Posts Tagged ‘politikk’

Small vs Big Government

februar 26, 2009

Det er eit skadeskutt republikansk parti som må reise seg fra aska etter valget i haust, og spekulasjonane rundt kven som skulle ta leiinga og gjenreise partiet har vore mange. I går kveld kom ein av kandidatane fram i rampelyset for fullt, då han på vegne av republikanarane kom med eit motsvar til gårsdagens kongresstale fra Barack Obama.

Eg har høyrt om han fleire gonger tidlegare, men i går slo det meg at dette faktisk kan komme til å bli ein framtidig republikansk presidentkandidat. Kanskje allerede ved neste valg? Bobby Jindal er utvilsomt ei ”shooting star” i partiet, og kanskje kan han representere den ”change” som dei siste 8 åra og valgresultatet nødvendiggjer. Han er guvernør i Louisiana, og den første guvernør med indisk-amerikansk bakgrunn. Han er ung, dynamisk, karismatisk og veltalande. Ta ein kikk på karakteristikken ovanfor, og bytt ut «indisk-« med «afro-«. Kan dette vere republikanarane sitt svar på Barack Obama?

Talen i går hadde hovudfokus på den økonomiske krisa som rammar USA hardt. Han skisserte på ein forenkla måte forskjellen mellom demokratane og republikanarane sin økonomiske politikk: Demokratar trur at staten (”government”) kan løyse problema. Republikanarar vil ha minst mulig statleg innblanding, og meinar at det er det amerikanske folket som best kan løyse problema sjølve. Dette er den klassiske høgre- mot venstre retorikken som ein har i mange land. Men her er ingen av partia særleg venstrevridde, det er jo USA, må vite!

Jindal gjekk kraftig ut mot stimulus-pakken som nyleg er vedtatt, og kalla den uansvarleg. Det tilbakevendande slagordet i talen hans var: ”Americans can do anything!” Meir presis: med skattelette og utan statleg innblanding kan amerikanarane klare kva som helst! Slik sett representerar Jindal ”back-to-basics” innan det republikanske partiet, ved å forfekte ”small government”, skattelette og ansvarleg økonomisk politikk – akkurat dei grunnideala som gjorde Ronald Reagan så populær på 80-talet. Dette er prinsipper som gir gjenklang hos mange amerikanarar. Husk; dette er «do-it-yourself» landet. Det er ikkje tilfeldig at New Hampshire har valgt mottoet «Live Free or Die». 

Small eller big government – kva strategi fungerar best i den økonomisk politikken? Eg synest det virkar som om opp- og nedgangstidene kjem med jevne mellomrom uansett kva parti som styrer skuta. Men er det ikkje slik at oppslutninga og populariteten til dei to retningane fluktuerar på samme måte? Er det ikkje eit omvendt proporsjonalt forhold mellom trua på det frie marked med minimal statleg innblanding og dei økonomiske konjunkturane? Grovt sett kan det virke som om denne teorien stemmer for USA dei siste 30 åra. Etter at både Reagan-åra og jappetida var forbi, tapte Bush senior for Clinton tidleg på 90-talet. Tidene blei betre, og økonomien gjekk så det suste då Bush junior stakk av med valgseieren i 2000. Den økonomiske situasjonen var høgast prioriterte sak for amerikanarane ved valget sist haust, og finanskrisa var medvirkande årsak til demokratane sin brakseier.

Er det ikkje litt slik i Norge også? I nedgangstider blir me engstelege og søker trygghet og forutsigbarhet i statleg styring. Men så snart det er gode tider og alt går på skinner; då klagar me på bensinprisen og støttar Fremskrittspartiet..?

Men Bobby Jindal altså. Merk dykk navnet – det er alt eg seier! Americans can do anything. 

Ei utstrakt hånd

februar 1, 2009

 

img_6891Change we can believe in? Yes we can! Barack Obama si første halvanna veke som president har markert ei kraftig kursendring i amerikansk politikk. Mange av tiltaka hans har vore mest av symbolsk art og hatt som formål å distansere seg fra Bush og hans politikk. Andre tiltak har nærmast hatt eit historisk sus over seg, med potensiale til å få betydning langt utover USA sine grenser. 

Obama venta ikkje lenge med å sette løftene om endring ut i politisk praksis. «He hit the ground running», som dei seier her i USA. Han var kjapt ute med å reversere mykje av Bush sin sikkerhetspolitikk, ved å beordre stenging av den berykta Guantanamo-basen i løpet av eit år, forby dei hemmelege CIA-fengsla, og endre reglane for avhør av terrormistenkte. Han har gitt krystallklar beskjed om at USA ikkje er eit land som skal drive med tortur. Målet skal ikkje lenger heilaggjere bruk av alle tenkelege midler, og kampen mot terror skal kjempast på ein måte som ivaretar USA sine ideal og moralske prinsipp. «We believe we can abide by a rule that says, We don’t torture, but we can effectively obtain the intelligence we need», uttala Obama om denne saka. 

Også innan familie- og likestilingspolitikken har Obama markert seg innan eit par saker som har stor symbolverdi, og som lovar godt for framtida. Først fjerna han det som blir kalla «the global gag rule», ei lov som har lagt ned forbud mot støtte til internasjonale organisasjonar som driv med familieplanlegging og aborthjelp. Denne ballen har blitt sparka att og fram mellom republikanarane og demokratane sidan Reagan innførte forbudet i 1984. Clinton fjerna forbudet då han kom på plass i det kvite hus, og Bush var kjapp med å gjeninnføre forbudet då det blei hans tur. Som forventa sparka Obama ballen i retur så snart han fekk sjansen, men i det stille og utan å gjere noko nummer ut av det. Truleg vil han kaste minst mulig ild på det følelsesladde abort-bålet nå i dei viktige første vekene som president. 

Eit anna positivt signal fra Obama var signeringa av Lilly Ledbetter Fair Pay Act, ei lov vedtatt av Kongressen og oppkalla etter ei kvinne som gjekk til retten fordi ho opplevde å få mindre lønn enn sine mannlege kolleager. Ho fekk medhald i retten, men Høgsterett avviste saka fordi det hadde gått meir enn 180 dagar fra første gong ho opplevde forskjellsbehandling til ho gjekk til søksmål. Den nye lova endrar desse strikte reglane, og skal gjere det enklare å gå rettens veg dersom ein opplever diskriminering i arbeidslivet. 

Obama har også signalisert ein ny stil innad i det kvite hus. Han har vedtatt reglar som skal begrense og regulere lobbyvirksomheten, og varsla større åpenhet rundt dei politiske prosessane. Han har også vedtatt ei frysing av lønningane til alle ansatte i det kvite hus som tjener over 100 000 dollar i året, og dermed satt eit eksempel til etterfølgelse; moderasjon må gjelde alle i desse økonomiske krisetider. Han har også gitt Wall-Street leiarane ei skikkeleg overhøvling fordi dei tok ut store summar i bonus til seg sjølv medan finanskrisen sendte økonomien i ein nedadgåande spiral. Det var tydeleg at dette provoserte Obama, og han brukte sterke ord: «That is the height of irresponsibility. It is shameful.»

Økonomien har naturleg nok vore den viktigaste enkeltsaka for Obama å gripe fatt i. Nyleg blei stimulus-pakken hans på 819 milliardar dollar vedtatt i Representantenes Hus, rett nok utan støtte fra ein einaste republikanar. Det må ha vore noko skuffande at redningsplanen ikkje oppnådde noko som helst tverrpolitisk støtte, men viktigare er det nok om planen vil virke etter hensikten eller ikkje. Det vil truleg ha mykje å sei for Obama si politiske framtid. Kriseplanen skal nå til vidare behandling i Senatet, og justeringar kan framleis gjerast før Obama setter sin signatur på papiret, noko han håpar å gjere i midten av februar. 

Men økonomi, sikkerhet, familiepolitikk og annan innanrikspolitikk til side.. – det som utan tvil har gjort sterkast inntrykk på meg er den fundamentalt nye tonen innan utanrikspolitikken. Me har fått ein forsmak på dette gjennom valgkampen og ikkje minst i talen under innsettinga, då han henvendte seg direkte til heile verda. Hans bruk av den utstrakte hånda som eit bilde på dette blir truleg ein klassikar: «we will extend a hand if you are willing to unclench your fist». Å sjå at dette skjer i praksis er likevel noko anna enn å høyre det i talar. I løpet av sin første dag som president var Obama på telefonen med mange av verdas leiarar, også i Midtausten, for å vise sin vilje til dialog. Vidare har han gitt uttrykk for vilje til å ta tak i konflikta mellom Israel og palestinarane heilt fra starten av, og har allerede gjort ei populær utnevning av George Mitchell som spesialutsending til Midtausten. Han presiserte også at Mitchell si hovudoppgave i første omgang er å lytte, ikkje diktere, og at tiltak vil bli sett i verk først etter å ha konsultert alle partar i konflikta nøye. Dette er nye tonar. 

Change we can believe in..? La meg seie det slik: So far, so good. Etter mi meining har Obama komt godt i gong desse første dagane av si presidentgjerning. Forventningane er store, men han rir også på ei bølge av godvilje fra amerikanarar og fra verda ellers. Alle forstår me at ting kjem til å ta tid. Alle ønsker me at han skal lukkast. Eg seier som i X-files: I want to believe. 

Den mest talande handlinga til nå er utan tvil intervjuet Obama ga på den arabiske tv-kanalen Al-Arabiya i veka som gjekk. «My job to the Muslim world is to communicate that the Americans are not your enemy. We sometimes make mistakes. We have not been perfect.»

Den utstrakte handa gjekk fra å vere ein abstrakt metafor i ein tale til å bli ein håndfast realitet.

USA+Israel=sant?

januar 18, 2009

Å vere her i USA medan Gaza-krigen utspelar seg i Midtausten, gjer at ein undrar seg over følgande: Kva er det som gjer at USA alltid gir Israel si ubetinga støtte? Kva er det som gjer at synet på denne konflikta er så forskjellig i USA og Europa? Eg veit på langt nær nok om dette til å gi dykk svaret, men eg gjer meg nokon tankar. 

Dei amerikanske myndighetene og regjeringa støttar Israel fordi landet utgjer ein viktig alliert i Midtausten, eit område der USA har sterke interesser og også sterke fiendar. Det er av avgjerande betydning for USA å ha ei demokratisk og sterk USA-vennleg militærmakt i dette urolege hjørnet av verda. Når Israel nå bruker «øks i stadan for skalpell» mot Hamas i Gaza-krigen, er dette ein del eit større maktspel i Midtausten. Dei viser musklar for å demonstrere si overlegne militærmakt i området ovanfor fiendar som Iran og libanesiske Hizbollah. Og i Midtausten er det slik at mine venner er dine venner; Israel og USA har dei same vennene og dei same fiendane. 

Det er imidlertid litt vanskelegare å forstå kvifor den amerikanske folkeopinionen også støttar Israel. Haldninga til konflikta mellom Israel og palestinararne er merkbart forskjellig i Europa og her i USA. I Europa har eg inntrykk av at fleirtalet utviser eit snev av nyanse i synet på konflikta, og det er nærmast politisk korrekt å uttrykke ein sunn skepsis ovanfor Israel sin okkupasjonspolitikk. Mitt inntrykk er at storparten av nordmenn, også i det politiske landskapet, prøver å sjå saka fra begge sider. Det kun FrP som kjører ein knallhard Israel-vennleg politikk. Lite tyder på at dette vil vere ein stemmesankar i Norge idag. Men i USA kan ingen bli president utan å vere fullstendig uforbeholden i si støtte til Israel. Det var nesten komisk å sjå korleis kandidatane kjempa om å vere den største Israel-vennen under valgkampen; korleis dei overgjekk kvarandre i å erklære si livslange og inderlege kjærlighet til Israel. Republikanarane prøvde hardnakka å så tvil om Barack Obama verkeleg er ein ekte og lojal Israel-venn. Då han ga uttrykk for eit ønske om ein meir diplomatisk utanrikspolitikk og opna for dialog med USA sine fiendar, som mellom anna Iran, blei han stempla som håplaust naiv. Desse uttalelsane blei han håna kraftig for i kvar debatt – tenk å seie at ein ønsker å snakke med Iran! Nei, då er det vel betre å begrense seg til Bush-administrasjonen sin einsidige taktikk; starte ein krig eller to.. 

Men kvifor er det så viktig for politikarane å markere seg som den største Israel-vennen? Nokon meinar dette er for å vinne stemmane til dei ca 6.7 millionar amerikanske jødane. Dette er sjølvsagt ei side av saka, men kan ikkje fullt ut forklare fenomenet. For eksempel bur heile 1.75 millionar av jødane i New York City, i ein stat som alltid stemmer erke-demokratisk og på ingen måte er nokon vippe-stat. Mange jødar bur også i den viktige staten Florida, og her kan det ha meir praktisk betydning å vinne jødane sine stemmer. Men likevel; dei amerikanske jødane sine stemmer er ikkje aleine nok til å forklare viktigheten av å markere si Israel-støtte. Det er også andre forhold som spelar inn. Den israelske lobbyen står sterkt i USA og har betydeleg makt innan politikk og i samfunnet ellers. Dei sterke interesseorganisasjonane er truleg viktigare enn sjølve antallet jødar i USA, og ein kan sannsynlegvis lide ein rask politisk død dersom ein legger seg ut med desse. Men kanskje endå viktigare: For å vinne det amerikanske valget må ein ikkje berre vere Israel-vennleg, ein må også vere sterkt religiøs. Og med religiøs meinar eg kristen altså, ikkje muslim som Obama meir enn ein gong blei beskyldt for å vere.. Dei sterkt religiøse er ei stor velgargruppe i USA, mykje større enn jødane. Og dei støttar Israel. Overraskande mange kristne amerikanarar leser nemleg Bibelen bokstaveleg, og trur at ein av tinga som må skje før dommedag er at jødane skal få kontroll over Jerusalem. Kåre Willoch siterer The Economist i sin kronikk i Aftenposten: «To av fem amerikanere tror at Israel ble gitt til det jødiske folk av Gud, og en av tre sier at opprettelsen av staten Israel var et skritt i retning av Kristi gjenkomst.» Eit anna forhold som blir påpeika blant anna i denne kronikken av Harald Stanghelle i Aftenposten, er at USA og Israel føler eit skjebnefellesskap i kampen mot terror. Særleg etter 11.september 2001 har denne følelsen av felles skjebne og felles fiendebilde gitt eit endå sterkare fellesskap landa i mellom. Som Stanghelle seier: «Både supermakten USA og landet med Midtøstens mektigste militærkompleks – begge atommakter – ser seg selv i offerrollen, og gjenkjenner frykten i hverandres nasjonale ansikt.»

Avtroppande president George W. Bush og hans regjering har vore ekstremt Israel-vennleg, sjølv i amerikansk målestokk. Dette har truleg hatt negativ innvirkning på konflikta i Midtausten, og ikkje nettopp skapt eit klima for utvikling av ein fredsprosess. Nå håpar mange at Barack Obama kan vere i stand til å «give peace a chance»; ikkje minst er der mange muslimske land som har forhåpningar om ein ny retning i utanrikspolitikken. Mange blei imidlertid skuffa, og tok det som eit dårleg signal, då Obama valgte jødiske Rahm Emanuel som stabssjef. Sjølv om det er overdrevent å trekke slutningar kun basert på denne utnevninga, kan nok kritikarane ha rett i at det neppe blir noko radikal endring av USA si linje ovanfor Israel. Til det er bånda altfor tette, den gjensidige avhengigheten altfor stor. Men ryktene seier at den nye administrasjonen har planar om å opprette ein kanal for kommunikasjon med Hamas, og Obama har sagt at han ønsker å starte ein dialog med Iran. Willoch siterer Nelson Mandela: For at det skal bli fred, må fiendar snakke saman. Det høyres ut som eit betre forslag enn bomber iallfall.. 

På tirsdag blir Barack Obama utnevnt til den 44.amerikanske presidenten. Tida vil vise om han kan lukkast med «mission impossible»; å skape fred i Midtausten. Skal dette nokon gong skje, må USA vere med på laget. Det er vanskeleg å ha for store forhåpningar til verdas urolege hjørne, men me kan jo håpe. Eg håpar iallfall at Obama kan bidra til å gjere verda til ein litt tryggare stad å vere.

Norge best på likestilling!

november 12, 2008

img_6666Gledelege nyheter idag: Aftenposten kan melde at Norge er kåra til verdsmestarar i likestilling! Ifølge den ferske rapporten «The Global Gender Gap» fra World Economic Forum er Norge det landet i verda der likestillinga er komt lengst. Rapporten måler avstanden mellom menn og kvinner på fire viktige områder: 1) Økonomisk deltaking og muligheter, 2) utdanningsnivå, 3) politisk representasjon, og 4) helse og forventet levealder. Den omfattande rapporten har gitt 130 land ein «Global Gender Gap index score». Indeksen kan tolkast som prosentandelen av gapet mellom menn og kvinner som er blitt lukka, og Norge får ein score på 82,39 prosent. Denne målinga er blitt utført dei tre siste åra, men 2008 er det første året der Norge tronar på toppen av lista. Finland og Sverige følger på 2. og 3.plass, medan USA er å finne heilt nede på 27.plass. Les heile rapporten her

Dette er gode nyheter, som viser at politiske valg gir konkrete resultater. Som barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt seier til aftenposten.no: «Mange har sagt at likestilling vil komme av seg selv, og at man ikke skal gripe inn i folks privatliv og bedriftenes anliggender. Men dette viser at tiltakene fører frem.»

Så la oss ikkje kvile på lauvbæra, men fokusere på arbeidsoppgavene; og la det vere typisk norsk å vere best framover også! 82% likestilling er kanskje best i verda, men det er ikkje bra nok-

La dei små barn komme..

november 11, 2008

Tenk deg at du ligg med ei lita nyfødt jente i armane, utslitt etter fødsel og eit langt svangerskap, med mange nye rutinar som skal lærast både for deg, barnet og den stolte barnefaren. Nattevåk, amming, bli kjent med eit nytt lite menneske. Tenk deg så at i staden for å glede dykk til totalt 1 års lønna foreldrepermisjon, ligg du der og bekymrar deg for kor mange dagar eller kanskje veker du har råd til å vere vekke fra jobben. Kanskje får du berre eit par veker lønna permisjon, kanskje må du bruke av ferie eller sjukedagar, eller kanskje får du ingen lønna permisjon i det heile tatt.. Tenk deg at du må levere den vesle bylten i fra deg til framande etter nokon få veker eller månadar for å begynne på jobb igjen. Velkommen til USA.

Me er heldige i Norge. Ordningane for foreldrepermisjon er svært gode, og det er politisk vilje til å gjere ordningane endå betre; nå sist ved økninga av fedrekvoten fra seks til ti veker. Eg har tidlegare skreve om at det også i Norge er rom for forbetring, særleg når det gjeld å fordele permisjonstida meir rettferdig mellom foreldra, men når ein høyrer korleis forholda er her i USA er det lett å vere glad for at me bur i eit priveligert og beskytta lite hjørne av verda. Her i USA er det nemleg ikkje slik at lønna foreldrepermisjon er ein lovfesta rett. Praksis vil dermed avhenge av kor du jobbar, kor lenge du har jobba der, og i nokon tilfeller kva stat du bur i. Ifølge ein rapport fra 2007 utarbeida av Institute for Women’s Policy Research er ikkje lønna permisjon eingong standard i dei «beste bedriftene». Dei har sett nærmare på dei 100 mest familievennlege bedriftene i landet, og det viser seg 24% av desse bedriftene tilbyr 4 veker lønna permisjon eller mindre. Nær halvparten tilbyr ingen permisjon for fedre eller adoptivforeldre. 7% av desse bedriftene tilbyr ingen lønna permisjon. Og dette er altså snakk om forbilledlege bedrifter som i ei undersøking er kåra til dei mest familievennlege i landet. Som forventa er tilgangen til permisjon endå dårlegare dersom ein ser på heile privat sektor under eitt. Samme rapport angir då at kun 8% har tilgang til lønna permisjon. Dei påpeikar også at offentleg sektor ikkje går føre med eit godt eksempel; heller ikkje her er lønna permisjon standard. 

Kva seier det føderale lovverket i USA om foreldrepermisjon? The Pregnancy Discrimination Act of 1978 (PDA) pålegger arbeidsgivarar å gi gravide samme behandling og rettighetar som andre arbeidstakarar, og forbyr diskriminering av gravide. The federal Family and Medical Leave Act of 1993 (FMLA) beskyttar arbeidstakar sin jobbsikkerhet ved sjukdom (inkludert svangerskap og fødsel), og gir rett på inntil 12 veker ulønna permisjon årleg. FMLA gjeld imidlertid berre dersom du jobbar over 20 veker årleg, har jobba minst 12 månadar hos nåverande arbeidsgivar, og jobbar i eit firma med minst 50 ansatte. Utover dette er det fleire statar som har eigne bestemmelsar som tilbyr arbeidstakarar noko betre ordningar. 

Rett nok er me godt stilt i Norge, men i denne samanhengen er det faktisk USA som skiller seg radikalt fra dei aller fleste andre industrialiserte land. Ifølge ein artikkel i USA Today viste ei undersøking fra Harvard University at 163 av 168 undersøkte land hadde ei eller anna form for lønna foreldrepermisjon. Dette plasserer USA i selskap med land som Lesotho, Papua New Guinea og Swaziland. Kva kan vere årsakane til at USA har valgt ein annan kurs enn land det ville vore naturleg å samanlikne seg med? Den første teorien mine kollegaer lanserte, var at økt foreldrepermisjon blir sett på som sosialistisk. At frykta for sosialismen fratar amerikanarene mange grunnleggande velferdstilbod har eg tidlegare skreve om på denne bloggen. Artikkelen i USA Today peikar på at medan mange andre land har ført en bevisst familiepolitikk for å stimulere til fleire barnefødslar og halde folketalet oppe, har ikkje USA hatt dette behovet fordi innvandring har sikra folkeveksten. I USA er fødselraten per par 2.1, som tilsvarar den raten som er nødvendig for å halde befolkningstalet oppe. Til samanlikning er fødselsraten i Norge 1.9. Nokon meinar også at den feministiske bevegelsen har hatt ulike mål i Europa og USA. Medan europeiske feministar lenge har framheva ordningar som permisjon og barnehagar som eit viktig likestillingspolitisk verkemiddel, var det i USA lenge uaktuelt å kreve særbehandling av kvinner. Amerikanske feministar søkte likebehandling på alle plan og kjempa derfor heller ikkje for ordningar for gravide og mødrer. Nå har denne mentaliteten endra seg, men noko av forklaringa kan ligge i i tidlegare feministar sine haldningar. Andre peikar på det naturlege spørsmålet: Kven skal betale for det..? Det er lite tradisjon for offentlege skattefinansierte ordningar her i USA, jamfør den overdrevne frykta for sosialismen; og arbeidsgivarar er uvillige til å påta seg denne betydelege ekstrakostnaden. 

Tenk deg så at den vesle jenta di skal begynne i barnehage, og du oppdagar til din forskrekkelse at prisen på barnehage nærmast er som å ta opp eit ekstra huslån. Kva skal du gjere..? Tjenar du nok til å klare dei skyhøge barnehageprisane? Dersom du har fleire barn er det lite sannsynleg. Skal du skaffe dagmamma? Eller skal du slutte i jobben og bli heimeverande? Dette er daglegdagse betraktningar i USA idag. Ei av mine kollegaer har ei lita jente på 8 månadar. Dersom ho skulle hatt jenta i barnehage, hadde dette kosta henne 1800 dollar i månaden – med dagens dollarkurs tilsvarar dette godt over 12 000 norske kroner i månaden. Her i Boston er rett nok barnehage dyrare enn mange andre stader i landet, men det er likevel sjokkerande stor kontrast til den norske maksprisen for barnehageplass (for tida 2330 kr/mnd, med mål om å komme ned i 1750 kr/mnd innan 2012). 

Mange får sjokk når dei oppdagar kor dyrt det er å ha barn her i USA, men mange er også smerteleg klar over det i forkant. Eg har i løpet av mi korte tid i landet snakka med fleire jenter over 30 år, med høg utdanning og sikre jobbar, som seier rett ut at dei gjerne vil ha barn – men dei har ikkje råd ennå. Ei av jentene fortalde meg at sidan ho og ektemannen har kjøpt hus, må dei vente med å få barn. Naturleg nok vil mange vente med barn til dei har lagt seg opp nok penger til å kunne gi barnet sitt det aller beste; det vere seg bustad, barnehage eller college. Men skal ein verkeleg måtte vente fordi ein ikkje har råd..? Skal ein måtte velge mellom bustad eller barn?

Utfra desse skildringane skulle ein tru at barne-, familie- og likestillingspolitikk sto høgt på den politiske dagsordenen her i USA, og at dette var viktige kampsaker under den nyleg avslutta valgkampen. Tru om igjen! Dette er saker som såvidt meg bekjent ikkje blei nevnt med eit ord under valgkampen, iallfall ikkje i nokon av dei siste store debattane. Det er liten politisk vilje til å ta tak i desse sakene, og akkurat nå kan ein vel kanskje seie at USA har større og meir umiddelbart presserande problemer å ta tak i. Men likevel; mitt inntrykk er at dette er viktig for folk; dette er noko folk kjenner på kroppen og noko som i sterk grad påverkar folk sine livsvalg. Amerikanske familiar fortjenar velferdsordningar på linje med andre vestlege land, men då trengs det ein ny politisk vilje til å prioritere barne- og familiespørsmål og sjå viktigheten av dette i ein større samanheng. Kvifor er ikkje dette tilfelle idag? Kvifor er dei velferdsordningane me tar for gitt i Norge utopi her i USA? Og korleis kan det ha seg at amerikanarar likevel får fleire barn enn nordmenn..?

Front row to history

november 6, 2008

img_7231«This is our moment. This is our time.» Eg trur me alle følte at me sat på fremste rad og såg historien utspele seg framfor augene våre igår. Kva vil eg huske fra 4.november 2008?

 

Eg kjem til å huske den unge svarte jenta på t-banen om morgonen. Eg trur det er vanskeleg å fullt ut forstå kor viktig denne dagen er for den svarte befolkninga her i USA. Mange hadde nok ikkje trudd at dei skulle få oppleve denne dagen. «I never thought I’d live to see the day». Jenta på t-banen hadde Obama-genser, sat rak i ryggen, og såg så utruleg stolt og glad ut. Kanskje kom ho rett fra stemmelokalet? Det formeleg lyste stolthet av henne. Yes we can. 

Eg kjem til å huske den spesielle stemninga på jobb. Lett nervøs stemning, håpet om at dette kunne gå vegen, frykta for at dei kunne bli skuffa denne gongen også. Dei fleste av kollegaene mine hadde stått i kø og avgitt si stemme før dei kom på jobb, og hadde «I voted»-klistermerke på genseren. Dei fleste trudde at Obama kom til å vinne, men det var delte meiningar om korvidt det kom til å bli spennande eller ikkje. Eg følte meg sikker på at Obama kom til å vinne stort. Ingen grunn til å tvile nå. Yes we can. 

Eg kjem til å huske at då me kom til Kings Lane, ein av dei mange barane som arrangerte «election party» denne kvelden, hadde McCain klar ledelse i mange av dei viktige sving-statane. Me blei redde eit øyeblikk, før den rasjonelle forklaringa gjekk opp for oss: Sannsynlegvis var opptellinga kun ferdig på små plassar utanfor dei store byane. Me slapp med skrekken. Yes we can. 

Eg kjem til å huske øyeblikket då det ikkje var tvil lenger. Klokka var berre halv ti på kvelden, men Obama blei annonsert som vinnar av viktige Ohio. Eg kjem til å huske den store unge vennegjengen som braut ut i spontane jubelbrøl og kasta seg om halsen på kvarandre. Ei av dei hadde ei t-skjorte med påskrifta: Yes we can. 

img_72261Eg kjem til å huske at presis klokka elleve var det offisielt: «Barack Obama elected president!» På storskjermen viste CNN fantastiske jubelscenar fra rundt om i landet. Ikkje lenge etter holdt John McCain ein svært god tale der han erkjente nederlaget. Han framsto som oppriktig og verdig, og gjorde ein av sine beste talar. Etter dette venta alle på den talen det var knytta aller størst forventningar til: Barack Obama direkte framfor tusenvis av tilhøyrarar i Grant Park, Chicago. Han innfridde forventningane. Eg trur alle hadde konstant gåsehud og ei tåre i augekroken under denne legendariske talen oppbygd rundt det som har vore slagordet i valgkampen: Yes we can. 

Eg kjem til å huske Jesse Jackson sine tårer, den vesle jenta i Chicago som burde ha vore i seng for lengst, at Obama snakka om den 106 år gamle svarte kvinna fra Atlanta som etter eit langt og begivenhetsrikt liv avga si stemme for forandring og for framtida på ein elektronisk skjerm, og den enorme folkemengda i Chicago som taktfast ropte: Yes we can. 

Eg kjem til å huske at då me gjekk mot t-banen var det store gjengar ungdommar ute i gatene, dei song og dansa og var elleville av glede. Og kanskje det mest påtakelege; både igår og idag har alle virka så stolte..! Endeleg har me klart det, virkar det som om folk tenker. Ein av naboane våre har tidlegare fortalt oss at ho føler behov for å unnskylde på vegne av det amerikanske folk når ho er i Europa. Ho føler at ho må seie unnskyld for alt det USA har stelt i stand dei siste åra. Versåsnill, ikkje tru at alle amerikanarar er enige med Bush! Det samme inntrykket har eg fått på jobb. Dei er skamfulle heller enn stolte over landet sitt. Nå er det som om folk pustar letta ut. Håpet og trua på den amerikanske draumen vender tilbake. Det er store forventningar til kva Obama kan utrette som president. Men som Obama sjølv seier: «I’m reminded every day that I am not a perfect man. I will not be a perfect president.»

Men han har allerede gjort mykje for mange. Han har gjort dei stolte. Han har gitt dei håpet tilbake. Yes we can.

Fornuft og følelsar

oktober 31, 2008

Med berre 4 dagar igjen til det amerikanske presidentvalget, tenkte eg å gi dykk eit lite innblikk i følgande: Kven stemmer kva, og kvifor? Dette innlegget er ei salig sjangerblanding, med fakta og følelsar om kvarandre – akkurat som valgkampen sjølv. Å sjå nærmare på desse spørsmåla gir ikkje berre innsikt i amerikansk velgardemografi; til ei viss grad kan skillelinjene også ekstrapolerast til å beteikne heile det amerikanske samfunnet. For sjølv om Obama seier: «There is no liberal America, there is no conservative America – there is just the United States of America», så kan ein av og til få følelsen av at USA er ein splitta nasjon. Iallfall når det er snakk om politikk. Som komikaren Groucho Marx sa i si tid: «All people are born alike – except Republicans and Democrats..»

Republikanarane framstår for meg grovt sett som ei todelt gruppe velgarar. For det første er det mange pengesterke forretningsfolk som sympatiserar med partiet. Dei er økonomisk konservative, det vil seie at dei har klokkartru på det frie markedets og den reine kapitalismens velsignelse. Dei er motstandarar av økt statleg styring, og ikkje minst; dei er sterkt i mot skatteøkning. Det er sikkert ideologiske og godt begrunna årsarar til dette standpunktet, men den enklaste forklaringa er ofte den beste: Dei er redde for at uvedkommande kan komme til å få sugerøyret ned i pengebingen deira. I tillegg til dresskledde businessfolk er det også mange eldre som stemmar republikansk, mest av gammal vane kan det ofte virke som. Partiet har ikkje tilnavnet Grand Old Party (GOP) for ingenting – det er eit ærverdig parti med lange og stolte tradisjonar. Den andre hovudgruppa er truleg fleire i antall enn businessfolka; dette er folk fra smalltown America og mindre tettbebygde strøk, særleg i statane midt i landet og i sør. Det er denne folkerike velgargruppa McCain og Palin prøver å appellere til ved å snakke om Hockey-Mums, Joe Sixpacks og ikkje minst det siste tilskuddet til familien; Joe the Plumber. Dette er for det meste vanlege arbeidsfolk som har lite å vinne på den konservative økonomiske politikken til det republikanarane. McCain prøvar å skremme dei med at Obama vil ta pengene deira og «spread the wealth around», men faktum er at mange ville ha profittert betre på Obama sin økonomiske politikk. Mange i denne velgargruppa er religiøse og sterkt sosialkonservative, f.eks når det gjeld abort eller homofile ekteskap. Dei er også skeptiske til for mykje statleg innblanding og kontroll. 

Demokratane virkar umiddelbart som ei meir heterogen og mindre stereotyp velgargruppe. Demokratane er meir liberale både i økonomiske og sosiale spørsmål, og er i fleirtal blant innbyggarane i dei store byane, blant høgt utdanna og blant unge velgarar. Geografisk kan ein forenkla seie at øst- og vestkysten er demokratisk, medan midten av landet og sør er republikansk. Ifølge ei meiningsmåling utført av Time er demokratane støtta av 97% av svarte velgarar, 88% av registrerte demokratar, 88% av folk som reknar seg som liberale, 56% av alle kvinner, 54% av dei som reknar seg som moderate, 49% av partiuavhengige (independents), 48% av kvite kvinner, 43% av alle menn, 38% av kvite menn og 20% av konservative. Til samanlikning er republikanarane støtta av 90% av registrerte republikanarar, 75% av konservative, 57% av kvite menn, 51% av alle menn, 45% av kvite kvinner, 43% av partiuavhengige, 38% av moderate, 37% av alle kvinner, 6% av liberale og 0% av svarte velgarar. Dette er ei enkelt meiningsmåling utført i begynnelsen av oktober. Den gir ikkje heile sanninga, men eit lite innblikk i kven som støttar dei to partia. 

Ei velgargruppe det er mykje fokus på nå i valgkampinnspurten er dei såkalla sving-velgarane (swing-voters). Dette er ei noko diffus beteikning på velgarar som ikkje har bunde seg til ein kandidat eller eit parti. Dei kan derfor like gjerne stemme både til høgre og venstre. Kor stor er denne velgargruppa? Gjennomsnittleg dei siste tiåra har sving-velgarane utgjort cirka 20% av alle velgarar. Dette antallet er imidlertid synkande, og i 2004 var dette talet nede i ca 13%. Antallet er høgare tidleg i valgkampen, og går nedover ettersom det nærmar seg valg. Det er snakk om eit betydeleg antall potensielle velgarar, og begge kandidatar brukar mykje tid og penger på å overbevise denne ubestemte gruppa velgarar. Sving-velgarar er ikkje ei demografisk definert velgargruppe, men dei tenderer til å vere moderate og ikkje veldig politisk engasjerte. Mange klarar då heller aldri å velge side, og endar opp med å ikkje stemme. Eg vil tippe at i denne valgkampen er det mange sving-velgarar å finne blant kvit middel/arbeidarklasse utanfor dei store byane, mange av desse var kanskje tilhengarar av Hillary Clinton i primærvalga. 

Så kva er det til sjuande og sist som avgjer kven ein stemmer på..? Dei politiske sakene er sjølvsagt viktige, og i år har økonomien naturleg nok vore den klart viktgaste saka for amerikanarane. Men det er ikkje berre fornuft som ligg bak valget av ein kandidat – følelsar spelar også inn. Mange gir si stemme til den kandidaten dei likar best, den kandidaten dei kjenner seg mest igjen i, og som dei lettast kan identifisere seg med. Mange har spekulert i kor stor betydning rase vil ha i årets valgkamp. Mi meining er at rase kan vere eit ledd i beslutningstakinga for nokon få, men eg trur også at det det ofte er meir komplekse forhold som ligg bak den Obama-skepsisen nokon føler. Han framstår for mange som vanskeleg å identifisere seg med av ulike grunnar. Nokon kallar han for elitistisk og akademisk, andre synest han er «annleis» på grunn av sin eksotiske bakgrunn. Det har derfor vore ein del snakk om korvidt han er «amerikansk nok» eller «patriotisk nok». I kor stor grad dette er uttrykk for meir eller mindre bevisst diskriminering på grunn av rase, er ukjent, men eg trur bakgrunnen for haldningane er meir samansette.

Når han nå ligg an til å vinne, er det mange grunnar til dette også. Bush er kanskje tidenes mest upopulære president, og dei aller fleste er enige om at dei siste 8 åra har vore eit svart kapittel i amerikanske historie. USA har starta to krigar. Krigen i Irak blei starta på feilaktig grunnlag og er blitt eit pengesluk av dimensjonar. Den nasjonale gjelda har økt noko heilt usannsynleg. Det har lenge vore økning i arbeidsløyse og tvangssalg av boligar, og den nedadgåande økonomispiralen enda som kjent nyleg med den største finanskrisa sidan 30-talet. Det er dermed lett å forstå at det amerikanske folket er klare for endring. Men dette er ikkje heile forklaringa. Obama har vist seg å utklasse McCain når det gjeld retorikk og talegaver, han har hatt eit meir konsistent og ufravikeleg budskap heile kampanjen gjennom, han presenterte eit tydelegare forslag til løysing då finanskrisa var eit faktum, og han engasjerar og inspirerar nye velgargrupper på ein unik måte. McCain på si side har ført ein meir vinglete valgkamp, der budskap og strategi nærmast har skifta fra veke til veke. Eg trur tidspunktet er tilnærma perfekt for Obama, men eg trur også han er rett mann til rett tid. Vil den neste presidenten bidra til å dempe kulturkrigen som den politiske polariseringa representerar, og virke samlande på the United States of America?

Snart får me vite om USA verkeleg er «ready for change».

Better dead than red

oktober 28, 2008

«Obama said to Joe the Plumber that he wanted to «spread the wealth around». Joe the Plumber said, it sounded to him like socialism.» I denne duren har refrenget i den republikanske valgkampen gått dei siste vekene. Etter at responsen på The Kitchen Sink Strategy ikkje var optimal, og etter at terrorist-stempelet ikkje heilt klistra seg fast, fant dei ut at tida var inne for kraftigare skyts: dei henta fram s-ordet. Nei, eg tenker ikkje på satanist, sjåvinist eller svindlar.. Her i USA er verstingen blant skjellsorda eit anna s-ord: sosialist. 

Å bli kalla sosialist er sterk lut, og republikanarane valgte då også å la desse orda komme fra den nyttige idioten Joe the Plumber, i staden for å ta s-ordet i eigen munn. Røyrleggaren fra Ohio som diskuterte skattepolitikk med Obama, har fått kjendisstatus i rekordfart og blitt eit symbol for McCain sin kampanje. Obama skal i den forbindelse ha sagt noko om at alle vil få det betre dersom ein sprer velferda til flest mulig. Dette var eit utsagn som republikanarane greip med begge hender. Dette var ein gyllen mulighet til å stemple Obama som ein sosialist som ønsker å øke skattane og øke statleg styring. 

Den amerikanske frykta for sosialismen har sjølvsagt djupe historiske røtter i kampen mot kommunismen, men dessverre har denne overdrevne frykta for alt som luktar av sosialistiske ordningar gjort at mange velferdsordningar er fråverande eller lite utvikla i USA. Mangelen på eit offentleg helsesystem for alle er eit godt eksempel. Her må folk kjøpe privat helseforsikring, og kor mykje penger du kan legge på bordet vil følgeleg avgjere kvaliteten og omfanget av ordninga. Svært mange fattige i USA er heilt utan helseforsikring. Det er verkeleg uforståeleg korleis eit framståande og velutvikla land som USA kan vedkjenne seg at helsetilbud er ei vare du må kjøpe, i motsetning til eit tilbud alle har grunnleggande rett på. Eit anna eksempel er den totale mangelen på barne-, familie- og likestillingspolitikk. Kvinner som får barn i USA har ikkje nødvendigvis rett på lønna permisjon. Mange arbeidsgivarar har ei ordning som sikrar dei noko lønna permisjon, men det er snakk om veker og i dei beste tilfellene opp mot 3 månadar. Pappapermisjon eksisterer vel knapt. I tillegg er barnehage usannsynleg dyrt. Ei av mine kollegaer sa at dersom ho skulle ha dottera i barnehage, hadde det kosta henne utrulege 1800 dollar i månaden. Då eg spurte dei kvifor dette ikkje var ei sak på den politiske agendaen i det heile tatt, svara dei at det blei sett på som «socialism». Velferdsordningar finansiert av skattebetalarane sine penger blir altså lett ansett som sosialisme. 

Så til tross for at både Joe the Plumber, Joe Six-Packs og ikkje minst Hockey-Mums rundt om i landet kunne hatt god bruk for betre velferdsordningar, er det ingenting amerikanarane er meir redde for enn skatteøkning. Å forslå skatteøkning er verre enn å banne i kyrkja. Det høyrer med til historia at Obama faktisk forslår skattekutt for alle som tjener mindre enn 250 000 dollar. For dei som har personinntekt over dette vil han øke skattenivået nokon få prosent, til det nivået som var på 90-talet, før Bush sine skattekutt til dei rike blei innført. Likevel reiser McCain og Palin nå rundt i landet og skremmer folk med at Obama er ein sosialist som vil øke skattane deira. «Spreading the wealth.» Orda blir spytta foraktfullt ut, som om det ville vore det verste skrekkscenario ein kan tenke seg. Han vil TA pengene dine! McCain vil ikkje at nokon skal få økte skattar. Men så vil han heller ikkje investere i helse eller utdanning. Han vil i staden fortsette å pøse ut skattebetalarane sine penger i Irak. 

Det store paradokset er sjølvsagt at veldig mange av velgarane som McCain klarar å skremme over på si side, faktisk ville ha profittert mykje betre på Obama sin økonomiske politikk. Det frie marked og rein kapitalisme fungerer tross alt best for dei som har penger. Men med dagens økonomiske situasjon i USA er det verkeleg mange som sliter. Ved hjelp av Sarah Palin og Joe the Plumber prøver McCain seg på ein genistrek: å framstå som ein folkeleg talsmann for den vanlege mann i gata. Han vil ikkje ta pengene dine. Han vil ikkje «spread the wealth around». Han er FOR FOLK FLEST..

Pro-choice vs pro-life

oktober 12, 2008

På CNN si nettside kan ein idag lese at Sarah Palin går til frontalangrep på retten til sjølvbestemt abort. Ho er motstandar av abort i alle tilfeller unntatt der mora sitt liv er i fare. Det vil seie at ho også er i mot abort dersom ei kvinne blir gravid etter voldtekt eller incest. Dette er ekstreme meiningar i norsk målestokk. Rett nok vil KrF innføre visse restriksjonar på retten til sjølvbestemt abort, men eg trur ikkje det er så veldig mange fleire enn Ludvig Nessa og Børre Knudsen som vil gå like langt som Palin. Men i USA er denne debatten høgst levande. Landet deler seg mellom dei som er pro-choice og dei som er pro-life. Pro-choice vil seie å vere tilhengar av retten til sjølvbestemt abort, medan pro-life er beteikninga på dei som er motstandar av abort og vil kjempe for fosteret sin rett til liv. Litt forenkla kan ein seie at dei fleste konservative republikanarar er pro-life, medan dei fleste demokratar er pro-choice. Spørreundersøkingar utført i 2007 viste at denne saka deler landet i to, omtrent halve befolkninga på kvar side. 

Korleis er regelverket for abort i USA idag? Den nåverande praksisen baserer seg på ei presedens-skapande sak fra 1973, kjent som Roe vs Wade-saka. Høgsterett fastslo då at å forby abort i første trimester (første 3 mnd) var å rekne som grunnlovsstridig. Dette hovudprinsippet gjeld fortsatt. Detaljar rundt andre forhold, som informering av foreldre, obligatorisk veiledning, og abort etter første trimester, varierar noko fra stat til stat. Sarah Palin og John McCain vil oppheve Roe vs Wade-dommen, og sterkt innskrenke muligheten for abort. Barack Obama vil behalde praksisen som den er, og er dermed tilhengar av kvinner si rett til sjølvbestemt abort. Til nå i valgkampen har Palin unngått å fronte sine ekstreme meiningar i abortsaka, truleg fordi republikanarane har vore redde for at dette kunne skremme vekk sving-velgarar og kvinner. Når ho nå tydelegvis har fått klarsignal til å ta bladet fra munnen, kan det virke som om hennar meiningar er stuereine for John McCain og hans stab. Det er skremmande nyheter. John McCain er nemleg på langt nær like ultrakonservativ og ekstrem som Palin og den mest konservative basen i partiet. Men ved å velge Palin som visepresidentkandidat og gi henne klarsignal til å fronte meiningar som dette, signaliserer han ein annan kurs. Eg har vanskeleg for å sjå kva han kan vinne på dette. Palin sine sosialkonservative haldningar til mellom anna abort appellerar sterkt til den konservative basen i partiet, men eg kan ikkje forstå anna enn at denne velgargruppa vil støtte dei uansett. Burde dei ikkje heller prøve å tiltrekke seg ubestemte velgarar som befinner seg meir i det politiske sentrum, og sving-velgarar som byttar på å sympatisere med dei to partia? 

Det er dårlege nyheter for kvinner i USA at Palin og så mange andre ønsker å sette kvinnesaka minst 50 år tilbake i tid, til ei tid då kvinner ikkje hadde rett til å bestemme over sin eigen kropp eller sitt eige liv. Dei seier at dei er pro-life, men det er ikkje kvinner sine liv dei kjempar for. Abort er ikkje ei enkel sak, og alle si personlege meining bør respekterast. Men å frata kvinner denne retten til sjølve å velge, er vanskeleg å tolke som noko anna enn eit brudd på ein grunnleggande menneskerett. La oss håpe håpe amerikanske kvinner får behalde «a woman’s right to choose».

Dei skitne ords taktikk

oktober 8, 2008

«The high heels are on, and the gloves are off.» Silkehansken er kasta, katta er ute av sekken, og me leikar ikkje lenger valgkamp. I krig og politikk er alt lov! Eller..? Både McCain og Obama har offentleg bedyra at dei vil drive ein annleis valgkamp, utan personangrep og skittkasting. Når me nå likevel er vitne til ein valgkamptaktikk kalla «The Kitchen Sink Strategy», der skitt og grums blir kasta i utslagsvasken og ut til velgarane, er det tydeleg at maktbegjæret kan gjere at ein går på akkord med sine noble prinsipper.

John McCain har vore ein respektert mann i Senatet, på tvers av partia, og han har framstilt seg sjølv som ein moralsk, hederleg og prinsippfast kandidat. Men trengt opp i eit hjørne, med kniven på strupen, har pipa fått ein annan lyd. Republikanske strategar seier det rett ut: Dersom me snakkar om økonomien, tapar me valget! Ein dag utan fokus på økonomi eller Irak, er ein god dag for McCain. Men bailout-planen har ikkje løyst situasjonen, og dei økonomiske problema er meir i fokus enn nokon gong. Dette passa McCain dårleg. Desperasjonen har gitt seg utslag i den mest nedrige strategien av dei alle, ondsinna personangrep og tydeleg appell til folks framandfrykt. «Who is the real Barack Obama..?» spør han retorisk, med eit megetsigande og skeptisk blikk mot forsamlinga. «A terrorist!» brølar ein av tilhøyrarane. Sarah Palin har imidlertid fått hovudansvaret for skittentøysvasken, og ho har på kort tid gjenoppliva alle dei potensielle skjeletta i Obama-skapet. Samtlige historiar er avslørt og oppklart for lenge sidan, men kva gjer vel det; når dei tjener sitt formål om å så tvil om personen Obama og hans hensikter. Sjølv om ho ikkje går så langt som den overivrige tilhøyraren hos McCain og eksplisitt kallar han ein terrorist, antydar ho at han har tette bånd til terroristar: «Our opponent is someone who sees America as being so imperfect that he’s palling around with terrorists.» Fra publikum høyrer ein at nokon ropar: «Kill him!» Sjølvsagt kan ikkje McCain og Palin haldast ansvarlege for kva enkeltpersonar i folkemengda kan finne på å ytre, men dei bør kanskje spørre seg sjølve kva klima dei skapar med ein slik retorikk. 

Dessverre har heller ikkje Obama holdt seg for god til å komme med skitne personangrep. I ein tv-reklame drar kampanjen hans fram igjen den såkalla Keating-skandalen, og prøver å knytte McCain til denne. Etter mi meining burde han ha heva seg langt over dette desperate forsøket fra McCain på å snu fokuset fra sak til person, og kjørt sitt eige løp. Undersøkingar viser at velgarar mislikar personangrep, og det er lett å forstå at dette lett kan bidra til politikarforakten mange føler. Så kvifor gjere det likevel..? Eg trur bakgrunnen er at sjølv om dei fleste er enige om at dette oftast er ondsinna og irrelevante avsporingar fra dei viktige sakene i valgkampen, vil deler av budskapet kunne klistre seg til folk sin underbevissthet. Ved å spele kynisk på frykt for det ukjente, spelar ein på følelsar som ikkje alltid fornufta kan styre. Og følelsar er viktig når folk velger kven dei skal gi sin stemme. Når McCain-kampanjen nå innser at dei ikkje kan vinne debatten om den viktigaste saka for amerikanarar flest, økonomien, håpar dei nå at «The Kitchen Sink Strategy» på mirakuløst vis kan bli ein gamechanger. 

Men svertekampanjane og skittkastinga foregår ikkje på høgaste hald. McCain og Obama voktar seg vel for å få skitt under neglene. Det er valgkampstrategar, bakmenn og -kvinner, og ikkje minst ein pitbull med lipstick som gjer «the dirty work». I kveld har den andre presidentdebatten mellom McCain og Obama gått av stabelen, og det er påfallande kor låg risiko dei tar. Det er stram regi, innøvde replikkar, ingen uventa utbrudd, ingen blir pressa til verkeleg å svare på spørsmåla, og ingen egentleg debatt kandidatane i mellom. Dei berre byttar på å gjenta sine mantra. Det er nesten slik at dersom McCain eller Obama begynner på ein setning, ja då kan eg avslutte den.. Det er forutsigbart og trygt, og så absolutt å foretrekke framfor skittkasting. Men akk, så kjedeleg.. Det er nesten så ein kan få lyst til å dra ein Sarah Palin: Get the high heels on and the gloves off! Men berre nesten…

Biden vs Palin: Med silkehanskar og manus

oktober 4, 2008

 

«Can I call you Joe..?» Slik starta debatten me alle har venta på; visepresident-debatten mellom Joe Biden og Sarah Palin. Forventningane til debatten har vore skyhøge, vel og merke mest på grunn av den potensielle underhaldnings-verdien. Den foreståande debatten har vore eit ynda samtaleemne på lunsjrommet heile veka. Men på jobb idag var dei ei litt oppgitt stemning, sidan debatten viste seg å bli noko kjedeleg og tannlaus. Mest fordi det ikkje var ein reell debatt med direkte ordskifte kandidatane i mellom, meir ei veksling mellom to separate monologar. Biden og Palin – kontrasten kunne knapt vore større.. Ingen vil påstå at dei er på samme politiske nivå, eller at dei stiller som likeverdige debattmotstandarar i denne samanhengen – og begge var fullstendig klar over dei minefelta dette medfører. Derfor hadde dei kvar sin agenda, og kjørte kvart sitt løp. Biden var beherska og disiplinert, og unngjekk demonstrativt å angripe eller utfordre Palin direkte. I staden retta han skytset mot høgare hald, mot den sittande regjeringa og mot McCain. Han viste som forventa bunnsolide kunnskaper og gode debattegenskaper. Eg skulle nok ønske at han hadde konfrontert Palin i litt større grad, men truleg hadde han klare instrukser om å ta silkehanskane på og ikkje risikere noko. Palin sitt mål for kvelden var å sjarmere flest mulig «Joe Six-Packs» og «Hockey-Mums» der ute, med folkeleg image, enkelt språk og «straight talk» rett inn i kamera. Ho gjer eit stort nummer ut av si rolle som ein Washington-outsider, og forsøker etter beste evne å snu si manglande erfaring til noko positivt. Ho lukkast nok delvis med å kommunisere til målgruppa si, ho unngjekk dei aller største tabbane, og tatt i betraktning kor lågt lista låg klarte ho seg betre enn mange forventa.

Når det er sagt, er det nesten noko karikert over den overtydelege folkelegheita hennar. Og det er ikkje berre fordi eg har Tina Fey sin legendariske parodi i bakhovudet. Ho blunkar mot kamera, puttar «darn right» og «heck» inn i annankvar setning, og viser stadig til sin småbybakgrunn: «You know what I did back home in Alaska..?!» Dette kunne kanskje vore sjarmerande trekk i ein annan samanheng, eller dersom ho faktisk hadde noko substans å fare med i tillegg. Men under debatten igår svara ho konsekvent ikkje på spørsmåla, og leste i staden opp forhåndsfabrikkerte svar fra notata sine. Det var i periodar direkte komisk. Så mykje for «straight talk».. Ho innrømma det til og med, ved å seie ting som at «eg vil heller snakke om…» eller «eg svarar kanskje ikkje på spørsmåla, men eg vil snakke rett til det amerikanske folk». God dag Palin, økseskaft! For min del var botnen nådd då ho sa følgande om dei globale klimaendringane: «Eg vil ikkje krangle om kva som er årsakane.. Let’s just fix the problem!» ER DET MULIG..?! Som Biden repliserte: «Dersom ein ikkje veit årsakane, er det komplett umulig å komme opp med ei løysing!» At ein slik kommentar kan glippe ut ved ei enkelt anledning kan vere forståeleg, som då ho sa nærmast det samme under det fatale intervjuet med Katie Couric forrige veke. Men å gjenta det under den velregisserte visepresidentdebatten – det er verkeleg godt gjort. Sarah Palin er sikkert dyktig på mange områder, men å vere visepresident i USA er ikkje nokon spøk, særleg ikkje dersom presidenten er ein 72 år gammal kreftoperert mann. Då bør ein ha den erfaringa og faglege tyngden som gjer ein kompetent til å kunne ta over som president. Det har ikkje Sarah Palin, og eg meiner det er direkte uansvarleg av republikanarane å velge ein inkompetent kandidat i eit desperat forsøk på å sanke stemmer ved populistisk gambling.

Kollegane mine er definitivt ikkje i hennar målgruppe, og stemninga på lunsjrommet vårt er ikkje eit godt barometer på hennar popularitet. Mange meinar då også at sjølv om Biden objektivt sett vant debatten, så lukkast ho med sin strategi. Men ein skal vere forsiktig med å undervurdere dei mange «Joe Six-Packs» og «Hockey-Mums» rundt om i landet. Eg håpar og trur at mange nok tar til fornuft og seier «thanks, but no thanks» den 4.november.

What now?

oktober 1, 2008

Kva nå..?! Igår var det blåmandag. Kongressen avviste forslaget fra regjeringa om ein 700 milliardars redningspakke. The Big Bailout skulle få økonomien på rett kjøl og hindre fullstendig kollaps i kredittmarkeda. Finansministeren og sentralbanksjefen har satt all si ære i å få trumfa denne avtalen gjennom. President Bush har talt til folket med alvorleg mine. Både Obama og McCain støtta tilslutt den reviderte planen. Thanks, but no thanks, sa Kongressen, med 228 mot 205 stemmer. Det som skulle bli tverrpolitisk samarbeid er i staden blitt tverrpolitisk opprør og kaos, i det eit fleirtal av republikanarane og ein tredjedel av demokratane stemte mot avtalen. Finansmarkedet reagerte med det største krakket sidan rett etter 11.september 2001, med eit fall i Dow Jones på vanvittige 777 poeng. «What now?» var overskrifta på Metro-avisa idag. Vel, idag har Dow Jones gått opp betrakteleg igjen, og verda står visst til påske likevel. Årsaken til at Wall Street gjorde comeback idag er truleg ei optimisme i markedet om at ein kriseplan skal bli vedtatt likevel. Idag blei det klart at Senatet skal stemme over redningsplanen i morgon kveld, og det er forventa eit fleirtal for planen. Kva som skjer i Kongressen neste gong det blir avstemning der, er imidlertid usikkert. Medlemmene i Kongressen er under sterkt press fra mange kantar, både politisk press fra sine leiarar om å godta avtalen og i mange tilfeller eit sterkt press fra velgarar i heimstaten om å forkaste avtalen. Mange ser på dette som eit folkeleg opprør mot Washington og den sittande regjeringa, og meinar det er urimeleg at skattebetalarane skal vere med å redde Wall Street fra sine eigne fatale feilvurderingar og grådighet. Andre meinar at dette ikkje lenger handlar om å redde Wall Street, men om å redde den amerikanske økonomien fra katastrofe, og at planen derfor vil komme vanlege folk til gode. Det mest slåande i denne debatten er kor totalt uenige ekspertane er. Kvar kveld er det ei rekke økonomiske ekspertar som uttalar seg på CNN, og dei deler seg i to leirar: For eller mot bailout. Og meiningane er sterke og steile; det er enten eller: Nokon meinar at redningsplanen er eit latterleg forslag fra ei inkompetent regjering, og at den ikkje på nokon måte vil kunne betre den økonomiske situasjonen. Andre hevdar hardnakka at planen må gjennomførast, jo før jo heller, ellers vil konsekvensene bli ein langvarig depresjon. Det er ikkje lett å vite kven ein skal tru på. Eg er glad det ikkje er meg som skal stemme over dette forslaget i morgon..

A defining moment

september 28, 2008

Alt er stort her i USA. Alt er supersized, og less is not more. Så også med dei politiske debattane i valgkampen, og igår kveld gjekk den første verkeleg store direktesendte tv-debatten på CNN mellom Barack Obama og John McCain av stabelen. Oppladinga starta ein time før startskuddet gjekk, med nedtelling til debattstart på skjermen. Når klokka omsider slo ni, var det høgtidsstemning i stova når den ærverdige herremannen Jim Lehrer prega av stundens alvor ønska velkommen til debatt. Dette var verkeleg ei tv-sending utanom det vanlege. I over 90 minutter samanhengande pågjekk debatten, heilt uavbrutt av dei sedvanlege reklamepausane kvart tiande minutt. Og publikum var godt dressert, dei fekk kun lov til å klappe når kandidatane gjorde sin entré på scenen, etterpå var det ikkje eit knyst å høyre fra salen. 

Denne første tv-debatten mellom presidentkandidatane skulle opprinneleg dreie seg om utanriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål. Dei siste vekers hendingar nødvendiggjorde imidlertid ei endring av planen, og den første halvdelen av debatten omhandla krisen i det amerikanske finansmarkedet. Barack Obama kom best ut i starten. Han såg rett inn i kamera og proklamerte at «this is a defining moment of our time». Han var tydeleg på offensiven når han snakka om finanskrisen, og han retta fokuset mot Main Street heller enn Wall Street. Mange vanlege arbeidstakarar har ei lita finanskrise på slutten av kvar månad, sa han mellom anna, og anklaga McCain for å ville gi millionar i skattelette til dei rikaste. McCain på si side messa vidare om at «we gotta fix the system», og «we gotta cut spending!» Løysinga hans på dei økonomiske problemene er å bruke mindre statlege penger og å kutte skattane. Ingen av dei svara direkte på om dei kjem til å støtte den gigantiske redningsplanen til Bush-administrasjonen eller ikkje. Obama fekk inn eit par gode poeng, blant anna at McCain har vore enig med Bush i 90% av tilfellene dei siste åra og dermed er lite truverdig som talsmann for ein ny politisk kurs. Som svar til McCain si oppfordring om å kutte pengebruken, svara Obama at ein eminent måte å spare pengar på er å få slutt på den pengeslukande krigen i Irak. 

Det bringer oss over på det neste temaet i debatten: utanriks- og sikkerhetspolitikk. John McCain er ein krystallklar tilhengar av krigen i Irak, og han kvikna også tydeleg til når temaskiftet var eit faktum. Me vinner krigen i Irak, og me kjem til å komme heim med seier og ære, sa han med stor overbevisning. Han påpeika også at han heile tida var tilhengar av «The Surge», den store økninga i amerikanske styrker som har lykkast i i stabilisere situasjonen i Irak den siste tida. Obama brukte eit pedagogisk grep debatten i gjennom ved at han påpeika saker der han og McCain er fundamentalt uenige. Irak er ei av dei sakene. Obama var motstandar av krigen heilt fra begynnelsen av, noko han bruker som bevis for si dømmekraft. Han meinar at grunnlaget for Irak-krigen var fullstendig fråverande (noko ettertida har gitt han rett i), og at dette har vore ei uklok og kostbar affære for USA. Militæret må brukast på ein klok måte, sa Obama igår. Mean det for McCain er utenkeleg å trekke seg ut av Irak før seieren er eit uomtvisteleg faktum, meinar Obama at krigen var eit stort feilgrep fra starten av og vil avslutte krigen på ein ansvarleg måte ved tilbaketrekning innan 16 månadar. 

Når det gjeld krigen i Afghanistan, er kandiatane meir på linje. Obama meinar at forsterking av styrkane i Afghanistan er nødvendig for å få kontroll over situasjonen. Krigen mot terror starta, og må slutte, i Afghanistan, sa han igår. Han meiner situasjonen har forverra seg fordi ein altfor stor andel av dei amerikanske styrkene er opptatt i Irak. McCain tala varmt for økte styrker og ein ny strategi i Afghanistan, men gir ikkje på same måten uttrykk for samanhengen mellom desse to krigane. Strategien ovanfor land som Iran, Nord-Korea og Russland tydeleggjorde også dei utanrikspolitiske forskjellane mellom kandidatane.  Obama ønsker dialog, og meinar at problemer ikkje kan løysast før ein begynner å snakke saman. McCain er sterkt imot dialog utan at bestemte vilkår er oppfylt i forkant. This is dangerous! sa han og sikta til Obama sin utanrikspolitikk. McCain spelar kraftig på si lange erfaring innan utanrikspolitikken, og droppar stadig navn på statsmenn han har møtt og land han har besøkt. Han påpeikar at han har vore involvert i alle viktige utanriksspørsmål dei siste 20 åra, og meinar dette talar for seg sjølv. 

Så kven sto igjen som vinnar etter denne viktige debatten..? Dei fleste meinar at det enda uavgjort. Ingen knockout i første debatt, skriv CNN på nettsida si. Ein god kveld for McCain, men betre for Obama, uttalar den lokale avisa The Boston Globe. Dei fleste er enige om at Obama var hakket hvassare under økonomidelen av debatten. Det er eg heilt enig i. Obama var mest poengtert i starten av debatten, og gjekk rett på sak med ei punktvis opplisting av kva ein økonomisk kriseplan bør innehalde. Trass i iherdige forsøk på å distansere seg fra den sittande republikanske regjeringa, er det vanskeleg for McCain å unngå å vere på defensiven i denne saka. McCain kom imidlertid sterkare tilbake når debatten skifta over til hans favorittfelt, utanrikspolitikk. McCain har overlegen ekspertise og erfaring på dette feltet, men Obama demonstrerte solid kunnskap og lot seg ikkje vippe av pinnen til tross for at McCain tok i bruk samtlige hersketeknikkar i boka. McCain sin overtydelege strategi var å stille eit stort spørsmålsteikn ved om Obama er klar for presidentansvaret, og han underbygde dette med stadig å seie «Obama forstår ikkje..» eller «det som senator Obama ikkje ser ut til å forstår, er at…» Det er uklart korleis denne strategien vil slå ut hos sving-velgarar. Kanskje virkar hans forsøk på å framstå som mest presidentaktig, mest «commander in chief», men det er også ein mulighet for at han framstår som belærande. Han spelar uhemma på folk sine følelsar når det gjeld krigen, og forteller nærmast på presenilt vis dei same historiane om og om igjen. For min del blir det i meste laget når han endå ein gong forteller om armbåndet fra den drepte Irak-soldaten han bærer med seg, eller når han endå ein gong viser til sine tankar «når han kom ut fra fengselet».  Eg synest også at hans manglande vilje til dialog med andre land og regimer er skremmande. «The silent treatment» har ikkje direkte vore ei suksessoppskrift så langt. Utsagn som at «eg såg Putin inn i augene og såg tre bokstavar: KGB» bringer tankane tilbake til den kalde krigen og kan umulig gi grunnlag for eit godt samarbeidsklima supermaktene imellom. 

Totalt sett må det seiast at begge gjorde ein rimeleg god figur under debatten. Det var ingen store tabbar, begge fekk tydeleg fram meiningane sine, og det var ein disiplinert og forholdsvis lite skitten debatt. Men det er klart at mangelen på ein klar vinnar favoriserer Obama i større grad enn McCain. For det første fordi valgkampens momentum har vore i favør av Obama dei siste to vekene, og han har opparbeida seg ei knapp leiing på meiningsmålingane.  For det andre fordi kveldens hovudtema utanrikspolitikk var forventa å vere klar heimebane for McCain. Nerva i valgkampen er fortsatt i høgspenning. Kva amerikanarane bestemmer seg for den 4.november vil få betydning for oss alle. Så om ikkje denne debatten klargjorde utfallet, er det likevel ingen tvil om at denne valgkampen er eit «defining moment» for vår tid.

It’s the economy, stupid

september 24, 2008

Wall Street-massakre. Lehmann Brothers går konkurs. Forsikringsgiganten AIG må reddast av myndighetene. Store selskap på kanten av stupet. Fare for fullstendig kollaps i kredittmarkeda. Den verste finanskrisen sidan depresjonen på 30-talet? Krisen i den amerikanske økonomien har naturleg nok satt eit sterkt preg på nyhetsbildet dei siste 10 dagane. Og om det ikkje var einstemmig vedtatt fra før av; nå er det ingen tvil om at økonomien er den aller viktigaste saka for amerikanske velgarar. It’s the economy, stupid!

Dei siste dagane har det altoverskyggande temaet vore «The Big Bailout», fritt oversatt den store kausjonen eller frikjøpinga. Dette er den store redningsplanen som skal redde stumpane. Kort fortalt går planen ut på at det amerikanske finansdepartementet vil bruke 700 milliardar dollar på å kjøpe opp lån fra kriseramma bankar. Finansminister Henry Paulson og sentralbanksjef Ben Bernanke har idag lagt planen fram for Kongressen. Dei hevdar at planen er nødvendig for å hindre total kollaps i finansmarkedet, og legg press på Kongressen om å godkjenne planen snarast. 700 milliardar dollar er mykje pengar. Det tilsvarar ca 2000 dollar per innbygggar i USA, eller 2300 dollar (ca 12 000 kr) per skattebetalar. Og skepsisen var framtredande i Kongressen idag. Det er uenighet om kor vidt det er rett å bruke skattebetalarane sine penger til å avhjelpe store bedrifter med gjelda og redde dei fra konkurs, når dette i mange tilfeller er ein situasjon forårsaka av dårleg dømmekraft og uansvarlege beslutningar. Økonomisk konservative republikanarar er prinsipielt motstandarar av all form for inngripen i det frie markedet. Mange tvilar også på den reelle effekten av «bailout»-planen. Vil denne gigantiske redningspakken løyse problema? Nokon meinar at gevinsten kun vil bli kortvarig, og at det er dei underliggande årsakane som må adresserast. Problemet må tas ved rota. Og hastar det å iverksette planen i løpet av dagar eller veker? Eller er det viktigare å bruke tid? Og korleis skal pengane brukast?

Finanskrisa pregar sjølvsagt valgkampen. Det er tilnærma ei politisk naturlov at den sittande regjeringa vil tape oppslutnng når det er dårlege tider eller økonomisk krise. Republikanarane har styrt dei siste 8 åra, og mange legg nå skulda for finanskrisen på Bush-administrasjonen. Obama vinn terreng på dette, og har då også gjort eit hopp på meiningmålingane den siste veka. Obama sin hovudstrategi så langt har vore nettopp dette: å legge skulda på den sittande administrasjonen. Han hevdar at dersom han var president, ville dette aldri ha skjedd. Han har imidlertid inntil nylig vore vag og reservert, og vegra seg for å komme med konkrete løysingsforslag. Idag konkretiserte han fire punkt som han meiner ein kriseplan bør innehalde. Hans budskap er at kriseplanen ikkje berre skal fungere for Wall Street, men også for Main Street, altså den vanlege amerikanar. 

McCain på si side forsøker etter beste evne å distansere seg fra Bush-administrasjonen, for å overbevise om at han representerar ein ny kurs. Sist veke var ei dårleg og tabbeprega veke for McCain. Han begynte veka med å uttale at «the fundamentals of our economy are strong», same dag som Wall Street-krisen var eit faktum, noko som skapte sterke reaksjonar. Seinare har han forsøkt å bortforklare utsagnet, og denne veka omtalar han situasjonen som ei krise, og går hardt ut mot både Bush-administrasjonen og Wall Street. Sjølv om republikanarar generelt er motstandarar av statleg styring og regulering av økomonien og finansmarkedet, foreslår McCain nå økt grad av statleg regulering. Dette kan gjere han upopulær blant dei økonomisk konservative i partiet, men truleg vil dei stemme å han uansett, i mangel på eit betre alternativ. Eg trur hovudsakleg han er ute etter å kapre «swing-voters» og velgarar som ikkje har bestemt seg ennå. I krisesituasjonar ser amerikanarar etter ein sterk og beslutningsdyktig leiartype, ein «commander in chief», og dette kan favorisere McCain i desse velgargruppene. McCain prøver derfor å framstå som den sterke leiaren USA treng i ein krisesituasjon. Han beskyldar Obama for beslutningsvegring, og for å mangle ein plan eller ei løysing. McCain nyttar ein kvar mulighet til å bringe krigssymbolikk og -retorikk inn i valgkampen, og uttala i går: «Senator Obama has been MIA; missing in action!»  

Ingen av kandidatane har framstått som ekstremt overbevisande i denne vanskelege finanskrisa. Ingen av dei har direkte sagt om dei er for eller mot den forslåtte redningsplanen. Men det er forventa at Obama vil vinne mest politisk på situasjonen, rett og slett fordi republikanarane sin politikk dei siste 8 åra blir sett på som ein del av problemet. Det blir spennande å følge forhandlingane i Kongressen utover veka. Og fredag er det klart for den første store TV-debatten mellom presidentkandidatane. Følg med!

Joker nord?

september 20, 2008

 

«Women on the move from Clinton to Palin». Denne saka er henta fra dagens Metro, ei gratisavis mange leser på T-banen her i Boston. Og nettopp dette var min aller første tanke då eg høyrte at McCain hadde valgt ein kvinneleg visepresidentkandidat; nå prøver han å kapre Hillary-stemmer! Lite visste eg då kven denne Sarah Palin-figuren var. Like ukjent var ho for dei fleste amerikanarar. Som guvernør i Alaska og utan rikspolitisk erfaring var ho eit mildt sagt overraskande valg som visepresidentkandidat. Om valget slo ned som ei bombe, meiner vel nå mange at ho er å ansjå som ei laus kanon på dekk. Minimal politisk erfaring, høgreekstrem og ultrakonservativ er nokon av karakteristikkane. Nokon meiner til og med at ho er «gal» eller «farleg». Ho er mellom anna motstandar av abort under alle omstendigeter, også etter incest eller voldtekt. Ho er mot all lovregulering av våpenbruk, ho er for oljeboring i Alaska sine nasjonalparkar, og ho har uttalt at krigen i Irak er på oppdrag fra Gud. Ekstremt, altså. 

Men likevel. Stadig blir det snakka om Palin-effekten. Hennar image som «hockey-mum med lipstick» slår an hos mange. Republikanarane fekk ein merkbar oppsving etter valget av visepresidentkandidat. Ho er på alles lepper, med eller utan leppestift. Vekas store samtaleemne på jobb har vore Tina Fey sin oppsiktsvekkande parodi av henne på Saturday Night Live forrige lørdag. Så, kven kan vere Norges svar på Sarah Palin..? Det einaste navnet som dukkar opp i hovudet mitt er Eli Hagen. Folkeleg appell, frittalande, høgt hår, og plassert godt til høgre politisk..

Kven er det denne dama appellerer til..? For det første var valget av Sarah Palin ei utstrakt hand til dei mest konservative delene av partiet. John McCain har ikkje vore dei ultrakonservative sin favoritt, og han har heller ikkje fullt så ekstreme sosialkonservative synspunkt som Palin. Med å velge henne, sikra han seg derfor full støtte fra denne velgargruppa. Men denne gruppa kunne han truleg ha tilfredsstilt også ved å velge nokon andre fra ytterste høgre fløy i partiet. Derfor trur eg at det er like viktig at Palin vekkar begeistring i ei anna gruppe; nemleg kvinnelege velgarar fra middel-/arbeidarklasse som har sitte litt på gjerdet etter at Hillary var ute av dansen. Unekteleg vanskeleg å forstå at ein kan gjere eit kvantesprang over fra Hillary til Palin sånn utan vidare – dei deler ikkje akkurat politisk ståstad. Men mange var kanskje litt under middels politisk interessert og usikre på kven dei skulle stemme på, og kan nå vere tilbøyelege til å sympatisere med denne friske pusten fra nord. Som den 51-årige kvinna i Metro-reportasjen seier: «She’s a down-to-earth mom like me. She has a basic knowledge of what it means to be middle class». Ho blir oppfatta som folkeleg og sympatisk, og representerer for mange noko nytt og friskt. Det same kan vere tiltrekkande for velgarar som kanskje ikkje hadde tenkt å avgi stemme, og for såkalla «swing-voters»; velgarar som svingar mellom å foretrekke dei to partia.

Eg trur sistnevnte grupper var utslagsgivande når McCain skulle velge sin kandidat. Eller, truleg var det ikkje hans valg. Han hadde berre truffe Sarah Palin ein einaste gong før, og det blir sagt at ho neppe var hans førstevalg. Dette var overveiande sannsynleg eit reint strategisk valg av dei republikanske valgkampstrategane som står bak McCain. Når Obama valgte trygt og traust i den politisk erfarne Joe Biden, satsa republikanarane friskt og har klart å sette dagsordenen sidan. Politiske kommentatorar her i USA meiner at dette aldri hadde skjedd dersom Barack Obama hadde valgt Hillary Clinton som visepresidentkandidat. Då ville ikkje velgarpotensialet i tomrommet etter henne vere til stades lenger, og noko av den mulige gevinsten derfor utanfor rekkevidde. Ingen veit om Hillary har fått tilbudet og takka nei (til å vere nummer to nok ein gong..), men faktum er iallfall at i staden for Hillary kan me nå risikere at Sarah Palin blir første kvinnelege president i USA. La oss håpe det forblir eit skrekkscenario. Thanks, but no thanks!