkje god gammaldags nakenhet nok til å innfri publikum sine forventningar. Min fantasi strekker (heldigvis) ikkje til for å spekulere i kva folk hadde forventa seg, men det er unekteleg eit tankekors kor mykje som skal til for å sjokkere folk idag. Sexolog Kristin Spitznogle skreiv nylig i ei av tabloidene om det faktum at stadig fleire sliter med manglande lyst og andre problemer i sexlivet. Ho spekulerte i om dette kan ha samanheng med det massive sex-fokuset me er vitne til i dagens frigjorte samfunn. Sex og nakenhet ser ein idag støtt og stadig på tv, film, i aviser og blader. Er det blitt så vanleg at det er blitt kjedeleg..? Den seksuelle frigjeringa som har skjedd dei siste tiåra er definitivt positiv, og ikkje minst for kvinner sitt liv har dette vore viktig. Tenk berre kva sjølvbestemt abort og p-piller har betydd for likestillinga! Men med den enorme overfokuseringa på sex som ein har sett i media dei siste åra, står ein vel kanskje i fare for å ødelegge litt av spenninga? Ironisk nok er kanskje burlesk-uttrykket «The art of the tease» treffande i denne samanhengen..? Eller less is more..??

Foreldrepermisjon – eit gode som bør delast!

juli 29, 2008

Eg er tilbake med eit tema eg er veldig opptatt av: deling av foreldrepermisjon. Dette var ei særdeles aktuell sak i mediebildet tidlegare i år, då både Likelønnskommisjonen og Mannspanelet la fram sine rapportar. Likelønnskommisjonen støttar forslaget om ei tredeling av permisjonen, det vil seie den islandske modellen der 1/3 er forbeholdt mor, 1/3 er forbeholdt far og 1/3 er valgfri. Dette er eit forslag som mange støttar, blant anna Ap si kvinnegruppe og SV. Mannspanelet gjekk inn for ei firedeling i første omgang, med ei seinare omlegging til tredeling dersom den totale permisjonstida blir utvida.

Eg kan seie det med ein gong: eg er definitivt positiv til større grad av deling. Eg synest ei tredeling høyrest fornuftig ut, men sjølvsagt kan andre modellar også diskuterast.

Argument som talar for ei meir rettferdig deling av foreldrepermisjonen:

1. Rettferdighet: Foreldrepermisjon er eit viktig velferdsgode, og det synest urimeleg at dette godet ikkje skal delast meir rettferdig mellom foreldra. Kvifor er det i dei fleste tilfeller kun mor som skal ha det privilegiet det er å få vere heime med barnet det første året?

2. Tilknytning: Det er særleg viktig for faren å få mulighet til å knytte seg til barnet tidleg. For mora er dette meir biologisk ordna – gjennom graviditet, fødsel og evt amming. Morsinstinktet kan nok ofte vere til hinder for å sleppe faren til den første tida. Derfor er det svært viktig at faren blir inkludert og får ta ansvar tidleg – også aleine med barnet!

3. Likestilling i arbeidslivet: Større deling vil ha positive konsekvensar når det gjeld kvinners karriere og likestilling i arbeidslivet. Ved ei deling av permisjonen blir lovpålagt, vil ingen arbeidsgivarar kunne nekte eller gjere det vanskeleg for menn å ta permisjon. Det vil også bli like «risikofylt» å ansette ein ung mann som ei ung kvinne, fordi begge vil måtte ut i permisjon når barna kjem. Kvinner vil dessutan ikkje sakke akterut på samme måte som idag, grunna fråvær i permisjonar. Det er i dag eit lønnsgap på 15% mellom kvinner og menn. Likelønnskommisjonen har konkludert med at store deler at dette gapet finn si forklaring i småbarnsperioden. På Island har dei etter innføring av tredelt foreldrepermisjon klart å redusere lønnsforskjellen mellom kjønna med 6%.

4. Likestilling i heimen: Kanskje vel så viktig som likestilling i arbeidslivet; betre fordeling av permisjonen vil vere eit uvurderleg tiltak for å få betre arbeidsfordeling heime. Det kan neppe vere overraskande at kvinner får hovudansvaret heime, både når det gjeld husarbeid og barn, dersom det er kvinner som tar ut heile permisjonen sjølve. Då kjem ein inn i eit mønster som vanskeleg kan snus. Som Anne Sandvik Lindmo sa i eit intervju: Dersom ein ikkje vil dele på permisjonen, kan ein takke seg sjølv for manglande likestilling i heimen.

5. Prinsipielt: Både mor og far har like mykje ansvar for eit felles prosjekt som det eit barn er. Foreldrepermisjonen tilhøyrer verken mor eller far, den tilhøyrer barnet. Staten kjøper foreldra fri fra arbeid for at dei best mulig skal kunne ta seg av barnet det første året. Eg vil tru det er til barnets beste å få tilbringe mest mulig tid med begge foreldre det første året, og eg trur definitivt det er til familiens beste at både mor og far tar aktiv del i barnets oppvekst fra starten av.

Dei vanlegaste motargumenta:

1. Valgfriheten blir fratatt familiane. Mange meiner at staten ikkje skal styre familiepolitikken. Argumentet om valgfrihet blir dratt fram fra Høgre og KrF kvar einaste gong det skal innførast tiltak retta mot familien. Eg er tilhengar av ei fleksibel ordning, men meiner at ei deling av permisjonen kan vere fleksibel. Og sjølv om foreldra kan dele permisjonen i dag, er det svært få som faktisk gjer det. Grunnane kan vere mange. For eksempel kan mor ønske å ha heile permisjonen sjølv, eller fars arbeidsgivar kan vere negativ til pappaperm. I kor stor grad har faren då valgfrihet..? Dei konservative partia er i mot alle inngrep og kvoteringar, og meiner at samfunnet sjølv vil ordne dette på sikt. Det kan godt hende, men vil me vente mange tiår på ei utvikling som vil ha så mange positive ringvirkningar? Me kunne ha droppa kvotering av kvinner inn i politikken også, men då ville ikkje unge jenter i dag hatt rollemodellar som Gro Harlem Brundtland (som er stolt over å ha blitt kvotert inn i politikken!), og kvinnelege statsrådar ville vore mangelvare.

2. Amming. Mange uttrykker bekymring for at ei deling av permisjonen vil føre til problemer med amminga. Dersom mor tar ut 2/3 av permisjonen vil ho kunne vere heime i 6 eller 8 mnd (avhengig av om ein tar ut 10 eller 12 mnd). Det er også ei ordning som gir ein time ammefri fra jobben. Korriger meg dersom eg tar feil, men så vidt eg veit er det ingen dokumentasjon for viktige helsegevinstar for barnet ved amming utover 6 mnd her i vestlege land. Det er utan tvil dei første månadane med amming som er viktigast. Dessutan er det sjeldan aktuelt med fullamming etter 6 mnd, då bør barnet begynne å få annan mat i tillegg. Det må heilt klart leggast til rette for amming utover 6-8 mnd dersom foreldra ønsker dette, men eg kan ikkje sjå at dette er eit argument sterkt nok til å vege opp for alle dei positive konsekvensane av delt permisjon.

3. Ein kan ikkje ta dette godet fra mor. Som nevnt tidlegare; det er ikkje mor sin permisjon. Utanom 3 veker før fødsel og 6 veker etter fødsel (som er øyremerka mor), kan permisjonen delast fritt mellom foreldra. Dette argumentet held derfor ikkje. Ei deling av permisjonen vil på sikt kunne gi mor noko endå eir verdifullt: nemleg ein far som er deltakande og likestilt i heimen og i forhold til barnet.

4. Biologi. Eg mistenker at nokon framleis er av den oppfatning at kvinner er betre omsorgspersonar enn menn, og at det eksisterer biologiske grunnar til at et er kvinnene som skal ha hovudansvaret for barna. Eg håpar dette er eit forelda syn, men under debatten som pågjekk i vinter var det tendenser til lett kamuflerte biologiske argument. Eg er overbevist om at menn er like gode omsorgspersonar som kvinner, men dei må få sleppe meir til!

5. Menn skal tvingast til å ta permisjon. Når Oddvar Steenstrøm i Tabloid stirrar inn i tv-kamera, rettar peikefingeren mot deg og ropar: ”Er det riktig at fedre skal TVINGES til å være hjemme med barna..?!” – ja då er det sjølvsagt ein provokasjon i kjent stil, men samstundes ei påminning om den positive utviklinga me har vore vitne til dei siste generasjonane. Det er vel ingen kommande fedre nå for tida som synest det er eit overgrep å få vere heime med sitt lille barn..? Eg trur menn meir enn gjerne vil stille opp meir heime. Undersøkelsar viser at 7 av 10 menn ønsker seg meir permisjon. Som Erik Solheim sa: Han er stolt over å tilhøyre ein generasjon menn som ikkje føler maskuliniteten truga av å ha omsorg for barn, heller tvert imot. Bravo!

For ei kjapt blikk på debatten som pågjekk tidlegare i år: Les gjerne her eller her. Les synspunkta til nokon som er enige med meg her, eller nokon som er uenige med meg her.

Og skriv gjerne ein kommentar om kva DU meiner!

Ein god latter…

juli 17, 2008

…forlengar angiveleg livet. I så fall bør eg takke milliardær og investor Jan Haudemann Andersen for å ha gitt meg et år eller to ekstra. Nå skal eg demonstrere ein hersketeknikk. Latterleggjering. Fordi han fortjener det.

I VG i helga var han via heile sju sider i helgemagasinet, og to sider inne i sjølve avisa. I helgemagasinet fekk han synse i hytt og pine om klimadebatten (som han meiner er ein bløff), pappaperm (som han meiner er noko tull), norske politikarar, klimaklovnen Petter Stordalen.. And so the story goes.

Men han slår dei fleste rekordar med utsagnet: ”Jeg er ikke glad i å se menn trille barnevogn”. Dette ser han på som ein feminin syssel. Og fordi det er forskjell på menn og kvinner bør det som seg hør og bør vere ei viss arbeidsfordeling.

Det er unekteleg ein smule komisk at milliardærar får fritt spelerom til å synse i vilden sky fra framsida på landets største avis (og kvifor i all verden skal denne typen ha noko truverdighet i klimadebatten..?). Dette dreier seg sjølvsagt om ein gjensidig avhengighet mellom PR-kåte rikingar og tabloide aviser.

”Alle må jo få ha sine meninger”, svarar Haudemann Andersen til kritikken. Vel og bra det, men av og til er et kanskje betre å halde sine eigne meiningar innanfor husets 700 kvadratmeter..?! Ellers kan ein lett gå i fella og bli ein barnevogn-klovn… 😀

I couldn’t help but wonder…

juli 16, 2008

Slik startar skribenten Carrie Bradshaw sine betraktningar i avisspalta med same namn som serien og filmen Sex and the City (SATC). Og eg kan heller ikkje la vere å undre: Kva er det som gjer at SATC framleis oppnår store overskrifter? Den amerikanske tv-serien om dei fire venninnene i New York var eit friskt pust og til dels kontroversiell då den starta i 1998. Den 6.juni hadde filmen basert på tv-serien premiere i Noreg, noko som har medført rekordstort førehandssal og betydeleg medieomtale. SATC har ikkje gått av moten.

Rollefigurane er fire sterke og sjølvstendige kvinner i 30-40 åra som spelar hovudrolla i sitt eige liv. Og som menn har gjort på lerretet i årevis, tar dei for seg av det Manhattan har å by på, det vere seg cosmopolitans eller menn. Den raude tråden er likevel det vennskapen og samhaldet dei støttar seg til gjennom smått og stort, gjennom medgang og motgang. Store dosar humor, sarkasme, legendariske sitat og sjølvironi er viktige tilleggsingrediensar. Og visst kjem det heile i fin innpakning! Mote, designerplagg, vesker og ikkje minst sko gjer det heile til ei frydefull og uoppnåeleg visuell oppleving. Det er lett å vere einig i noko av kritikken mot SATC, særleg dette som gjeld den konsumkulturen serien representerar. Eit anna paradoks er at dei ”single and fabulous” jentene stadig er på jakt etter den store kjærleiken. Eg har imidlertid høyrt serien bli samanlikna med ei god venninne: ikkje perfekt, men ein er veldig glad i henne likevel.

Som stor tilhengar av serien har eg sjølvsagt følgt nøye med på medieomtalen i kjølvatnet av premieren. Mykje er blitt sagt, men mest slåande er den dirrande peikefingeren som stadig dukkar opp. Nokon lar seg tydelegvis kraftig provosere og opprøre av denne filmen. SATC blir skulda for å vere egoistisk, overflatisk, materialistisk, å oppfordre til bruk-og-kast av menn og for å undervurdere kvinner. Ikkje lite! Folk må sjølvsagt få meine akkurat kva dei vil om SATC. Mest interessant er det imidlertid at ikkje berre filmen, men også me som ser den, blir gjenstand for nedsetjande karakteristikkar (blant anna i mange anonyme kommentarar til anmeldelsen i BT). Me er angiveleg egosentriske shopoholikarar som bryr oss meir om å skaffe oss Manolo Blahnik-sko enn om kva som skjer elles i verda. Me er prinsesser som leitar etter draumeprinsen. Og i svenske Aftonbladet: Dersom me likar SATC, fortener me berre halvparten av lønna til menn. Eg har ikkje tenkt å ta dette alvorleg, men det er likevel eit symptom på at dette er eit fenomen som opprører enkelte. Kva er grunnen til dette?

Eg håpar verkeleg ikkje at ein serie om fire sjølvstendige kvinner verkar trugande på nokon i år 2008.  Jentene er blitt kalla dei nye feministiske forbilda, men i så måte var serien frekkare i frasparket enn kva filmen er. I filmen har dei dessverre gått litt i Hollywood-fella og jakta på kjærleiken er det dominerande temaet.  Dette kan vel ikkje vere sprengstoff?

Kritikken kretsar stadig rundt den ytre innpakninga. For oss som kjenner serien er SATC så mykje meir enn dette sukkerspinnet på toppen. Men sjølv om det ikkje hadde handla om anna enn sex og mote – kva så? Er det noko gale med rein og skjær underhaldning? Vanlegvis ikkje. Det er ingen som tillegger menn spesielle personlege eigenskapar fordi om dei er lidenskapleg opptatt av James Bond eller andre actionheltar. Men også her er me i høgste grad vitne til materialisme, produktplassering, dyre bilar, og så absolutt bruk-og-kast av kvinner. Men på eit vis er typisk kvinnelege interesser som mote og shopping mykje lågare på rangstigen enn typisk mannlege interesser som spreke bilar eller dyrt sportsutstyr.

Så kanskje har det litt med kjønnsroller å gjere likevel? Enkelte meiner tydelegvis at kvinner ikkje skal kunne seie ”ja takk, begge deler”. Me skal ikkje kunne drøyme oss vekk med SATC og samstundes behalde vår integritet og oppnå respekt. Eg verken håpar eller trur at dette er ei utbredt haldning, då den vitnar om eit avgrensa handlingsrom for kvinner. Mens det me eigentleg treng, er eit større perspektiv i feminisme-begrepet og større aksept for ulike livsvalg, noko eg meiner SATC er eit positivt bidrag til.

Sjølv om me likar SATC, kan me vere opptatt av andre ting også. Sjølv om me likar SATC, er det ikkje sikkert at den største draumen vår er å få ei Louis Vuitton-veske. Sjølv om mi gode venninne er hardnakka SATC-fan, er ho også meir sosialt engasjert og reflektert enn dei fleste eg kjenner. Til høsten flyttar ho til Uganda for å jobbe med AIDS-saka for FN. Eg håpar ho tar shoe-box’en med heile SATC-serien med seg. Ja takk, begge deler!